Den danske avisen Berlingske har prøvd å ta tak i problematikken. I et halvt år har de fulgt en rekke menn med ikke-vestlige bakgrunn som enten er i kriminalitet eller har lykkes med å bryte den kriminelle løpebanen. Spørsmålene de har søkt svar på er hvorfor de endte i kriminalitet og hva de selv mener skal til for å komme seg ut av det.
Tidligere har vi fortalt Berlingske sin historie om Najiib Abdulahi Mohamed (31) som kom til Danmark som 3-åring fra Somalia med sin mor. Hans kriminelle løpebane forklarer han hovedsakelig med en uintegrert og redd mor, spenning, jaget etter penger og status, fiendtlighet fra dansker, beskyttelsen og brorskapet i gjengen og et lukket liv i ghettoen.
Denne gangen forteller Berlingske om Yahyas’ historie, som er et pseudonym (Berlingske har brukt et annet pseudonym, «Mohamed», men på grunn av likheten til forrige historie har vi valgt et annet).
Voldelig barndom
Yahyas (26) kom til Danmark som 6-åring sammen med sin mor og flere mindre brødre. De kom som palestinere fra Libanon etter å ha fått familiegjenforening med Yahyas far som hadde bodd to år i Danmark.
Allerede her kan vi jo skyte inn at «palestiner-saken» er en kjent, og svært omstridt sak i Danmark. Den endte med en særlov (1992), den såkalte palestinerloven, der gruppen fikk kollektiv beskyttelse. I dag angrer omtrent samtlige politiske partier på dette vedtaket, ikke minst når de har sett konsekvensene: denne gruppen og deres etterkommere er massivt overrepresentert i kriminalitet- og arbeidsledighetsstatistikken.
Familien til Yahyas bosatte seg utenfor en større by, der hans far arbeidet på en lokal restaurant, mens moren var hjemmeværende. I dag er alle sønnene i denne familien involvert i alvorlig kriminalitet.
For Yahyas del startet det ved 12-årsalderen. Med slåsskamper og stjeling. Så begynte skulkingen, mer organisert stjeling, bruk og salg av hasj. Spenningen med kriminalitet. Alkohol. Løgner. Drivkraften var penger, for som med Mohamed manglet Yahyas «alt» det danskene hadde – dyre klær, sykler og kontanter. Samtidig har Yahyas hatt det han selv kaller «en fucking streng barndom» med mye vold fra faren.
Da han var 14 år, fikk faren vite fra skolen at Yahyas hadde «laget bråk igjen», denne gangen slåsskamp. Det endte med at faren vekket han midt på natten, dro han ut i skogen og dengte han med en ledning og tildelte han et knyttneveslag i ansiktet, som beskrives slik i Berlingske:
«Han kunne høre lyden av brusk og bein som delte seg, og så kom smerten i nanosekundet etter. Nesen hans var brukket, og nå strømmet en varm, myk væske ned over munnen hans, over leppene, mens noe av det sildret inn mellom tennene.»
Dette var slett ikke første gang han opplevde vold fra faren, for der andre fikk skjenn for guttestreker, som Yahyas kaller det, så fikk han juling. Å bli jult opp med ledning og få brukket nesen av sin egen far omtaler han som «ikke unormalt». Det gjorde også at vold var helt normalt for Yahyas selv, som å «avreagere».
Men historiene til Yahyas forteller også noe om den uforstanden som ligger i møte med andre kulturer, nemlig hvordan man tar imot informasjon.
Trusselen
Faren truet Yahyas med å sende han tilbake til Libanon. Det skremte Yahyas så mye at han fortalte det til læreren. Skolen reagerte slik man gjerne gjør i Vesten, med å innkalle foreldrene til et møte. På møtet måtte også Yahyas være med, så satt han der da sammen med sin voldelige far som han var redd for.
Læreren fortalte at Yahyas hadde fortalt at han fryktet for å bli deportert. Både læreren og faren så avventende på han, men til slutt ba læreren Yahyas fortelle hva han hadde fortalt. Yahyas ble redd og nektet for at han hadde sagt noe slik – og det selv om han forsto at faren forsto. Han hadde «sladret».
Dagen etter lurte læreren på hvorfor Yahyas ikke hadde innrømmet hva han hadde sagt, svarte han noe slik som:
– Er du dum eller hva, er det du eller jeg som skal være sammen med ham etterpå? Jeg kommer og forteller noe til deg, fordi jeg trenger at du tar vare på meg. Du skal ikke holde møte med min far og fortelle ham det. Dét er ikke å ta vare på meg!
Om denne læreren forstår mer i dag, er ikke godt å vite. Det er heller ikke godt å vite hva de tenkte i kommunen, for også der søkte Yahyas hjelp for egen maskin. Da var han rundt 15 år.
– Jeg dro bare dit en dag og fortalte dem alt. Alt det jeg selv holdt på med og det jeg opplevde hjemme. Alt. Jeg sa: Jeg vil tvangsfjernes hjemmefra, og det må skje akkurat nå.
Men kommunen måtte snakke med foreldrene – og det blånektet Yahyas på. Og siden hørte han ingenting mer fra dem.
Yahyas fortsatte sin kriminelle løpebane. Vi tenkte aldri på konsekvensene, forteller han, i begynnelsen tenkte vi knapt at det var forbrytelser, men det endret seg – og så gjaldt det ikke å bli tatt. Første gang Yahyas ble anholdt av politiet var han 14 år, han hadde drukket og havnet i slåsskamp. Siden har han (kun) blitt tatt for kjøring i ruspåvirket tilstand. Han mener selv han har vært «god til å passe på», selv om straffene ikke virket avskrekkende.
– Hvis man stjeler i Libanon, kan en ryke i fengsel i lang tid uten noen lov og dom. I Danmark var straffene ikke så strenge. Det verste for meg var å stå til rette for foreldrene mine, forklarer Yahyas.
Uten foreldrenes viten utvidet Yahyas sine grenser og beveget seg inn i grov kriminalitet og gjengmiljøet.
– Han er araber
Som 19-åring møtte han en kvinne som han ble muslimsk gift med og de flyttet sammen. Yahyas sluttet med innbrudd og annen kriminalitet, da han heller ville være sammen med henne enn å lage bråk. «Hun holdt meg borte fra gata», forteller han, og legger til: «i begynnelsen». Selv om paret fikk to barn, var det ikke lenge etter «ekteskapet» at Yahyas meldte seg inn i en gjeng.
Han forklarer det med at de bodde i et belastet område og gjengen var en «trygghet». I gjengen følte man seg beskyttet, som kanskje ikke er så rart når han videre forteller at de så og si alltid var utstyrt med kniver og skytevåpen. Han hevder han aldri har skutt noen, selv om det i gjengen utviklet seg til et brorskap som ikke lengre bare handlet om å beskytte hverandre, men å stå kollektivt til ansvar for hva andre gjorde. Yahyas likte dårlig å måtte ta konsekvensene for andres kriminelle handlinger, og det ble mye han måtte se seg over skulderen for.
Så ble to av hans venner drept. Da våknet han.
– Enten skulle jeg ta hevn og risikere å dø. Eller så skulle jeg helt ut av gjengen. Jeg begynte å tenke mye på familien min. På livet mitt. Om noen år er jeg 30. Hvis jeg ryker inn nå, er jeg gammel når jeg kommer ut. Så hvordan klarer jeg å snu livet mitt? Jeg har alltid gått på trygdeordninger, jeg vil vise en annen vei for barna mine, forteller han.
På spørsmål om hvordan han skal sikre at sine barn en trygg fremtid, er han først og fremst klar på én ting: han skal ikke bli voldelig overfor dem. Han skal heller sikre at sønnen, han nevner ikke datteren, henger med de riktige folkene og ikke oppholder seg for mye i ghettoene.
– Men han skal ikke glemme hvor han kommer fra, han må ikke tro at han er hvit. Han er araber, fastslår Yahyas.
Kulturforskjeller
Berlingske vil gjerne vite hva som er forskjellen på å være hvit og araber.
– Noen arabere oppfører seg som om de er hvite. Men vi arabere, vi oppfører oss litt spesielt. Vi har bare vår måte å være på. Araberkulturen, den skal også mine barn ha. De skal integrere seg i Danmark, men de skal vite hvor de kommer fra.
Men hva som er araberkultur, er vanskelig å forklare:
– Du vet, vi er bare annerledes. Bråker litt mer. Snakker litt mer. Snakker på en bestemt måte. Det er vanskelig å forklare.
Om Yahyas klarer å komme seg ut av sin kriminelle livsstil, der regninger og bøter har hopet seg opp, så er fortsatt hans brødre involvert i tung kriminalitet. Hvordan vil så Yahyas reagere hvis det skjer brødrene noe?
– Så tar jeg hevn. Det høres dumt ut når jeg prøver å komme meg ut av det. Men det er slik det er.
Interessant er det også at Yahyas’, som Najiib Abdulahi Mohamed, drøm er å kunne bidra til å hjelpe slike som han selv – derfor vil også han studere pedagogikk. Hva er det som gjør at så mange tror at eks-kriminelle er gode rollemodeller for unge?