Vi er i gang igjen, denne gangen med utgangspunkt i Sians (Stopp islamiseringen av Norge) demonstrasjoner som har som formål å krenke – og slik sett lokke frem aggressiv atferd hos muslimer. Dette som et «bevis» på muslimers voldsparathet.
Jeg har flere ganger påpekt at «man kan mene hva man vil om Sian, men de har rett til å bruke ytringsfriheten». Den påstanden ønsker jeg å nyansere, fordi jeg mener at Sians fremgangsmåte er plump. De er provokative, men ikke konstruktive. Sian hadde tjent på å forholde seg strammere til egne vedtekter og argumentere saklig for påstandene.
Slik sett blir Sian, uansett hvor legitimt formålet deres er, lett å ta avstand fra. Det selv om Sian, og det sier jeg ut fra erfaringer i HRS, etter alle solemerker tildeles en rekke holdninger og meninger som de neppe står inne for. For eksempel sitter merkelapper som høyreekstreme og rasister løst, som det alltid gjør hvis man er islamkritisk. Men for all del, det kan jo være ekstreme aktører i Sian, jeg kjenner ikke til noen i denne organisasjonen.
Redsel og uro
Den fella som vi derimot igjen er på full fart inn i, er legitimeringen av sinte, unge menn.
– Det kan kanskje være vanskelig for etnisk norske å sette seg inn i hvordan minoritetsungdom opplever budskapet til SIAN?, lød det ledende spørsmålet fra VGs journalist 27. august til justisminister Monica Mæland (H), hvorpå hun svarte:
– Jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i den redselen og uroen særlig mange innvandrerungdom utsettes for daglig. Jeg forsøker så godt jeg kan å forstå det, og det skal vi, men vi skal ikke forstå og akseptere at det gripes til stein, flasker og våpen, sier Mæland og legger til:
– Det er viktig å forklare at SIAN gjør dette bevisst, de ønsker å provosere og bli fremstilt som ofre. Det må i fokus, og ikke budskapet til SIAN.
Man kan spørre seg om hva VGs journalist og justisminister Mæland egentlig mener. For det første er det ikke «minoritetsungdom» i seg selv som er målgruppen for Sian, men muslimer. For det andre er det ikke godt å si hvordan Mæland vil begrunne «den redselen og uroen» innvandrerungdom utsettes for – dertil daglig. Mener hun at Norge er gjennomsyret av rasisme? At innvandrerungdom, dertil alle under en kam, systematisk forskjellsbehandles i Norge? At de ikke gis de samme muligheter som andre, selv om «de», som mange av «oss», kan møte ulike utfordringer på veien?
Mælands utsagn kan vanskelig tolkes som annet enn at det er legitimt for «innvandrerungdom» å oppleve seg krenket, at de er offer for Sians provokasjoner, men Sian kan ikke tillate seg samme reaksjonsmønster. Derfor skal fokuset flyttes vekk fra Sians budskap (islamiseringen av Norge) til Sians atferd.
La oss så gjøre det samme grepet overfor de sinte, unge mennene (som for øvrig også består av flere og flere unge kvinner).
«Leker getto»
Det er ikke første gang at vi skal «forstå», ja kanskje endatil akseptere, at minoriteter av et eller annet slag kan være sinte.
For eksempel kunne vi i 2017 lese Monika Grønli Rostens «Territoriell stigmatisering og gutter som ‘leker getto’ i Groruddalen». Det handler om hvordan andres diskreditering av deres bosted fører til at de på «spesifikt maskuline måter» håndterer slike stigma. Hun fokuserer på «maskulin gettolek» (i betydningen lokalt og aldersbetinget machofellesskap), som hun definerer som en «særegen strategi». Det handler om hvordan «de forsvarer hjemstedet kollektivt og fysisk i møte med ungdom fra andre nabolag» (her kan vi også føye til andre «uønskede elementer», som f.eks. Sian) og på denne måten underbygger «myten om det farlige gettostedet». Eller sagt på en annet måte: her styrer vi, pell deg vekk. Men det er ikke Rostens poeng, hun lurer på om denne særegne strategien rammer unge menn hardere.
Vi ser hvor Rosten vil: mangel på anerkjennelse, sosioøkonomiske begrensninger, underprivilegerte, eksistensiell krise, kompensasjon for mangel på respekt, men vi ser også hva som faller helt utenfor målskiva: hvilken kulturell bagasje de samme bærer med seg, ikke minst handler det om den såkalte æres- og klankulturen. For om de som «leker den maskuline gettoleken» selv er født og oppvokst i Norge, vil deres foreldre videreføre sine sentrale verdier. Er ikke foreldrene assimilert i våre frihetsverdier, som i seg selv har vært ansett som rasistisk over tid i Norge, så er sjansen stor for at denne «leken» bærer med seg et stort alvor. Da hjelper det heller ikke at nabolaget har færre og færre etnisk norske.
Så er spørsmålet om den «rammer unge menn hardere», og svaret er i mine øyne et kontant ja. Mange av dem dropper ut av skolen, blir rotløse, roter seg inn i kriminalitet, og blir et offer for eget grep. Men de har problemer med å ta ansvaret for dette selv, så da legges skylden på storsamfunnet, mer spesifikt på politi, skole og barnevern – og etterhvert «noen» politiske partier og organisasjoner samt den usynlige og strukturelle rasismen.
For mange jenter er det slik sett «enklere», de møter tøffe krav hjemmefra om kontroll (innetid og lekselesing), som også fører til at langt flere gjør det bedre utdanningsmessig enn guttene. Spørsmålet er hvilken frihet de samme unge kvinnene har når de nærmer seg tiden for arbeidslivet (og ekteskap).
Ingenting i Norge å gjøre
I 2007 krevde Det Islamisk Trossamfund i Danmark en undersøkelse av «hva som gjør unge muslimer frustrerte». Selv foreslo de at man tok en kikk på skolebøker og debattklimaet, ikke minst på grunn av alle «feilaktige opplysninger om islam».
I 2010 uttalte Erna Solberg på egen blogg (min uthev.)
De som fremholder en politikk hvor man ønsker å forby religiøse plagg, eller på ulikt vis sanksjonere mot dem som bruker dem – de bærer ved til radikaliseringsbålet. Det gir kraft til de radikale kreftenes argumenter. Når de oppsøker unge frustrerte menn og forteller dem at Norge ikke respekterer deres religion, og at de ikke har grunn til å føle tilhørighet til landet – så kan de peke nettopp på slik argumentasjon.
Vi skal aldri kompromisse på grunnleggende verdier som menneskerettighetene, demokrati, likestilling, religionsfrihet, ytringsfrihet med mer. Disse verdiene er ufravikelige, og har ikke noe mindre egenverdi for mennesker med bakgrunn fra land som ikke har den samme tradisjonen for dem. De som ikke respekterer disse verdiene har ikke noe i Norge å gjøre.
Her henger ikke første og andre avsnitt på greip. Når «unge frustrerte menn» oppfatter at Norge ikke respekterer deres religion, kan de altså bli radikalisert. Når så Solberg i neste avsnitt fremhever ufravikelige verdier – der de som ikke respekterer disse kan forlate Norge – så bør hun måle nettopp de nevnte verdiene opp mot islam. Da faller islam gjennom. Det betyr i så fall at det er mange som må forlate Norge.
Da er vi tilbake til utgangspunktet: skal vi ikke kunne påpeke de problematiske sidene ved islam, som i tillegg er en lovreligon, uten å beskyldes for islamfiendtlighet eller rasisme?
De krenkede skal ikke vinne
Nå tar nok langt de fleste avstand fra Sians motdemonstranters bruk av vold, men offentlighetens fokus er ikke til å ta feil av: vi «forstår» deres sinne og dessuten er det et «lite mindretall som klarer å ødelegge». Men det meste begynner gjerne med et lite mindretall, for så å kunne eskalere. Vi trenger bare å se til Sverige for å finne eksempler på det.
Da et politisk flertall i 2015 ville forby ekstremistorganisasjonen Hizb ut-Tahrir etter terrorangrepene i København, pekte forsker Kristine Sinclair nettopp på sinte, unge menn:
«Ved å engasjere seg i en organisasjon som Hizb ut-Tahrir får man utløp for en masse sinne og det kan i seg selv være nok til at man ikke går et skritt videre og utvikler voldsparathet».
Samme «forståelse» var å finne i Berlingske om Omar Abdel Hamid El-Hussein (som drepte filmskaperen Finn Nørgaard i et terrorangrep på Krudttønnen og etterpå jøden Dan Uzan som var vakt utenfor en synagoge i København) og brødrene Said og Cherif Kouachi (som sto bak terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris) samt Amedy Coulibaly (som skjøt en politibetjent og henretter fire kunder i et jødisk supermarked i Paris), som «deler samme skjebne»:
«De er sinte, unge menn. Så sinte at de er blitt kriminelle. Så sinte at de er blitt ekstremister. Så sinte at de er blitt mordere og terrorister».
Vi må altså unngå at noen blir så sinte. Da står vi i spagaten mellom å ivareta (den ufravikelige verdien) ytringsfriheten og den antakelige tilbakevendende diskusjonen om «grenser for ytringsfrihet». Organisation of Islamic Cooperation (OIC) har hatt et slikt fokus i årevis, særlig i ulike fora i FN, ikke minst FNs menneskerettighetsråd, der de gang på gang har stilt følgende krav: forbud mot kritikk av islam. En undersøkelse i fjor avdekket at nesten halvparten av ikke-vestlige andregenerasjon i Danmark vil at religionskritikk skal være forbudt. Spørsmålet er om situasjonen er så annerledes i Norge.
En innsnevring av ytringsfriheten overfor islam, er ikke veien å gå. Vi må stå opp mot de krenkedes krav, slik som satiremagasinet Charlie Hebdo nå statuerer: De republiserer nemlig Muhammed-karikaturene som førte til terrorangrepet i 2015, der 12 av redaksjonen ble drept og 11 såret, for å markere starten på rettssaken som begynner i morgen.
«Vi vil aldri gi oss. Vi vil aldri gi opp», skriver Charlie Hebdo-direktør Laurent Sourisseau i en lederartikkel.