Gjennom 1800-tallet utviklet det seg en tradisjon for fellessang i Danmark og i 1894 så Højskolesangbogen sitt lys. Siden er den revidert 19 ganger, siste versjon kom i går. Revisjonene prøver å avspeile tiden vi lever i. Den anses som den mest utbredte sangboken i Danmark. Så vidt jeg forstår har vi ingen lignende sangbok i Norge, det måtte kanskje være Skolesangboken, hvis den fortsatt er å finne i norske skoler, men den har uansett ikke samme plass i nordmennenes hjerte som danskenes Højskolesangbog.
«Højskolesangbogen gjenspeiler ikke bare vår felles sangkultur, men vår generelle danske kultur og identitet. År etter år sitter den ene skoleklassen etter den andre og synger med på sanger hentet fra Højskolesangbogen som en del av deres almene dannelsesprosess», skriver Desiree Ohrbeck på Jyllands-Postens blogg.
Hun påpeker at nye sanger kommer til og andre ryker ut etter hvert som tiden endrer seg, men når samfunnet endres, så brytes også holdninger. «Derfor er hver ny utgave av Højskolesangbogen både kulturell og politisk», fastslår Ohrbeck, og det selv om lederen av Højskolesangutvalget flere ganger har avvist at utvalgets arbeid er politisk.
Islam inn med skolemelken
Sangen om ramadan i København, som også er sangens navn, av Isam B. har skapt stor oppmerksomhet, der mange har avvist at en slik sang hører hjemme i Højskolesangbogen. Ramadan er som kjent den islamske «fastemåneden» (man spiser etter solnedgang), som er en av islams fem søyler og anses som en religiøs plikt for alle muslimer.
Ohrbeck mener denne sangen i Højskolesangbogen er en politisk måte å «få islam inn med skolemelken».
«Islam blir diskutert som aldri før, ikke bare i Danmark, men i hele Europa. Til tross for hva imamer og islamske talspersoner sier, er det vanskelig for en ganske alminnelig dansker å se troen som den fredens religion vi blir fortalt at den er. Men islam er en del av det danske samfunnet, enten vi liker det eller ikke. Dette taler for at vi inkluderer ramadan-sangen i Højskolesangbogen.
Likevel får jeg en rar smak i munnen når jeg hører Isam Bs sang. Fordi jeg føler meg manipulert. Hjernen min vil egentlig ikke forstå at jeg hver dag hører om nye grusomheter begått av samme religion, som nå iscenesettes som en koselig daddelspiser i stearinlysets skjær i en Nørrebro-leilighet.
Samtidig synes jeg det er ekstremt upassende at visse sanger er røket ut av Højskolesangbogen på grunn av deres implisitte arkaiske holdninger til kvinner, men at en sang om ramadan, og dermed underforstått islam, med sine forstokkede kvinneidealer overtar plassen.»
Utvilsomt har Ohrbeck mange med seg i sin tolkning.
Motsatte av inkludering
Bedre blir det ikke når hun forteller oss litt mer om Isam B. og gruppen Outlandish. De har visstnok vært i flere kontroverser som står i skarp kontrast til det de fleste dansker identifiserer seg med, ikke minst når det kommer til ytringsfrihet, kvinner og alkohol.
To av gruppens muslimske medlemmer opptrådte under et arrangement kalt Reviving the Islamic Spirit hvor homoseksuelle og jøder ble lagt for hat. Også vår egen Herborg Kråkevik skal ha blitt utsatt for gruppens holdninger, da hun ble sendt til den motsatte enden av scenen under Danmarks Radios generalprøve på juleshowet. Outlandish ville nemlig ikke stå på samme scene med en kvinne som ikke hadde skuldrene dekket til. I ettertid har for øvrig gruppen konsekvent nektet å uttale seg om denne hendelsen.
Outlandish har også før, under og etter konserter nektet at salg av alkohol.
«Det virker for meg noe bakvendt at inkludering bare går én vei. Det er en invitasjon inn i det danske samfunnet når sangen tas inn i Højskolesangbogen. Men ramadan-sangen i seg selv representerer det motsatte av inkludering gjennom sine islamske konnotasjoner», mener Ohrbeck.
Underkastelse
Ohrbeck minner oss om at Højskolesangbogen skal representere det danske folk, ikke være et politisk manifest for subkulturer. Derfor kjøper hun heller ikke Højskolesangutvalgets forklaring om at ramadan-sangen ikke er tatt inn for muslimenes skyld, men for ikke-muslimer. Dette fordi sangen formidler «et stykke dansk virkelighet slik den fortoner seg for en del av befolkningen».
Like ironisk finner Ohrbeck at «de små poder i de kommende grunnskoleklasser skal sitte og synge med på en sang om ramadan samtidig som de ikke må lære om Muhammedkarikaturene».
Det er mildt sagt ironisk i frihetselskende samfunn som våre, eller som noen sikkert vil kalle det: underkastelse i troen på mangfold.
Jeg tviler på at siste ord i denne saken er sagt.