Det er oppsiktsvekkende og rimelig utrolig: Etter at Landsorganisasjonen (LO), Norges største hoved- eller arbeidstakerorganisasjon, lanserte på Politisk Kvarter (NRK, 1. september) at de vil opprette et «bøtefond» med formål å dekke demonstranters eventuelle bøter i kampen mot rasisme, har ingen medier reagert. Vel, med ett unntak, så vidt jeg har registrert: Magne Lerøys lederartikkel i Dagens Perspektiv.
Under tittelen «Et rasismeforvirret LO» viser det seg at Lerøy fikk kaffen like mye i halsen som meg da Ingunn Gjerstad, leder i LO Oslo, lanserte dette LO-bøtefondet i sympati med de, i alle fall noen av dem, som kommer i klammeri med politiet under demonstrasjoner. For også «fattige arbeidsfolk» skal kunne demonstrere, sa Gjerstad hos NRK.
Hvor denne ideen om «fattige arbeidsfolk» kommer fra, er ikke godt å si. Men jeg antar at LO, som de fleste andre av oss, har registrert at volden som er blitt utløst etter Sian-demonstrasjonene, også mot politiet, tilskrives mer «sinte, unge menn» enn hardtarbeidende arbeidsfolk. Sistnevnte har nok annet å gjøre enn å begi seg inn i krenkelseshysteriet. Men det har åpenbart LO både tid og ressurser til. Det spørs om alle medlemmene i LO synes dette er glimrende idé.
Samtidig hevdet Gjerstad at de som bruker vold i demonstrasjoner, ikke kan regne med å få bøtene dekket av bøtefondet. Da gjenstår det å få vite hva som eksakt av det som politiet utsteder bøter for, ikke er berettiget i LOs øyne.
For vi må nok minne LO om, uansett hvor «gode» de måtte mene å være, at det forhåpentligvis ikke er uten grunn at politiet tildeler noen bøter. Glipper kan nok skje, slik som HRS selv har opplevd med statsadvokaten som absolutt ville bøtelegge oss for et bilde utenfor Oslo City der en muslimsk kvinne opplevde seg krenket, men vi kan også konstatere at LO var totalt fraværende med noen støtteerklæring på våre vegne.
LO gjør også en annen brøler av dimensjoner her: De sprer generell mistillit til norsk politi. «Seriøse organisasjoner oppretter ikke fond for å dekke bøter. Den tenkningen som LO her forfekter impliserer en anklage om at politiet ikke opptrer slik vi kan kreve og forvente», påpeker Lerøy og det er bare å håpe at LO tar det innover seg.
I tillegg mener Gjerstad at i kampen mot rasisme må vi diskutere «grenser for ytringsfriheten». Her sier Lerøy det som bør sies: ønsker LO å innskrenke ytringsfriheten får de gå den politiske veien. Men en slik lovendring kan de forhåpentligvis se langt etter. Da må politiet gjøre som de gjør i dag, forvalte den ytringsfriheten som Stortinget har satt rammene for. Og det gjør de vel vitende om at de har voldsmonopol i Norge, en makt i alle fall Oslopolitiet synes å forvalte under stort ansvar.
Det kan være at LO under en borgerlig regjering opplever å ha mister så mye makt, at de tror de kan opptre som en stat i staten.
De som også kan gjøre seg høy og mørk på andres bekostning, er Antirasistisk Senter. De tar, som vanlig kan en vel si, strategien med å anmelde det de ikke liker. Men kjenner vi ARS rett så kan det være ARS’ tolkning som ligger til grunn for anmeldelsen av Sian, og den bruker å være særdeles selektiv.