For noen dager siden omtalte vi den nye rapporten Integrering av innvandrere i Norge fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Ett av spørsmålene SSB har sett nærmere på i rapporten er om religion har noen betydning for integrering.
Svaret er ja, og er tydeligst for dem som bekjenner seg til islam.
Muslimer skiller seg ut
Den empiriske analysen til SSB er basert på Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn (2016), men de startet med å vise til Integreringsbarometeret (IMDi). Der fremkommer det at flertallet (52 prosent) mener at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Men har det så noe å si når det kommer til muslimers atferd i samfunnet, slik som venner, sysselsetting, økonomiske problemer og helse?
Blant annet viser SSB-rapporten at religiøs tilhørighet blant norskfødte med innvandrerforeldre (2.generasjon) gir et mer ensidig, innvandrerdominert vennenettverk. Denne sammenhengen er særlig tydelig blant dem som bekjenner seg til islam, heter det. Blant innvandrerne (1.generasjon) er hyppig deltakelse i religiøse møter også forbundet med en noe lavere nasjonal tilhørighet og dårligere norskferdigheter.
Det samme gjelder for religiøs aktivitet. Men det er også positive faktorer. Eksempelvis fremkommer det at religiøst aktive har noe mer tillit til andre mennesker enn religiøst inaktive.
Når det gjelder sysselsettingen, så øker den i de første årene etter bosettingen, men avtar etter bare 10 års botid. Variasjonene er imidlertid stor mellom landene. Det som ellers kjennetegner innvandrerne som er lavt integrert i arbeidsmarkedet, er at de har innvandret på grunn av familie eller flukt, er muslimer, er eldre (i alderen 55-75 år) og har lav utdanning.
Det heter videre at utbredte økonomiske problemer først og fremst gjelder dem som har innvandret på grunn av flukt og som har muslimsk bakgrunn. Også her er forskjellene mellom landene, også muslimske land, store. Det heter at innvandrerne fra tre land skiller seg ut med særlig store problemer: Somalia, Eritrea og Irak. Disse landene er også blant dem som har færrest sysselsatte.
Videre finner de større helseproblemer blant innvandrere fra muslimske enn ikke-muslimske land, blant innvandrere som har familie eller flukt som innvandringsgrunn, og i noen grad blant dem med lav utdanning. Forskjellene i psykisk helse er langt mindre, der de største forskjellene har sammenheng med landbakgrunn. I gjennomsnitt har innvandrere fra muslimske land dårligere psykisk helse enn andre, men med store variasjoner også her. Andelen med dårlig psykisk helse er tre ganger så høy blant innvandrere fra Iran og Irak som blant innvandrere fra land som Eritrea og Somalia. Så vet vi jo at helsetilstanden svekkes med alderen, men det vises til at svekkelsen ser ut til å starte tidligere og gå raskere blant innvandrerne enn ellers i befolkningen.
Ekteskap
SSB viser til at det over tid har det skjedd store endringer i ekteskapsmønstrene for særlig noen grupper 2.generasjon i Norge, ikke minst at flere gifter seg eldre enn før. Det er imidlertid fortsatt slik at 2.gen fra Pakistan og Tyrkia har et noe mer tradisjonelt ekteskapsmønster, og gifter seg tidligere enn andre grupper. De fleste av disse bekjenner seg til islam. Muslimske 2.gen er sjeldnere enslige, i betydningen ikke gift eller forlovet, enn de som tilhører andre trosretninger.
SSB har også prøvd å finne ut hva som gir lykkelige ekteskap. Her kommer å dele husarbeidet og ha barn høyest opp, som gjelder både blant innvandrerbefolkningen og i befolkningen som helhet. Det heter videre at med tanke på den «sterke religiøsiteten blant innvandrerne», er dette preferanser som antakelig vil bidra til endogami; at de vil tendere til å gifte seg blant «sine egne» og ikke med en eller ei som tilhører majoritetsbefolkningen.
Også endogami-variabelen viser store variasjoner mellom landbakgrunn, men er mer utbredt blant de med muslimsk landbakgrunn og trostilhørighet. 69 prosent av somalierne sier det er viktig med samme religion eller samme landbakgrunn, 65 prosent av pakistanerne sier det samme, mot 17 prosent av bosnierne. SSB peker på at visse religiøse påbud og forbud vil forsterke dette. I islam må mannen være muslim for at en muslimsk kvinne skal kunne gifte seg med han, mens en mann kan velge mellom en ektefelle fra enten islam, jødedom eller kristendom.
Vigslene i perioden 2014-2018 bekrefter dette bildet. Tendensen til å gifte seg med noen med samme landbakgrunn som en selv er sterkest blant befolkningen fra Pakistan og Somalia, men man finner samme mønster blant østeuropeere. Selv om endogami ikke er spesielt sterke blant polakkene, gifter de aller fleste seg likevel med noen fra samme land.
Ytringsfrihet
Det er stilt tre spørsmål knyttet til ytringsfrihet: Om rasistiske ytringer bør tolereres, om ytringer som håner religion bør være tillatt, og om ytringsfriheten bør kunne begrenses for å unngå mobbing eller trakassering. Men her kom forskerne til kort. Det heter at noen av de intervjuede opplevde spørsmålene som vanskelige å forstå, og ga svar som intervjuerne fant motstridende.
De falt derfor ned analyse av en ikke skal tillate ytringer som håner religion.
Mer enn seks av ti innvandrere er helt uenig i at ytringer som håner religion bør være tillatt. Videre heter det at det er en viss, men ikke spesielt sterk, sammenheng mellom egen religiøsitet og uviljen mot å tillate blasfemiske ytringer. Etter landbakgrunn er andelen som er uenig særlig høy blant innvandrere fra Tyrkia (73 prosent), Polen (70 pst), Sri Lanka (67 pst), Pakistan (66 pst) og Somalia (63 pst). SSB viser til at andelen er svakt synkende med økt botid.
For 2.gen er bildet langt på vei det samme, men her er det flest med bakgrunn fra Pakistan som ikke vil tillate ytringer som håner religion med 70 prosent, mens de med opphav i Tyrkia lander på 66 prosent.
God integrering?
SSB oppfordrer påfølgende levekårsundersøkelser å ta inn spørsmål om hva innvandrere selv mener er de viktigste kjennetegnene ved god integrering. Avviker denne oppfatningen mye fra det som er de rådende oppfatningene i befolkningen ellers? spør SSB.
De viser til at selv om flertallet i flere store innvandrergrupper, slik som innvandrere fra Pakistan, mener at integreringen av innvandrere går meget eller ganske bra, kan det tyde på forskjeller i oppfatningene om hva god integrering innebærer.
«Men det kan også bety at innvandrerne har andre vurderinger av om kjennetegnene på vellykket integrering er oppfylt. For eksempel er andelen som mener at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet langt lavere blant innvandrere fra muslimske land enn i befolkningen som helhet.»
Tankene mine går til Bushra Ishaq som i 2017 kom med boken Hvem snakker for oss? hvor hun blant annet slo fast at muslimer i Norge ønsker demokrati og menneskerettigheter. 97-98 prosent av muslimene mener det, hevdet Ishaq – ut fra en mer enn tvilsom undersøkelse hun selv hadde utført. Det er altså ingen kløft mellom islamske og vestlige verdier, om vi skal tro Ishaq, men det tror åpenbart ikke SSB på.
Ikke HRS heller.