En svært interessant forskningsstudie, sammenfattet i boken Informerte borgere?, har gått under radaren i HRS, til tross for at den ble publisert i desember 2019. Interessant er det også at denne boken ikke har vært trukket frem i mediene – den handler jo stort sett om borgernes medievaner, inkludert alternative medier, sistnevnte til og med i en egen studie.
Rammen for boken, eller forskningsprosjektet, kan sies å være demokratiet, med idealet om den «informerte borger» som en «garantist for demokratiet». Men hovedbudskapet er at idealet om de fullt ut orienterte borgerne er urealistisk, ikke minst ut fra dagens informasjonsstrøm og -kanaler. Samtidig sier ikke det å være informert noe i seg selv om hvordan vi faktisk opptrer som borgere. Realiteten er jo at vi borgere stort sett overlater til andre å innhente informasjon og finne løsninger på utfordringer i samfunnet, og det er denne modellen boka bygger på.
En slik modell krever at borgerne ser på medier, politikere og offentlige myndigheter som rimelig pålitelige. De må oppfattes å være tilliten verdig. Men når det gjelder informasjon om spesielt omstridte tema, for eksempel klima, religion og innvandring, er ikke alltid dette premisset oppfylt. På slike områder markerer en fjerdedel av publikum at de ikke tror at informasjonen de får, er pålitelig og tilstrekkelig, ifølge vår undersøkelse. Da blir spørsmålet hva en beredt borger gjør når hun ikke stoler på at de etablerte og profesjonelle leverandørene av informasjon melder fra når det trengs. (min uthev.)
Klima, religion (les: islam) og innvandring, skiller seg altså ut. Og hva gjør vi når vi ikke stoler mainstream media (MSM)?
Det er nettopp dette som er viet en egen studie og et eget kapitel (kap. 8), som Kjersti Thorbjørnsrud og Tine Figenschou har vært ansvarlige for. Det empriske grunnlaget er 19 dypdeintervju med uttalte innvandringskritikere, foretatt i 2016 (ti intervju) og 2018-19 (ni intervju). Akkurat disse årstallene kan ha betydning, da de selv påpeker at intervjuene i 2016 var preget av den internasjonale folkevandringskrisen som flere av informantene opplevde som dramatisk og uoversiktlig. Alle intervjuene er anonymisert.
Svekket tillit
«Hva skjer når folk mister tilliten til etablerte medier og samtidig opplever at de ikke kan diskutere meningene sine fritt i mange av de miljøene de ferdes i til daglig?», er spørsmålet som stilles.
Forskerne betegner de innvandringskritiske som «alarmert borger», forstått som at de oppfatter den tradisjonelle informasjonsinfrastrukturen de er omgitt av, dels er utilstrekkelig, dels direkte villedende.
En slik alarmert borger har gjerne en dyp uro over samfunnsutviklingen og en lav tiltro til at etablerte demokratiske institusjoner finner bærekraftige løsninger.
Ikke bare finner forskerne at disse har dyp uro og lav tiltro, men også at stigmatisering og ekskludering forsterker dette engasjementet – og at man finner veien til alternative medier.
Det heter at det i den siste tiden har vært en debatt om økende mistillit til MSM, hvor det vises til valget av Trump i USA, Brexit og økende oppslutning om høyreorientere/populistiske partier i Europa. I tillegg har MSMs posisjon kommet under press fra ny medieteknologi, sosiale medier og oppblomstringen av innvandringskritiske alternative medier. Det påpekes også at publikums mediebruk er blitt mer polarisert, at folk velger medier ut fra egen politisk tilhørighet.
Tidlig i boken kommer det frem at bruken av nyhetsmedier er generelt høy og utbredt i Norge, og der tilliten til MSM er «relativ høy» og har holdt seg stabil de siste årene. Samtidig finner de også i Norge at tilliten til MSM følger politiske skillelinjer. Det vises videre til at det er viktig å merke seg at det bak en «generell ganske høy tillit til mediene skjuler seg en mistro som er særlig knyttet til visse sider av den profesjonelle journalistikken, visse tema og visse grupper av publikum. Kort oppsummert viser tidligere undersøkelser at et stort flertall av publikum ikke har tillit til at journalistikken er politisk uavhengig» (min uthev.). Det er faktisk hele syv av ti som er uenige i at journalister er upartiske, i tillegg tror et stort flertall at journalister ikke behandler alle kilder likt uavhengig av sitt eget ståsted.
Og særlig finner de skeptikere blant velgere på høyresiden, spesielt blant Fremskrittsparti-velgere, og den er særlig sterk blant folk som er kritiske til innvandring og ønsker en strengere innvandringspolitikk.
Thorbjørnsrud/Figenschou peker selv på at det kan lyde noe underlig at så mange er kritiske til journalistikkens uavhengighet, når den generelle tilliten til MSM er relativt høy. Det forklarer de med hvor komplisert det er å måle tillit.
Polarisert og moralsk
Internasjonale studier bekrefter at det er «noe spesielt med mediedekningen av innvandring», som dermed fører publikum til alternative medier. Hos alternative medier mangler det heller ikke på kritikk av MSM, noe jeg kan skrive under på, og da med:
( …) et budskap om at profesjonelle medier ikke har gjort oppgaven sin: De lar være å rette søkelys på viktige samfunnsområder, de mørklegger og villeder, og er ikke til å stole på.
Dette gjelder særlig for innvandring, noe undersøkelser har bekreftet. Det er et tema som skiller seg klart fra andre politiske spørsmål. Det samme resultatet kom frem i denne studien: 1 av 4 mener at MSM ikke gir et korrekt bilde av innvandringsfeltet.
Det er altså noe spesielt med debatten om innvandring. Den framstår som en markør for polarisering og mistillit også i Skandinavia – og i Norge. Den raske demografiske endringen som har preget mange europeiske land, inkludert Norge, oppfattes ulikt av ulike befolkningsgrupper.
At innvandringsdebatten fører til polarisering og mistillit, er det nok få som er i tvil om.
Debatten har vært preget av en polarisering der mange på den ene siden opplever at man ikke kan si det man mener, uten å bli angrepet for rasisme og høyreekstremisme. Den motsatte fløy, som blir karakterisert som «naive» og «politisk korrekte», mener i stedet at det er selve tendensen til at ekstremistiske og illiberale holdninger griper om seg, som er den virkelige faren for demokratiet – ikke innvandring i seg selv.
Dette fører til, korrekt observert av forskerne, at holdningene (til innvandring og integrering) knyttes til moralske og eksistensielle spørsmål. Debatten blir «tungt symbolsk ladet»;
… der aktører vurderes, eller oppleves å bli vurdert, etter en moralsk målestokk av godt og ondt, sivilisert eller usivilisert. Kampen står om hvilke holdninger og aktører som oppfattes som akseptable i offentligheten ( … ) og hvem som tvert imot bryter med felles grunnverdier. Debatter som inneholder slike overgripende forestillinger om eksistensielle trusler, har en spesiell evne til å vekke sterke følelser. (mine uthev.)
Men så er jo spørsmålet hvem som har definisjonsmakt til å sette den «riktige» moralske standarden, hvem som avgjør hva som er «godt eller vondt», og hva er det som kan defineres som «felles grunnverdier» når vi forholder oss til innvandring og integrering? Er det f.eks. SVs holdninger som skal ha forrang eller er det FrPs? Eller de liberale versus de restriktive?
Innvandringskritikerne om MSM
Thorbjørnsrud/Figenschou viser til at selv om informantene er svært forskjellige, har de én ting til felles:
Samtlige deler en dyp bekymring og en uttalt pessimisme knyttet til effekten av raske demografiske endringer. De mener dagens innvandringsmønster truer økonomisk bærekraft og velferd; liberale og sekulære verdier og likestilling samt trygghet og tillit i det norske samfunnet. Flertallet av informantene er særlig opptatt av at religiøse normer knyttet til islam endrer det norske samfunnet i negativ retning. Informantene ønsker seg også gjennomgående en mer aktiv integrerings- eller assimileringspolitikk, der tilslutning til norsk levesett og kultur framheves som avgjørende.
Samtidig, som burde være en selvfølge, men som er de tilbakevendende anklager, tar de «avstand fra udemokratiske, ulovlige og voldelige virkemidler, og ingen identifiserer seg med rasisme basert på hudfarge». Politisk spenner de fra høyre- til venstresiden i norsk politikk, men de som tilhører (eller tilhørte) venstresiden opplever seg politisk hjemløse når det gjelder innvandringspolitikk.
Så har de også til felles at de er kritisk til politisk journalistikk og nyhetsdekning.
En grunnleggende opplevelse som går igjen, er at norske redaksjonelle nyhetsmedier og politiske redaksjoner har en politisk vridning mot venstresiden og en underliggende ideologisk vinkling.
En, kalt Lars-Erik (byggebransjen), sier:
«Jeg føler nok at det blir veldig envinklet, og på en måte motsatt av det standpunktet jeg har, og da kan det jo hende at jeg legger ekstra godt merke til det. Man ser jo de undersøkelsene, det som kalles journalistenes Storting. […] Når tilnærmet en fjerdedel av Norges befolkning er så uenig i journalistenes politiske holdninger, så blir jeg litt kritisk, da […] når jeg vet at de som skriver, er fundamentalt uenig med meg i veldig mange spørsmål.»
Pål (lokalpolitiker) deler oppfatning om politisk slagsside og journalister som et «homogent kollegium»:
«Jeg ville prøvd å få et større mangfold av journalister, at de fikk bestillingen å se litt på den andre siden og være kritisk […] Når de er så skjeve og til venstre som det går an å komme, så finner de jo gjerne sine egne [kilder].»
Det pekes videre på at mange av informantene mener MSM svikter fundamentalt i dekningen av innvandring og at språket som journalistene bruker ikke er nøytralt, men ideologisk ladet. Negative konsekvenser av innvandring og politisk islam får verken den nødvendige oppmerksomhet eller en (skikkelig) offentlig debatt.
At nyhetsredaksjonene mørklegger kritiske konsekvenser av innvandring for velferdsstaten, vårt politiske system, sikkerhet og ytringsfrihet.
Espen (lærer vg):
«I den grad de har snakket om islam, så har det altoverveiende hensynet vært at man må prøve å ikke skape fiendebilder. Dermed har de ofte trådd litt varsomt og ikke turt å være kritiske.»
Utover islamkritikk og religiøs ekstremisme etterlyses det mer oppmerksomhet om blant annet gjengkriminalitet og overfallsvoldtekter, samt at det vises til at gjerningsmannens etniske tilhørighet kamufleres, at negativ statistikk gjemmes bort, og at islamistisk terror bortforklares gjennom avvikende enkeltindivid. I tillegg er de fleste av informantene svært kritisk til MSM dekning av folkevandringskrisen (2015-16), som «en emosjonell og ‘faktaresistent’ dekning».
Eline (bibliotekar):
«Hele den ‘flyktningkrisen’, som de jo kaller det, er veldig ensidig, da, med gråtende barn på strendene. Når du vet det er 70–80 prosent unge menn som kommer, liksom […] Så jeg tror ikke pressen forbereder folk helt på hva som kan komme.»
Even (omtales som aktiv debattant) omtaler MSMs dekning som «’et kronisk falskt positivt bilde’, der journalister fokuserer på enkeltskjebner, men er blottlagt for tall, systematikk og det store bildet».
Om alternative og sosiale medier
Thorbjørnsrud/Figenschou mener at mediekritikken som informantene fremsetter, i stor grad speiler «mediesynet i de innvandringskritiske alternativmediene, som Document.no, Rights.no og Resett». Det kan jeg si meg enig i, for det sier vel noe om både hvorfor vi eksisterer og gjør det godt: vi tar de drittjobbene MSM ikke tar og må tåle all dritten dette igjen fører til. Samtidig sier informantene at de også er kritisk til alternative medier, og slik bør det være. Man bør være kritisk til informasjon, uansett hvor den kommer fra, og har man først tatt steget ut i de innvandringskritiske rekker har man etter all sannsynlighet tatt noen runder med seg selv. Så det overrasker ikke at forskerne ikke finner de store forskjellene for mediebruk mellom de som er kritisk til innvandrerdekningen i MSM og de som ikke er det. Dessuten viser det til at brukerne av alternative medier ikke forlater MSM, men de er mer aktive brukere av det som omtales som supplerende medier (eksemplifisert med ukeavisen Dag og Tid, Klassekampen og Dagen), internasjonale medier og flere peker på at de leser islamkritiske bøker både fra norske og internasjonale forfattere.
Interessant er det jo også at alle informantene har et aktivt forhold til Rights.no og Document.no og Resett, med begrunnelsen at «de tar bekymringen over dagens innvandrings- og integreringspolitikk på alvor».
Videre er sosiale medier, som Facebook, viktig for denne gruppen. Da både for å fange opp alternative perspektiver, digitalt fellesskap og debatt. Sistnevnte oppfattes for øvrig også som en tidstyv og der flere frykter for å bli fanget i et ekkokammer.
Harald (også en som omtales som aktiv debattant) sier det slik:
«Du kan si at alternative medier på en måte er pressens svar på populisme. Når mediene ikke tar ansvar for å vise et meningsmangfold og representere nyhetene på en nøytral eller mangfoldig måte – så vil det dukke opp alternativer utenfra. Og på grunn av ny teknologi har det blitt så mye lettere å gjøre dette i mediene de siste årene.»
Han mener videre at vi (alternative medier) har tvunget MSM til å ta inn flere kritiske saker om innvandringens skyggesider:
«Hvor mange saker har blitt belyst fordi Rights.no tok dem opp først? Det er ganske mange, og da har du egentlig det du trenger å vite. […] De er blant de seriøse, selv om de har sagt ting som ikke alltid er like innafor.»
Herman (lokalpolitiker):
«Jeg tenker på de to som likeverdige, men at noen har mer ressurser enn andre. Så VG, Dagbladet og Nettavisen er kjappere på ting, for de har mange flere ansatte, ikke sant. De andre drives omtrent på dugnad, for å få de løpende nyhetene går du til de store mediehusene.»
Lars-Erik (byggebransjen):
«Men det er jo klart at når det dukker opp saker i alternative medier […] så blir jeg selvfølgelig nysgjerrig og vil se på det. Og hvis det da kommer fra en legitim kilde, så begynner jeg jo å tenke – hvorfor skriver ikke tradisjonelle medier om dette? Det kan være en god grunn for all del … men jeg kan skjønne at en del blir litt frustrert over at de ikke forteller hele sannheten.»
Informantene opplever at alternative medier tar innvandringsproblematikken på samme alvor som dem selv, samtidig med at de finner det uholdbart at MSM ikke fokuserer på de reelle problemene, men er mer opptatt av å stemple innvandringskritikere som «polariserende», «umoralske» og «rasistiske».
Utstøtelsen
Samtlige av informantene har også én felles erfaring: den moralske fordømmelsen, den som definerer deres karakter, ikke deres argumenter.
Idet man er kritisk til konsekvensene av demografiske og kulturelle endringer, er erfaringen at man plasseres på «den onde siden», kjennetegnet ved et rasistisk og forkastelig menneskesyn.
Selvsagt er det ikke bare ubehagelig, men også urettferdig:
«Vi må få lov til å mene noe uten at vi blir stemplet som dårlige mennesker. For det er jo ikke det det handler om.» (Pål, lokalpolitikeren)
«Jeg føler at uansett hva jeg sier, og hvor saklig jeg er, så når jeg ikke fram. Jeg har ganske mye kunnskap om dette, har satt meg inn det. Men likevel blir jeg ikke møtt med saklige argumenter. Det er bare ‘Dette er feil. Du er egoist, rasist’. ‘Hvordan kan du være så ond, liksom’, det er det som er spørsmålet.» (Eline, bibliotekaren).
Cecilie (jobber i offentlig forvaltning):
«På jobben er det ingen som har barn på en skole med så høy minoritetsandel som meg. Og likevel er min erfaring helt uinteressant, ingen vil høre om det.»
At debattklimaet kan være hardt, og at deltagelse i sosiale medier er mindre belastende hvis det dreier seg om ufarlige eller private tema, gjelder generelt for mediebrukerne viser denne undersøkelsen, men den har en ekstra dimensjon for dem som er kritiske til innvandringen:
( … ) for de innvandringskritiske preger erfaringer med fordømmelse og taushet også andre arenaer som er sentrale for offentlige tilknytning, både deres samtaler og diskusjoner på jobb eller i nærmiljøet, bruken av det som blir sett på som alternative kilder til informasjon om innvandring og religion, og hvordan de uttrykker seg på sosiale medier og i offentlig debatt.
Jakob (frilansjournalist):
«Jeg kan godt diskutere andre ting, politikk, musikk, sport, men akkurat innvandring er jeg forsiktig med. Det har også med at jeg ikke har fast tilsettelse. […] karrieremessig og jobbmessig kan det vært fare på ferde. Noen kunne ha rapportert meg inn, du vet aldri hva som kan skje. ‘Er du klar over hva han mener?’ Den type ting. Og det kan egentlig være uskyldige ting det, som kan snus til å bli en greie …»
Han forteller også at noen «liker» han aldri offentlig, slik som f.eks. HRS/rights.no, og det selv om han er aldri så enig.
Torunn (økonom i det offentlige) ble innkalt til sjefen etter å ha skrevet er islamkritisk innlegg i et kommentarfelt, etter at kolleger hadde rapport om dette.
«Det er klart man kjenner på det, og det føles ikke greit […] Jeg ble nok veldig opprørt der og da, at man har folk rundt seg … de vet nok om mine holdninger, og jeg kjenner deres. For meg er det at de stemmer SV, like ekstremt som mitt synspunkt er for dem, men jeg respekterer jo dem. For meg å gå til arbeidsgiver med noe en kollega har skrevet offentlig på sosiale medier, jeg kan ikke forestille meg det, det måtte vært så grovt at det var et … lovbrudd. Man føler et svik og et tillitsbrudd.»
At man kan slite med kolleger, kan også skje hvis man leser «feil» bøker. Espen (læreren vg) forteller følgende om Storhaugs Islam. Den 11. Landeplage:
«Jeg ble nysgjerrig på den boka som fikk så vanvittig mye oppmerksomhet og vakte så sterk aversjon […] Men jeg kunne jo ikke ha boka med meg, jeg, kunne ikke ha den fremme på jobben, jeg måtte snu den bort, og jeg ble nesten paranoid. Men samtidig tenkte jeg ’ok, jeg er en fritenker, som tillater meg selv å si det jeg mener. Jeg er trygg på at det er de frie liberale kjerneverdiene som ligger i bunnen’. Jeg tenkte i min naivitet, ’det er jo bare en bok’. Så jeg nevnte det for en kompis, ‘Jeg leser Hege Storhaug, og det er jo faktisk ganske interessant’. Jeg hadde forventet en nysgjerrighet tilbake, men fikk bare fordømmelse. Folk går i vranglås med en gang. Jeg har lest tretti bøker etter det, men likevel er jeg spilt ut på sidelinjen, som ‘han som leser Hege Storhaug’.»
Man kan jo trøste Espen med at han er på «sidelinjen» med tusenvis av andre, da boka solgte opp mot 50.000 eksemplarer, så det må være en bok som snart kan tituleres som en slags «undergrunnsbok».
Anbefaling
Ja, dette ble langt, men jeg lover: jeg har slitt med å velge ut hva jeg skulle sitere og hva jeg kunne utelate. Hele kap.8 er svært interessant, og jeg håper Thorbjørnsrud/Figenschou og resten av forskerteamet tilgir meg for kanskje å ha sitert for mye. Men det er ikke bare dette kapitlet som er interessant, det er det øvrige stoffet også. Så hvis du faktisk er en engasjert borger og interesserer deg for hvor og hvordan du mottar informasjon, så er denne boken noe for deg.
Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor ikke denne boken/studien har fått så lite oppmerksomhet. Kanskje det er fordi MSM ikke kommer ut som en ubestridt seierherre, men i mine øyne kommer de likevel godt ut. Uansett er det svært interessant informasjon om oss som mediebrukere.
Det er også verdt å høre på Thorbjørnsrud/Figenschous tanker om hva som kan bidra til å styrke borgeres tilknytning og tilhørighet til en felles offentlighet:
Det kan for eksempel handle om noe så enkelt og vanskelig som å lytte, å vurdere – og gjerne kritisere – argumentet og ikke personen, og å fortsette å snakke med dem man er uenig med.
Så kan det jo også være verdt å merke seg at MSM, inkludert dette Faktisk.no, er «flinke» til å kritisere og rakke ned på alternative medier generelt – og Hege Storhaug spesielt – mens de har problemer med å feie for egen dør. Nylig fortalte vi om hvilket griseri det er å finne i Aftenpostens kommentarfelt, mens MSMs stadige «jakt» på Storhaug kan handle om at de føler seg truet. For i 2020 viser det seg at Storhaug utklasset alle journalister i sosiale medier – og det med en ekstrem margin.
Informerte borgere? kan kjøpes her
Illustrasjonsfoto: HRS