Viktigheten av opplysningstiden er nok noe underkommunisert i dagens skolepensum. Den frigjørende kraft som ble utløst av denne, og ble oss europeere til del, er i dag vårt kulturelle fundament og bør derfor få en større plass i skoleverket. Ingen vil tilbake til «mørketiden». Det ser vi tydeligst når vi sammenligner vår frihet med tvangstrøyen fra tidlig middelalder som kjennetegner den ureformerte koranen. «Islam» betyr da også underkastelse.
«De fleste er fredlige og arbeidssomme»
Har noen registrerte muslimske trossamfunn i Norge reservert seg mot noen av koranens mange påbud og læresetninger? Etter koranen er dette straffbart. Når muslimene selv gir de mildere versene fra profetens mekka-periode mindre vekt og gjennomslag enn de senere voldelige versene fra Medina-perioden er det ytterligere grunn til bekymring. Mange jeg snakker med utbryter umiddelbart at jeg kan «slappe av». «De fleste muslimer er da fredelige, arbeidsomme og gode mennesker!». De har så rett, så rett; men dessverre er det sørgelig irrelevant!
De fleste italienere var fredelige mennesker. Det var irrelevant etter at fascisten Mussolini hadde tatt makten. De fleste tyskere var da fredelige og arbeidsomme, men disse mange var irrelevante etter at nazistene og Hitler hadde tatt makten. Nok å nevne Holocaust. De fleste kinesere var da fredelige mennesker, men det var irrelevant under det kommunistiske totalitære Maos regime og hans utrenskninger. De fleste russere var fredelige og hyggelige mennesker. Det var irrelevant for de 10-talls millioner som døde etter at kommunisten og despoten Stalin hadde tatt makten, og som døde i gullag, i fengslene eller i krig. De fleste iranere er snille velmenende og arbeidsomme, men de er irrelevante under det fascistiske muslimske prestestyre, som innbyggerne for øvrig prøver å flykte ifra. Ovenstående eksempler gir næring til påstanden; «For at de onde krefter skal vinne verden er det nok at tilstrekkelig mange gode sitter ned og gjør ingenting!»
Koranen strider mot sentrale norske lover og verdier. I koranen står mannen over kvinnen. Dette strider mot likestillingsloven: § 6 Forbud mot å diskriminere «Diskriminering på grunn av kjønn (—) er forbudt». En manns vitnesbyrd veier ifølge koranen dobbelt av en kvinnes. Dette strider mot domstolloven §§ 101-104 som ikke gjør forskjell mellom kjønnene. Koranen tillater mannen å ha opptil 4 koner. Dette strider mot ekteskapsloven § 4: «Ingen kan inngå ekteskap så lenge et ekteskap eller registrert partnerskap består» og Straffelovens § 262 tilknyttet denne (polygami). Etter koranen arver sønner dobbelt av døtre, men arveloven § 1 lyder slik: «Barna til arvelataren arvar likt dersom ikkje anna går fram av særskilde lovreglar.» Etter koranen kan det være det helt greit å straffe sin hustru, også korporlig. Vår straffelov § 273 lyder: Kroppsskade «Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse…»
Terroren i Frankrike og Østerrike
Det er ikke religionsfrihet i islam. Dette strider mot trossamfunnsloven, Grunnloven og FN’s Menneskerettighetserklæring Art. 19 og SP 18-1 om religionsfrihet. Frafallenhet er straffbart, ifølge islam. Og særlig aktuelt etter hendelsene i Frankrike og Østerrike nylig; koranens foreskrevne måte å skjære halsen over på de vantro. Straffelovens § 275: «Den som dreper en annen, straffes med fengsel fra 8 til 21 år.» Medvirkning kan straffes tilsvarende. Hva her med imamers påvirkning i moskeene? Og mer generelt; islams lære setter muslimer over ikke-muslimer, noe som strider mot Straffelovens § 185, og også mot Grunnlovens §§ 49-50 om demokratiske prinsipper.
Jeg stanser her. Koranen er gjennomsyret av brudd mot våre lover og våre verdier.
I Norge støttes trossamfunn økonomisk av staten. Det er delegert til Fylkesmannen å registrere trossamfunnene i sitt fylke, og betingelsen for å kunne bli registrert er at læren ikke må støte an mot gjeldende lov: Ifølge trossamfunnsloven fra 1969, § 13, «Trudomssamfunn kan lata seg registerføre når det me si lære eller sitt arbeid ikkje kjem i strid med rett og moral.»
Alle registrerte samfunn som søker om statlig støtte innvilges dette i forhold til antall medlemmer. Gjennomgående praksis viser at alle søknader fra muslimske trossamfunn innvilges automatisk.
Hvis vi ser spesielt på kvinnens stilling i koranen så er denne konsekvent underordnet mannen. I middelalderen og frem mot nyere tid hadde vi også i vårt land rettslig ulik behandling av kjønnene. I Norge har kvinnens rettslige likestilling blitt kjempet frem etter en langvarig kamp, og først i 1913 oppnådde kvinnene å få allmenn stemmerett. Det er derfor forbausende at samfunnet i dag ser ut til fullstendig å neglisjere kampen for likestilling blant våre innvandrete muslimske nye borgere. Det er ikke et lite antall det dreier seg om. Jeg antar moskeene har flere besøkende gjennom året enn det våre kirker har. Hvor er de politiske partier og pressen når det gjelder kampen for likestilling blant muslimer?
De krenkede og berøringsangst
Media ser ikke ut til bry seg. Når emnet en sjelden gang berøres så er det gjerne ved å kritisere Hege Storhaug og Rights.no eller Hans Rustads Document.no, når disse tar opp temaer som ærerelatert vold mot kvinner, omskjæring eller om voldsklimaet generelt i muslimske ungdomsmiljøer; som de voldelige gjengene i Søndre Nordstrand og i Groruddalen. Voldskulturen blant muslimsk ungdom er påfallende. Mens døtrene passes på med falkeblikk, får sønnene svært liberal oppdragelse. Her skyver fedrene mye av ansvaret over på mødrene, som ikke setter nødvendige rammebetingelser og ofte mangler den nødvendige autoritet.
Muslimer tåler ytterst sjeldent kritikk av sin religion. De blir «såret». Endres ikke denne holdningen kan vi aldri forenes som nasjon. Til det er våre kulturer i dag for forskjellige.
Jeg har sterkt inntrykk av at media, de mange politiske kvinnegrupper, politikere fra nesten alle partier, samt akademia, har berøringsangst når det gjelder å kjempe for likestilling blant muslimer. Er de engstelige for å bli kalt «rasister» eller føler de det kan være karrierehemmende å nærme seg temaet? Det er jo gjerne «rasistisk» eller «islamofobisk» man automatisk får slengt mot seg når man på saklig grunnlag kritiserer islam. Tryggere da å vandre den brede vei, og å oppføre seg politisk korrekt. Det er trist at de krefter som var toneangivende under likestillingskampen i forrige århundre i dag forholder seg tause i den samme kampen for våre muslimske kvinner. Spørsmålet er: Har samfunnet berøringsangst når det gjelder islam?
Refusert 6. november av Aftenposten.
Hovedillustrasjon: HRS