Jan Bøhler (68) har lenge vært en relativt sentral Ap-politiker, innvalgt på Stortinget fra Oslo helt siden 2005.
Men Bøhler har også vært en avmektig lokalpolitiker og backbencher, en person uten særlig innflytelse, en som ofte ble stående alene eller som mindretall i eget parti.
Oppvekst i ujålete og trygge omgivelser
Jan Bøhler skrev i fjor (i samarbeid med Einar Haakaas) memoarboka Østkantfolk. Min by – mitt ansvar. I bokas prolog tidfester Bøhler sitt spesielle engasjement for østkantfolk til 2006: Da bestemte han seg for at han ikke skulle la seg true eller intimidere, men slå ring om kvalitetene ved det lokalsamfunnet han hadde vokst opp i og elsket, det sosialdemokratiske og ujålete Furuset.
B-gjengen og andre skulle ikke vinne kampen om kontrollen over gatene og oppgangene. Bøhler tok på seg et imaginært sheriffstjerne og gjorde det klart at nok er nok.
Bøhler er fra den gode arbeiderklassen, den som jobber hardt, er fagorganisert og holder familielivet hellig. Faren Sverre var rørlegger og aktiv i arbeideridretten som ung, mora Lillian var «den peneste jenta» i en frisørsalong Sverre hadde gjort en jobb for. De fikk tre gutter.
Jan Bøhler som politiker framstår som en veloppdragen, mild, omsorgsfull mann, og her har nok mor spilt en særdeles viktig rolle: Det siste sønnene ville, «var at muttern skulle bli lei seg».
Slik ble Jan Bøhler formet som en Mr. Nice Guy, med arbeiderbevegelsens kjernemotto, «Gjør din plikt, krev din rett», inngravert i hjerte og sjel.
Han vokste opp i leilighet i Kalbakkstubben, der alle tre brødrene delte rom. Den sosialdemokratiske drabantbyen var «rene idyllen», og politiet kom kun en eneste gang til gata hans før han fylte 18 år: «Jeg husker det godt, fordi vi snakket så mye om det. Hendelsen var uvant, og den vakte oppsikt.»
Groruddalen har utviklet seg fra et lokalsamfunn på 60-tallet nesten uten behov for politi til et område med ekstremt stort behov for politi.
Bøhlers formative år
Han vokste opp med holdningen at skolegang er viktig, og kom inn på «eliteskolen» Oslo katedralskole, sammen med kun en håndfull andre fra Groruddalen.
Vietnamkrigen radikaliserte ham, som så mange andre, og han havnet i SUF (m-l). Han bodde med en kjæreste i Stavanger fra 1974, og tok sveisekurs på Rosenberg Verft. Da SUF hadde blitt til AKP (m-l) og Rød Valgallianse og støttet «ville streiker», brøt han med ml-bevegelsen. Gamle venner i rørsla, så en annen vei når de møttes på gata.
Tilbake til Oslo studerte han allmenn litteraturvitenskap og jobbet med tekster av Beatles, Stones, Springsteen og Dylan til magistergradsavhandlingen.
Så droppet han det også, tidlig på 80-tallet, og jobbet med barn og unge i fritidsklubber i Groruddalen. «Jeg var på sett og vis kommet hjem igjen, personlig og politisk. Og det var en god følelse.» Jan er ingen født kosmopolitt, han er the local lad. Som type ligner han mer på Tommy Robinson fra Luton enn Thomas Hylland Eriksen fra Tønsberg.
Foreldrene flyttet fra blokkene i Kalbakkstubben til Furuset rundt 1970. De bygget hus i hagen til Bøhlers besteforeldre på morssida, og ble del av det norske villamiljøet på Furuset, som opplevde at blokker reiste seg på jordene rundt dem utover på 70-tallet.
Faren Sverre Bøhler ønsket å integrere innvandrerne, som på denne tida kom for fullt inn i bydelen. Han var «solidarisk og positiv til dem som flyttet inn», mange var fra Pakistan. Han så at de var arbeidsomme: «Fattern var glad i alle arbeidsomme mennesker og tenkte ikke på hudfarge eller bakgrunn.» Denne holdningen arvet sønnen.
På 80-tallet var far og sønn tilbake i Ap, etter mange år med «saftige krangler».
Måtelig politisk karriere
Som Zeshan Shakar, forfatteren bak «innvandrerromanene» Tante Ulrikkes vei og Gul bok, har også rørleggersønnen Bøhler erfart at det er lang vei fra Groruddalens blokker til Y-blokka og de andre mektige regjeringskontorene. Bøhler ble aldri utnevnt til statsråd for noe departement i løpet av sin lange karriere, og nå nærmer han seg 70 år. I norsk politikk er det en formidabel alder; i USA står valget mellom ledere i 70- og 80-årene, i Norge er nesten alle kamphanene i politikken mellom 20 og 50 år.
Det kan være mange grunner til at Bøhler ikke slapp inn i maktens korridorer, for eksempel at han ble veiet og funnet for lett, men sosial bakgrunn tror jeg spiller inn. «Venna til Jens» var akademisk utdannet og følte seg hjemme i Oslos øvre middelklasse. Det er lenge siden Ap var preget av politikertyper som Thorbjørn Berntsen, skipsrørlegger ved Nylands verksted fra 1951–1966, og kjent som «Leppa fra Grorud».
Bøhlers politiske karriere oppsummeres på Wikipedia: Han var studieleder 1987–1989 og organisasjonssekretær 1989–1991 i Oslo Arbeiderparti, sekretariatsleder for Rune Gerhardsens byråd 1991–1995, utredningssekretær i Arbeiderpartiet 1996–2001, statssekretær i Utenriksdepartementet i 2001 og partisekretær i Oslo Arbeiderparti 2002–2004. Bøhler var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 2002–2013 og leder i Oslo Arbeiderparti 2004–2016.
I oktober 2020 meldte Jan Bøhler – leder i 12 år av Oslo Ap – sensasjonelt overgang fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Og mye tyder på at han har blitt en viktig hjelpemotor i en Sp-skute som virkelig har fått opp dampen, med meningsmålinger som er historisk høye – over 20 prosent.
Sheriffen slår seg sammen med andre lensmenn
Østkantfolk. Min by – mitt ansvar ville vært passende tittel på selvbiografien til en sheriff i Det ville vesten, og på en måte så er denne assosiasjonen også en treffende inngang til Bøhlers egen rolleforståelse: Han ser seg som en Groruddalens tøffe, men reale sheriff, som vil beskytte skikkelige folk mot kriminelle gjenger og gærninger.
Og siden Sp er lensmannspartiet i Norge, så gir det også en nøkkel til å forstå Bøhlers overgang.
Han har nemlig forlatt et parti som har blitt overtatt av globalister, klimapolitikere, identitetspolitikere, LHBT-aktivister, Palestina-aktivister og så videre. De er mer opptatt av politivold enn et sterkt politi. Få av disse ønsker å være ombudsmenn for østkantfolk. Kjønnsidentitet skaper et mer brennende engasjement enn klasseidentitet i dagens Ap. Østkantfolk er for nye Ap deplorables, de er homofobe, xenofobe (lider av fremmedfrykt) og transfobe.
Jeg tror Jan Bøhler ikke følte seg hjemme lenger i den nye partikulturen, slik også mange vanlige folk – østkantfolk, «Eastenders» som britene kaller dem – i Groruddalen har blitt fremmedgjort. Østkantfolk føler seg nå mer hjemme med bygdefolk og kystfolk.
Anywheres og Somewheres som nytt skille
Senterpartiet er ikke lenger partiet for selveiende bønder, og konflikten mellom bonde og husmann er helt avlegs. By mot land er også overdrevet i et land der de fleste bor i provinsbyer, med stort innslag av hage og villa, og mange tilbringer tid på bolig nummer to, nemlig hytta.
Senterpartiet kan bli det nye, samlende, lett konservative og lett sosialdemokratiske partiet i Norge, om de spiller kortene riktig og får de rette, troverdige personer med seg.
Den britiske forfatteren David Goodharts berømte dikotomi eller sosiale todeling mellom de college-utdannede, urbane, mobile Anywheres og de stedbundne, tradisjonalistiske og lavt utdannede Somewheres kan også brukes til å kaste lys over Bøhlers overgang fra Ap til Sp. Goodhart anslår at rundt 25 prosent av befolkningen i Storbritannia er Anywheres, mens 50 prosent er Somewheres – resten er noe midt i mellom (forholdet er nok nokså likt mellom UK og Norge).
Ap vil aldri komme tilbake til gamle høyder uten å ta tilbake velgergrupper det nye Ap har fremmedgjort. Særlig AUF har ikke skjønt dette, men tvinger moderpartiet til å bli et stadig smalere parti.
En annen måte å si det på, er at Bøhler er Groruddalens mest kjente og kjære nabokjerring, slik Gro Harlem Brundtland definerte begrepet.
Han blir sannsynligvis valgt inn på Stortinget i september, og blir en slags drabantbyens Per Olaf Lundteigen – den eldre stayeren, den som har vært ute en vinternatt før, og som (i avslepen, mild form) representerer kontinuiteten til det arbeidsomme, enkle, oversiktlige og homogene Norge, før masseinnvandring, flerkultur, identitetspolitikk, woke-kultur, naving, terrortrusler og livssynsnøytralitet erobret både Stortinget, Den norske kirke og mediene.
Bøhlers blinde flekker
Jan Bøhlers store svakhet som rikspolitiker er hva man kan se som en konfliktskyhet – eller politisk feighet. Noen vil kanskje heller mene at han mangler kunnskaper, at han er provinsiell; andre vil kalle ham en ukuelig optimist, som insisterer på at glasset er halvfullt. Jeg ønsker ikke å sette to streker under ett svar her.
Han unnlater i alle fall i stor grad å drøfte og ta stilling til betente temaer, ikke minst islam, og jeg har heller ikke sett ham gå inn i hovedårsaken til at så mange innfødte nordmenn har flyttet bort fra Groruddalen: De føler seg hjemløse, mistilpass, presset ut av folk de ikke har noe særlig til felles med. (I boka har han ingen referanse til min intervjubok Fremmed i eget land (2015), en av de få bøkene som problematiserer utviklingen i dalen sett fra de innfødtes side; boka er nok for kontroversiell, Bøhler vil ikke assosieres med den, selv om jeg vet at han har lest den og sagt at den er viktig.)
Det er integreringstiltak og integreringspolitikk som er Bøhlers arena, ikke innvandringspolitikk og religions- og ideologidebatt. Han ønsker mer politi, flere ungdomsklubber, mer foreldredeltakelse fra minoritetsgruppene, men går ikke inn i at mange innvandrere fra patriarkalske og islamske klankulturer har helt andre syn på vold, slåssing, barn og oppdragelse enn vi i den vestlige verden, der man ser ned på voldsbruk, barn har en egenverdi og jenter og gutter behandles likeverdig. Dype kulturforskjeller feies under teppet.
Vi får inntrykk av at Bøhler støtter seg til litt slappe slagord som «la oss alle være venner», «alle ønsker jo å ha en jobb» og «innerst inne er vi alle like».
Men Bøhler deltok som eneste stortingsrepresentant på en demonstrasjon i september 2018 for retten til blasfemi og til støtte for Charlie Hebdo. Han er også styremedlem i LIM, som ledes av Dana Manouchehri, så han har et nettverk inn i islamkritiske miljøer. Han driver ikke med utskamming, nedlatende retorikk og kaster ikke om seg med rasisme-anklager. Sammenlignet med mange andre stortingsrepresentanter, ikke minst i dagens Ap, skiller han seg positivt ut.
Illustrasjon: HRS