Av og til dumper det ned på hjemmekontoret en bok som fortjener omtale. Denne gangen er boken liten. Veldig liten. Det er faktisk den nest minste boken jeg har fått. Den aller minste er en sitatbok om katter. Men som alltid – det er ikke størrelsen det kommer an på.
Frankrikes mest bevoktede kvinne
Boken er skrevet av Zineb El Rhazoui og utgitt av organisasjonen LIM – Likestilling Integrering Mangfold. For den som ikke kjenner Zineb El Rhazoui: Hun er en fransk journalist med bakgrunn fra Marokko, utdannet i religionssosiologi og har blant annet erfaring som krigsreporter i Gaza (2008-2009). I dag er hun Frankrikes mest bevoktede kvinne. Det skyldes at 7. januar 2015 var hun ansatt i satiremagasinet Charlie Hebdo, da to franske statsborgere med bakgrunn fra Algerie tømte magasinene på sine kalasjnikover utover redaksjonen og drepte 12 personer.
Zineb El Rhazoui var en av de få som overlevde – hun var nemlig tilfeldigvis på ferie i Marokko da det skjedde. Etter attentatet sluttet hun i Charlie Hebdo fordi hun var uenig i den redaksjonelle linje satiremagasinet etter hvert fikk. I stedet besluttet hun ikke å svikte sine gamle kolleger som hadde ofret livet for å utøve sin ytringsfrihet. Hun ble en profilert islamkritiker.
Den som vil lese boken for å bli kjent med det indre liv i Charlie Hebdo før 2015, vil lete forgjeves. I stedet får vi en fortettet beskrivelse av hvorledes islams fangarmer etter hvert omfatter hele samfunnet slik at all religionskritikk etter hvert blir tolket som muslimkritikk, som igjen gis betegnelsen islamofobi. Siden muslimske talsmenn ikke så lett oppnår støtte for å innføre blasfemilover, søker de nå å omdanne islamofobi fra å være en mening til å være et lovbrudd.
Dette har de forøvrig lyktes ganske godt med i Norge ved innføring av straffelovens §185 som blant annet setter en strafferamme på 3 års fengsel for en såkalt diskriminerende eller hatefull ytring mot noens religion eller livssyn.
Hvordan har en slik menneskefiendtlig religion overlevd i 1300 år?
For de som har lest Halvor Tjønns murstein av en bok, Muhammed – slik samtiden så ham eller Hege Storhaugs Islam. Den 11. landeplage, er det kanskje ikke så mye nytt å finne. Men dersom du er interessert i en komprimert fremstilling av tilstanden i Europas mest islamiserte land – Frankrike – så er det adskillig å hente hos Zineb El Rhazoui.
Hun går gjennom mye av islams tidlige historie og beskriver i detalje den ekstreme brutalitet som Muhammed benyttet seg av for å gjennomføre sitt prosjekt. Hele tiden under påskudd av at han handlet etter påbud fra Allah. Hvis han ikke var opptatt med massakrer på jødiske stammer og andre han mente sto i veien for hans prosjekt, så var det sex som sto i hodet på ham. De mest kjente historiene er selvsagt at han giftet seg med Aisha du hun var 6 år og han 53 år, og «fullbyrdet» ekteskapet da Aisha var 9 år, eller da han falt for sin adoptivsønns kone og beordret skilsmisse slik at han selv kunne gifte seg med henne.
Så kan man lure på hvordan en slik brutal religion har overlevd i 1300 år. Zineb El Rhazoui besvarer spørsmålet ved å påpeke at det nettopp er det brutale, det totalitære, som er årsaken. Ifølge henne, tror ikke muslimene selv på ett eneste ord av det som sies om islams fortreffelighet. De lever under åket, de gjennomfører de pålagte ritualene og vet at konsekvensen av å bryte ut er himmelsk og jordisk straff i generasjoner. De elsker ikke Allah, de frykter ham. Islam betyr underkastelse, og denne underkastelsen er oppnådd gjennom terror.
Muhammed er i en av de såkalte hadithene sitert på følgende: «Den som endrer sin religion, drep ham.» En av de mest innflytelsesrike skikkelser innen islam i dag, egypteren Yusuf al-Qaradawi, innrømmet en gang at dersom ikke islam hadde innført dødsstraff for frafall, hadde islam ikke overlevd som religion etter Muhammeds død.
Hvorfor har islam spredt seg så kraftig i Frankrike?
Grunnen til at islam har spredt seg så kraftig i det franske samfunn, mener Zineb El Rhazoui i første rekke skyldes at deler av den franske politiske eliten har samarbeidet med moskeene og fått imamene over på sin side. Grunnen er selvsagt at de ønsker å få muslimenes stemme ved neste valg. Ingen er bedre enn imamene til å gi sine trosfeller beskjed om hvilke politikere som vil tjene muslimene best og som de derfor bør stemme på.
At den franske republikk er strengt sekulær og basert på «Liberté, égalité, fraternité», det vil si frihet, likhet og brorskap, har man sett helt bort fra.
Særlig ligger, ifølge El Rhazoui, ansvaret på den radikale venstresiden som tradisjonelt var ateister, men som har gått over til å bli muslimenes ivrige talerør. De samme som for noen tiår siden sammenlignet islam med fascisme, anser i dag muslimene som «ofre» og som det nye proletariatet. De har gjort hijab til et frihetssymbol, innføring av bønnerom som motstandskamp mot undertrykking og terror – som en konsekvens av kapitalismens og Vestens kriminelle handlinger.
Til og med feministene har, fortsatt ifølge El Rhazoui, kapitulert for islamistisk fascisme og ønsket varmt velkommen kvinnelige studenter i heldekkende niqab på universitetene. De anses som ofre for sine fedre, brødre og ektemenn, men i stedet for å kritisere dem som tvinger kvinnene inn i niqaben, så omfavner feministene disse «ofrene» i antirasismens navn. Ellers kunne de jo bli beskyldt for islamofobi. På denne måten løper de franske feministene islams ærend.
Zineb El Rhazoui – en modig kvinne
Å gi ut en slik bok i Frankrike krever mot. Det motet har Zineb El Rhazoui.
Hun mener åpenbart at hun skylder sine massakrerte kolleger i Charlie Hebdo å rope ut for all verden hva Frankrike har blitt. For det har hun betalt en høy pris. Hun har mistet sin egen frihet og kan bare bevege seg under massiv politibeskyttelse. Og det kun for å ha benyttet sin konstitusjonelle ytringsfrihet. Er det slik vi vil ha det?
Boken, som er tilegnet «muslimske ateister», er oversatt av Ingalill Sandal og har et forord av LIMs generalsekretær, Dana Manouchehri. Den kan bestilles fra LIMs hjemmeside.
Forsidebilde: Zineb El Rhazoui holder foredrag på engelsk hos Oslo Freedom Forum, 2015.