Den fornærmede pakistanske kvinnen var 16 år gammel da hun ble giftet bort i et såkalt «arrangert ekteskap» med sin psykisk funksjonshemmede fetter. Hun kom til Norge fra Pakistan i 2010 gjennom giftermålet.
Her ble hun behandlet som en slave av svigerfamilien, som bor i Rogaland.
I desember 2017 ble totalt sju personer pågrepet og siktet i saken, der siktelsen frafalt for tre av dem. Tilbake på tiltalebenken sitter svigermor og -far og to av deres sønner, som altså både er svoger og søskenbarn til fornærmede. Også fornærmedes ektemann var siktet i saken, men en full judisiell observasjon konkluderte med at han er (så) psykisk utviklingshemmet at han ikke er strafferettslig tilregnelig.
Vold og utnytting
Rettssaken er inne i sin femte uke, melder Stavanger Aftenblad. Rettssaken viser, igjen får vi si, at den pakistanske landsbygdmentaliteten lever i beste velgående i Norge.
Fornærmede har forklart seg om mye og jevnlig vold. Hun ble slått, lugget, kløpet eller dyttet. I tillegg ble hun truet med enda grovere vold, samt at hun ble sjikanert.
Begrunnelsen er den samme, gamle leksa som vi har hørt så mange ganger før: hun utførte ikke arbeidsoppgavene som svigerfamilien påla henne godt nok. Du vet, det som noen tror at vi har så mye lære av våre nye landsmenn: at de tar seg så godt av sine gamle. Men det trenger ikke være snakk om noen «de», men om en eller annen kvinne som slett ikke trenger å ha det så bra.
Det var heller ikke bare fornærmede som måtte lide i denne saken, det måtte også barna hennes som hun har fått med den psykisk utviklingshemmede fetteren/ektemannen.
I tillegg til den fysiske volden, skal hun ha blitt utsatt for psykisk vold. Og hun ble frihetsberøvet. Skulle hun ha frisk luft, ble hun henvist til terrassen.
Hun hadde verken bankkonto eller betalingskort. Hun fikk ikke kjøpe klær. Hun fikk slett ikke pynte seg. Når hun dusjet måtte hun ble om å få shampoo. Dette er støttet av funn gjort under ransaking, forteller politiet.
Hun hadde ikke egen mobiltelefon. Hvis hun ønsket å snakke med familien sin i Pakistan, kunne hun få låne en telefon, med noen fra familien som bisitter.
Hun fikk heller ikke gå til legen alene. Hun fikk ikke lov til å hente/bringe barna i barnehagen.
– Det har vært veldig vanskelig for fornærmede å finne trygghetspersoner. Mennesker hun kunne betro seg til. Svigerfamilien passet alltid på og fornærmede var redd for ytterligere vold om hun sa noe som de ikke likte, sier aktor, politiadvokat Kristin Ueland ifølge Aftenbladet.
Dumpet i Pakistan
Familien var også «taktisk» nok til å nekte kvinnen å ta norskkurs, som både er en rett og plikt, for uten norskkurs ble hun også frarøvet muligheten til å få permanent oppholdstillatelse i Norge. Kanskje planen deres var å dumpe henne i Pakistan igjen, hvis hun ble til mer bry enn nytte. Og det var langt på vei det som kunne vært resultatet i denne saken.
I 2016 skal barnevernet, av grunner som ikke fremkommer, varslet at de vurderte å opprette sak og ville gjerne ha en samtale med kvinnen.
Da reiste hele familien til Pakistan.
Ideen skal ha vært å være der til saken «falt ut av barnevernets systemer», hvilket faktisk ikke har vært en uvanlig praksis, etter hva vi har erfart. Kvinnen, som ikke visste noe om barnevernets henvendelse, fikk derimot beskjed om at hennes far var blitt syk.
På plass i Pakistan tok svigerforeldrene med seg hennes barn og returnerte til Norge. Fornærmede ble forlatt i Pakistan uten penger og uten pass. Men i 2017 klarte hun å få ordnet seg et nødpass og dro tilbake til Norge, ifølge Aftenbladet. I Norge kontaktet hun ikke svigerfamilien, men krisesenteret. Derfra anmeldte hun svigerfamilien.
Nekter for alt
De tiltalte nekter straffeskyld og hevder at fornærmede ikke snakker sant.
Den tiltalte svigerfaren har i retten forklart at alt er iscenesatt av hans far, en far som nå er død. Dette fordi faren ville hevne seg for at tiltalte nektet å ta livet av en slektning.
Beklager å måtte si det, men dette er så «landsbygd-pakistansk» som det er mulig å få det til. Slike «forklaringer» har gjerne som undertone: hør, hør, jeg er snill og flink, jeg ville ikke ta livet av noen. Så følges det av hvor syk og svak en selv og alle rundt blir av alt det fæle som tillegges en, så også her:
– Denne saken har rammet hele familien. Vi har lidd lenge og mye. «Alle» er syke. Hele familien har måttet bruke sovetabletter etter at dette startet, sier den tiltalte svigerfaren, og fortsetter:
– Dersom noen blir dømt i denne saken er jeg svært redd for at det vil skje mange dødsfall i min familie. Vi ønsker rettferdighet. Vi føler ikke vi har gjort noe kriminelt.
Nei, det kan være at de ikke føler at de har gjort noe kriminelt, men min mistanke er at de lever mentalt i Pakistan. Og der hadde de nok sluppet unna med å behandle svigerdatteren som en slave.
I retten har de tiltalte hevdet at svigerdatteren både var lat og dum, hun klarte ikke å ta seg av egne barn og dessuten stjal hun, påstås det.
Krav om ubetinget fengsel
I dagens sluttprosedyre skal statsadvokat Grande ha pekt på at straffen for svigermor og svigerfar i utgangspunktet skal ligge på 4 års fengsel, der hun finner det straffeskjerpende at fornærmede levde «som i et fengsel». Men på grunn av lang saksbehandlingstid, la hun ned påstand om 3 år og 6 måneders fengsel for hver av dem. For den eldste sønnen ble påstanden 1 år og 6 måneders fengsel, mens den yngre fikk en påstand på 1 år og 4 måneders fengsel.
I tillegg ble det ilagt et kontaktforbud med fornærmede på 5 år.
Den fornærmedes bistandsadvokater krever at de tiltalte må dømmes til å betale oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn.
I saken er det hele åtte forsvarere, og to av dem mener at etter fem uker i saken sitter de igjen med flere spørsmål enn svar. De mener fornærmedes forklaring ikke ukritisk kan legges til grunn.
Handler om penger, påstås det
Svigermorens advokat mener at fornærmede har fortalt historier som «åpenbart ikke kan være sanne», som for eksempel at svigerforeldrene har forsøkt å ta livet av henne ved å kaste en slange inn på soverommet hennes. Men det kan fint være sant, gitt at hendelsen foregikk i Pakistan. Ifølge forsvareren, ble hun utsatt for seksuelle overgrep fra sin ektemann – men at hun likevel ville gå tilbake til han. Dette er ikke vanskelig å forstå – gitt at man skjønner den tidligere nevnte mentaliteten. Men legger vi vår rasjonale til grunn, ja, da er det særdeles vanskelig å forstå.
Fornærmede har også fortalt at flere i Pakistan tror at hun gikk til anmeldelse for å bli tilkjent økonomisk erstatning. Det er også typisk pakistanske tankegang, for når det kommer til penger kan man knapt stole på egen familie en gang. Hun forteller at hun aldri har tenkt penger i denne saken, men nå når hun skjønner at familien aldri kan forsones, så har hun takket ja til oppreisningserstatning.
Det er også typisk, familien inntil det siste. Men skal hun og barna få et godt liv, bør hun antakelig holde seg langt unna både egen familie og miljøet. Så brutalt er det. For denne historien er ikke unik på noen måte, den viser bare hvor ufattelig store integreringsproblemer vi har. Kanskje denne unge kvinnen vil klare å skape seg et liv i frihet, hun har fått ny identitet, bor på kode 6 og skal klare seg godt i dag – med barna.
Og til slutt: Med dagens flertallsvedtak på Stortinget ville denne unge kvinnen aldri opplevd det hun har opplevd – for nå blir søskenbarnekteskap igjen forbudt.
Takk til leser for tips!