Dagens lederartikkel i Aftenposten er bekymret for at styrkeforholdet på rødgrønn side i politikken forskyves. Senterpartiet (Sp) har nemlig seilt opp til nye høyder på meningsmålingene, og avisens leder synes overbevist om at Sp til evig tid vil tilhøre den rødgrønne blokken. Akkurat dét tillater jeg meg å tvile på, da det virker som at mye av Sps fremgang nettopp henger sammen med deres mer nasjonalkonservative – for ikke å si nasjonalromantiske – holdning.
Ved stortingsvalget i 2017 stjal like godt Sp slagordet til Høyre, bare med en liten justering som kan oppfattes som en betydelig forskjell. For mens Høyre lanserte «Vi tror på Norge» så stakk Sp av med keiserens klær: «Vi tror på hele Norge». På partiets hjemmeside ser vi at de videreutviklet strategien. Nå tror de ikke bare på hele Norge, men de puster oss nærmest i nakken: «Nær folk i hele Norge!»
Folkets vilje
Nå kan mye tyde på at «hele» Norge tror på Trygve Slagsvold Vedum, selv om Aftenpostens leder bekymrer seg for hvordan kjøttvekta vil slå ut for Norges tilknytning til Europa.
«Et av de mest grunnleggende spørsmål er hvilket forhold Norge skal ha til resten av Europa. Senterpartiet, SV og Rødt er alle motstandere av EØS-avtalen. De ønsker seg en handelsavtale i stedet. Selv etter Brexit.»
Så kan det legges til at Fremskrittspartiet (FrP) ønsker å reforhandle deler av dagens EØS-avtalen. Da er det Høyre, Venstre, KrF, Arbeiderpartiet og MDG som står opp for dagens EØS-avtale.
Aftenposten bekymring om et mindre maktfullt Ap i en regjering med et styrket Sp kan ende med «å gi seg ut på samme galei som Storbritannia», tviler jeg på blir en realitet. Spørsmålet er heller om Stortinget da ville opptre slik som parlamentet i Storbritannia har drevet på med. Det har vært preget av krangling uten sidestykke i nyere historie og tilnærmet null vilje til faktisk å realisere folkets vilje. Folket har stemt nei til videre deltakelse i EU, noe mange politikere rett og slett ikke ville godta. EU har heller ikke gitt Storbritannia noen enkel brexit, som er forståelig nok da man vil holde unionen samlet, men det er lite demokratisk. Storbritannia forlot EU i januar, men er i en overgangsperiode ut dette året underlagt EUs regler. Det hele kan ende med at Storbritannia over nyåret står uten noe brexit-avtale.
Men hvem sin skyld er dette? Folkets? Det «dumme» folket som valgte feil? Det skulle man tro ut fra Aftenpostens leder.
Folket på sin side
Aftenposten viser til en norsk meningsmåling fra juni i år.
«3 av 4 som har tatt stilling, er for EØS-avtalen, viser siste måling hos Klassekampen og Nationen. Nei-siden har tapt terreng de siste årene.»
Den litt sleipe varianten fra Aftenposten om at 3 av 4 som har tatt stilling til EØS-avtalen, er fordi de utelater at litt over 19 prosent sier at de «ikke vet», mens 20 prosent sier nei. 64 prosent sier ja til EØS-avtalen, det er litt over 3 av 5. Det er også litt drøyt å slå fast at nei-siden har tapt terreng de siste årene, da det går opp og ned. I junimålingen kom det for eksempel frem at 63 prosent av de spurte ville stemt nei til EU, mens 25 prosent ville stemt nei til EØS-avtalen. Siden november-målingen året før var det en økning av nei-siden på henholdsvis 2,8 (EU) og 5,3 (EØS) prosentpoeng. Men det som burde vekke bekymring er at så mange ikke klarer å ta standpunkt, som igjen tilsier at dette er et felt som burde være gjenstand for en bred offentlig debatt.
En redelig debatt om dette er jeg ikke sikker på at Aftenposten vil bidra til, for der ønskes Norge inn i EU. «Dagens tilknytningsform gir oss altfor liten påvirkningskraft når beslutningene tas. Derfor ville det aller beste være om Norge tok steget inn i EU», slår lederen fast, og det til tross for at undersøkelsen de refererer til fortsatt viser at flertallet (60 prosent) sier nei til EU-medlemskap. Og nei-siden har vært i flertall siden den første rådgivende folkeavstemningen i 1972. Men folkets vilje skal visstnok ikke Aftenposten ta noe hensyn til, de beklager seg heller over at Ap har fjernet ønsket om EU-medlemskap i partiprogrammet – men «plutselig» skal Ap lytte til folkets vilje:
«Men å beholde EØS-avtalen må være et ufravikelig krav fra Arbeiderpartiet i en regjeringsforhandling. Partiet er kanskje svekket, men har folket på sin side.»
Nå ja, det er kanskje heller Sp som har folket på sin side i dette spørsmålet?
Forferdelige velgere
På mange områder foregår det en kamp om Europas sjel i disse dager. Det ser vi blant annet gjennom den politiske utviklingen i mange av landene, som for eksempel har resultert i brexit, men også fremveksten av en ny høyreside – som av de fleste medier er definert som høyreekstreme eller -populister. Situasjonen har fått enda mer næring fra den politiske situasjonen i USA med Donald Trump og hans, i alle for MSM, utilgivelige «Make America Great Again». For makan til usympatisk holdning! Her var vi på god vei til å bli en stor globalistisk og lykkelig storfamilie, så begynner noen igjen å snakke om nasjonalstat og selvråderett.
Det er mange millioner av velgere av typen som Hillary Clinton i forrige USA-valg klarte å definere som «basket of deplorables», altså noen forferdelige mennesker som støttet Trump. Siden har politikere og pressefolk vært uhyre forsiktig med å klage direkte på velgerne, men indirekte ligger det der likevel. Noen ganger nokså direkte også. I helga kunne vi for eksempel lese i VG – av deres egen kronikkredaktør Hans Petter Sjøli – om den mektige arbeiderbevegelsen som visstnok, i alle fall i Norge, har klart å forene nasjonen i by og land, mens polariseringsspøkelset vokser seg større og større, særlig i den vestlige verden for øvrig. I periferien stemmes det på autoritære «populister», sier Sjøli, og viser til at det handler om statsskepsis, religion og tradisjonelle verdier, om økonomi og forjævligsering, og «demagoger og eliter som ser seg tjent med å øke polariseringen i samfunnet». Han fortsetter:
«Men altfor sjelden hører vi dette: At småby- og bygdefolket som utgjør hoveddelen av dem som stemmer på autoritære politikere som Trump, Orban, Erdogan, Kaczynski og Le Pen også har et solid forklaringsproblem. Forsteinede fenomener som rasisme og homofobi – eller ville konspirasjonsteorier for den del – er ikke mer spiselige om de kommer fra «folkedypet» enn fra mer aparte miljøer på ytterste høyre. Slike holdninger skal ikke «forstås», de skal bekjempes.»
Sjøli skal fortelle oss at «noen verdier er bedre enn andre», og det har han jo helt rett i, men det er ikke nødvendigvis de verdier han støtter som gjør andre til en «basket of deplorables». Sjøli peker direkte på Sp og leder Vedum, der han advarer mot Sps fokus på «by og land, hand i hand» (som for øvrig er Aps kanskje mest kjente slagord) fordi det kan føre til mer «polarisering, uforsonlighet og mistenksomhet». Akkurat slik som Sjøli selv gjør i denne kronikken.
All makt – hvor?
Det som Sjøli ikke skjønner, har Sp skjønt. Man kan ikke skylde på at velgerne velger feil. Det som Aftenposten leder ikke skjønner, har Sp skjønt. Man lytter til velgerne, og setter den politiske kursen deretter.
Sp er ikke nådig i sitt program om EØS:
«Et sterkt norsk folkestyre forutsetter en velfungerende nasjonalstat. Senterpartiet er imot å overføre myndighet til overnasjonale organer der norske velgere ikke lenger kan påvirke hvem de styres av. Senterpartiet er derfor mot norsk medlemskap i EU og EØS. Medlemskap i EØS medfører en trussel mot demokratiet og en rettsliggjøring og byråkratisering av det norske samfunnet som på sikt undergraver den velfungerende norske modellen.»
Selvsagt er det mange fordeler med EU og vår EØS-avtale, som for eksempel at handelsmarkedet økes med 500 milioner mennesker og økt produksjon for de varer vi eksporterer som igjen skaper arbeidsplasser, men det har også sine ulemper. For det første kan mange av fordelene med unionen erstattes med en handelsavtale, selv om det kan bli mye kokker og mye søl, for det andre har EU vist seg særdeles lite kreativ når det kommer til å løse opp i det som fungerer dårlig. Dette gjelder ikke minst innvandring og såkalt fri bevegelighet som er gått fra arbeidskraft til mennesker. I tillegg er en grunnleggende del av EU- og EØS-avtalen sosial og økonomisk utjevning mellom landene. Det betyr i klartekst at noen får (veldig) mye og noen betaler (veldig) mye.
En oversikt fra en nyhetsartikkel i Aftenposten gir følgende betalingsstrøm (Norge er ikke med, da Aftenposten ikke har tatt med EØS-landene, men det kan du lese mer om her – Norge betaler virkelig sin del av kaka, men det er langt mer uklart hva vi får igjen):
Som vi ser renner milliardene inn til Polen, samtidig som samme Polen i tillegg til Ungarn slett ikke gjør det som Sp advarer mot: å bli overstyrt. EU-kommisjonen arbeider med en gjenreisningspakke, inkludert et krisefond, for å få Europas økonomi på fote igjen etter tøffe koronatiltak. I krisefondet er det lagt inn en klausul om at land må følge rettsstatens prinsipper for å få utbetalt pengene, en klausul som er direkte rettet mot Polen og Ungarn. EU-kommisjonen mener begge landene «beveger seg i autoritær retning».
Klausulen fikk både Polen og Ungarn opp i det røde feltet. De la i går ned veto mot krisefondet i protest, melder Aftenposten.
– Vi finner oss ikke å være underlagt politisk og institusjonelt slaveri, sa den polske justisminister Zbigniew Ziobro.
– EU er blitt som det gamle kommunistdiktaturet Sovjetunionen. Nå driver de utpressing mot land som stenger grensene og forsvarer sitt land imot immigrasjon. Slike land blir ikke lenger klassifisert som lovlydige i Brussel, fulgte Viktor Orbán opp.
Spørsmålet som melder seg er om ikke EU har tatt innover seg at det ikke bare handler om «antall medlemmer», men også om å ta hensyn til medlemslandenes ulike historier og kulturer? For selv om det handler om sosial og økonomisk utjevning innad i unionen, så kan det være ulikheter som tolkes forskjellig ut fra ulike erfaringer. For eksempel er at av de udemokratiske trekkene som er trukket frem at Polen har underlagt statskanalen Finansdepartementet, som er blitt omtalt som at det i praksis betyr at finansministeren kan velge hvem som skal styre landets mektigste medieorgan. I Norge er statskanalen alltids underlagt et annen departement, men organiseringen er lik, selv om vi måtte hevde at det ikke rokker med en fri og uavhengig presse.
Poenget er uansett at flertallet i EU kan ha et annet politisk ståsted enn både den ungarske og polske regjeringen – men de er demokratisk valgt. Så EU står overfor nok en gedigen floke å løse.