Som vi tidligere har fortalt er det en god del svensker som er på flyttefot. Spesielt interessant finner vi dem som forlater landet for godt. Eller gjør de det? Hvem er det egentlig som «gir opp» Sverige og hva er motivene bak å flytte? Kommer de til å dra tilbake til Sverige en dag?
Som vi har rapportert tidligere, har Portugal blitt et yndet sted for mange svensker. Tall fra Sverige viser også at det er de rikeste svenskene som velger Portugal.
Vi har over tid vært i kontakt med et samboerpar fra Sverige som i fjor bestemte seg for å flytte til Portugal. Er de rike? Hvorfor dro de? Hvordan har de opplevd Portugal i løpet av denne tiden? Vi vil komme med en reportasje om dem og andre om noen dager, men la oss først se litt nærmere på Portugal.
Et fattig land
Landet, som er omtrent en fjerdedel av Norges areal med dobbelt så mange innbyggere (i overkant av 10 millioner), ligger ved Atlanterhavet, på vestsiden av den iberiske halvøya, og grenser til Spania i nord og øst. Det har middelhavsklima med varme og tørre somrer og milde og fuktige vintrer. En gang i tiden var Portugal en ledende sjø- og kolonimakt, i dag er landet et av de fattigste i Europa, men på ganske god vei oppover. Landet har få naturressurser og det er turismen som holder Portugals økonomi noenlunde flytende.
Så sent som i 1974 opplevde Portugal sitt siste statskupp, og fra 1975 oppga landet sine siste kolonier og har siden fungert som et demokrati. I 2011 fikk Portugal krisehjelp fra EU og IMF (det internasjonale pengefondet) med et lån på 78 milliarder euro. Det innebar en beinhard nedskjæringspolitikk for landet, men det har gitt resultater. Vel og merke ikke for de konservative som da satt med makten. I 2015 overtok sosialdemokratene. Ved parlamentsvalget som nylig ble avholdt (6. oktober) fikk sosialdemokratene (Partido Socialista) fornyet – og økt – tillit, og Antonio Costa fortsetter som statsminister. Landet har heller ikke noe «høyrepopulistisk» parti, slik som trenden er i resten av Europa.
Statsminister Costa har da også styrt landet godt. Økonomien er i vekst og arbeidsledigheten er på vei ned. Nedskjæringspolitikken er lempet på, og sosialutgifter, lønninger og pensjoner går svakt opp. Men samtidig er det stor jobbusikkerhet og selv om helsevesenet regnes som godt, så er det lang ventetid og kan koste dyrt. Landet har heller ikke noe sikkerhetsnett for eldre, alders- og sykehjem finnes knapt. I tillegg har landet stor utenlandsgjeld og ikke minst sterkt stigende boligpriser.
Nettopp landets fattigdom fant vi interessant. Hva gjør at utlendinger velger et fattig land med relativt stor økonomisk usikkerhet?
Selvforsørgede er velkommen
På plass i Portugal fikk vi en del svar. Ikke minst lærte vi at portugisere er svært imøtekommende og hjelpsomme, og mannen i gata vet godt at turismen per se er landets redning. Men de har også oppdaget at permanent innvandring fra vestlige land både er et gode for landet. Det er nok derfor landets regjering prøver å tilrettelegge så bra som mulig for at (velstående) folk skal flytte til Portugal. Det gjør de ved avbyråkratisering. Det meste går raskt og greit, og de er heller ikke så interessert i å skatte de nye borgerne ihjel, kanskje tvert om. Her ligger også en del av konflikten Portugal har med svenskene. For mens den svenske regjeringen vil at Portugal skal skatte av svenskenes tjenestepensjon, så har portugiserne latt dem slippe unna. Nå truer den svenske finansministeren med å skatte disse i Sverige. Landene har ennå ikke kommet til noen enighet.
Om landet ikke vil beskatte sine nye borgere, så er de noe mer villig til å utnytte turismen. For eksempel må du betale en «byskatt» (2 euro per person) ved overnatting.
«De nye borgerne» av Portugal er selvforsørgende, og er de i arbeidsfør alder har de ofte jobben med seg. I disse internett-tider er det ikke alltid så nøye med hvor du bor, all den tid du har et stabilt strømnett og tilgang på det nødvendige. Men ikke bare er de selvforsørgende, det ligger også en forventing om at de samme opererer som arbeidsgivere. Sistnevnte gjelder spesielt hvis du bosetter deg på landet, som flere gjør, i motsetning til de typiske alderspensjonistene som velger en kystby hvor bridge og golf er dagens aktiviteter. På landet kjøper de seg gjerne en nedslitt gård, som det er mange av, og dermed er oppussingen i gang. Da trengs det arbeidsfolk. Det ligger også en forventning om at du ansetter en vaskehjelp.
Portugal har, som mange andre EU-land, også påtatt seg «sin» kvote av fordelingen av migranter til Europa. Men selv om det er avsatt boliger til disse migrantene så blir de ikke i landet. Forklaringen er at skal du bo i Portugal må du være selvforsørgende eller ta til takke med de halvoffentlige suppekjøkkenene (som stort sett drives av frivillige). Det gjør at stort sett alle ikke-vestlige migranter forlater Portugal og reiser videre til sterkere velferdsstater.
Samtidig kan det se ut som om tigging og uteliggere er et økende problem i landets storbyer, spesielt hovedstaden Lisboa. Ifølge flere av de vi snakket med, er dette hovedsakelig øst-europeere, ikke minst fra Romania, som «følger etter» den økende turismen. I Portugal er det da også «enklere» å leve et liv på gata, gitt det varme klimaet.
En reise til 1970
Nettopp at det er mange nedslitte gårder til salgs handler igjen om landets utvikling de siste årene. På én måte er Portugal som de nordiske landene på 1970-tallet, både økonomisk og kulturelt.
Blant annet inntar kvinnene arbeidsmarkedet i stor stil. I tillegg forlot mange Portugal under finanskrisen (2008) for å jobbe i utlandet, og mange har vendt tilbake – med penger. Når disse arver foreldrenes gård har de liten interesse i å bruke penger på å pusse opp eller holde dem vedlike. De har utdannet seg for et liv i storbyene. Dette skaper igjen en annen utfordring, for når kvinnene ikke lengre er hjemmeværende er det heller ingen å ta seg av de eldre.
Når utlendingene, som det svenske paret vi møtte, bosetter seg i Portugal, vil de gjerne pusse opp og oppgradere gårdene, men beholder den originale karakteren. Utvilsomt gleder det mang en portugiser at utlendinger «gjenreiser» bygdene og igjen skaper livsgrunnlag.
De fleste utlendinger vi møter i landet, foruten svensker treffer vi også folk fra Storbritannia (som for øvrig alle er rasende på Brexit) og Belgia, fremhever at Portugal oppleves som trygt. De opplever lite eller ingen kriminalitet, foruten lommetyverier på turiststeder.
Nettopp denne tryggheten, eller mangel på sådan, er hva det svenske paret trekker frem som en av hovedgrunnene til å forlate «det nye» Sverige. Mens kona snakker om personlig trygghet, er mannen mest rasende på at den alminnelige svenske skal betale for at svenske politikere ødelegger landet i rekordfart. Det kommer vi som sagt tilbake til.