assimilering

Mønsterpolitikeren

Vi har nok av monsterpolitikere. Nå trer en mønsterpolitiker frem, som elsker fedrelandet sitt. Her har mange mye å lære.

Et bedre og viktigere eksempel på assimilasjon finner man knapt. Alle våre politikere har alt å lære av denne politikeren.

Sosialdemokraten Mattias Tesfaye (39) er pære dansk. Kanskje han, med sin familiebakgrunn i Afrika, til og med har en ekstra dose fedrelandskjærlighet og kjærlighet til friheten vår enn de fleste andre. Han tør å si ting «lige ud». Som i går, da han kommenterte de ferske tallene som viser at flere flyktninger forlater Danmark enn ankommer landet: «deilige tall», sa Tesfaye. Og han gir beskjed til muslimer som vil kriminalisere islamkritikk: – Forlat Danmark. Dette er sjelden kost fra sosialdemokrater.

En ekte sosialdemokrat

Tesfaye er mønstermannen og -politikeren med ikke-vestlige gener. Han er sjefen for utlendings- og integreringpolitikk under statsminister Mette Fredriksen. Han er utdannet murer, altså er han en av gutta fra gølvet i politikken. Han elsker å besøke Europas katedralbyer, for han er etter eget utsagn «murer-fetisj». Tesfaye er også forfatter, blant annet med denne tittelen: Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed. Han har aldri bodd i en enebolig, men i boligsameier, og velger bort privatskoler for barna sine, i motsetning til så mange andre toppolitikere.

Det var faren til Tesfaye som innvandret fra Etiopia og giftet seg med sosial- og helseassistent Jytte Svensson. Mattias gikk i farens fotspor og giftet seg med danske Signe Hagel Andersen, utdannet sykepleier. Sammen har de to barn.

Tesfaye er dansk. Han glir rett inn i definisjonen på en nordmann, beskrevet av Halvor Fosli i boken Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid, som er et durabelig oppgjør med innvandringen, på denne måten:

Nordmenn vil jeg definere slik: Innbyggere i Norge som normalt i det minste har et innslag av forfedre født i Norge, som regnes som nordmenn av medlemmer av andre folkegrupper og selv identifiserer seg med landet og føler et fellesskap med sine landsmenn.

(…)

Jeg vil også inkludere innvandrere som forlater sin folkegruppe og ønsker fullt og helt å bli norske, og i særdeleshet også om de gifter seg med en nordmann.

Assimilert

Tesfaye – og formodentlig hans far også – er assimilert. Ikke integrert. Når våre politikere diskuterer innvandring, snakkes det om «integrering», og med «integrering» mener de at folk skal lære seg norsk og arbeide. Satt på spisse: Ja, det gjorde vel de fleste kjente IS-krigere fra Norge også.

Assimilering bør tvert om være målet. Assimilering er ikke minst å kunne de kulturelle kodene på automatikk, og aktivt å ta del i det hverdagslige fellesskapet.  Kun to av ti nordmenn mente i 2018 at integreringen går bra. Halvparten mente at integreringen går dårlig. Budskapet om hva folk flest opplever i hverdagen kan knapt bli mye tydeligere.

Assimilering assosieres ofte på autopilot med (kulturelt) overgrep, grunnet historien om den statlige fornorskningen av samene og brutaliteten overfor tatere, med mer. Men historiske svarte flekker må ikke trumfe fornuften her og nå. En slik knebøy fører bare til flere svarte flekker i årene som ligger foran oss. En mann som Tesfaye er et lysende forbilde på en hvit flekk, på kulturell assimilasjon. Han er en mann som elsker landet sitt, og som vil kjempe mot enhver utvikling som skulle undergrave den danske nasjonalstaten. Han er en mann og politiker vi skandinaviere setter umåtelig pris på. For han viser at han er en av oss. 

For kultur og assimilasjon dreier seg først og fremst om mellommenneskelige relasjoner, hvordan vi løser våre konflikter og, ikke minst, hvorvidt vi har eller ikke har tillit til hverandre, og dermed hvordan vi samhandler. Nettopp derfor har Tesfaye og hans far fravalgt en tradisjon som arrangert ekteskap – som er en pine og plage for tusener av unge i dagens Norge. Arrangert ekteskap hører nemlig ikke hjemme i et sivilisert og humant samfunn, der kvinner og menns rettigheter sidestilles, der vi inngår livslange kjærlighetsbånd på tvers av religion og familiær og sosial bakgrunn, og der respekt for individet har forkjørsrett for et autoritært kollektiv.

Norges nesten-svar på Tesfaye

En av de nærmeste i Norge på den toppolitiske venstresiden til å passe profilen til Tesfaye, er Aps Masud Gharahkhani, innvandringspolitisk talsperson. Men det koster han personlig dyrt. Sent i april meldte han følgende på Facebook: 

Jeg skal være litt personlig i kveld. Siden påske har jeg tenkt mye. Jeg har vært i tvil om jeg ville fortsette å ha ansvaret for innvandringspolitikken. Det er to årsaker, den ene er tid.

(…)

Og da kommer jeg til den andre årsaken: Belastningen med å stå i disse diskusjonene. Det å bli kalt «Frp-er» og «en mørk flekk» i partiet, når det er Arbeiderpartiets politikk jeg presenterer, er kanskje noe man bare skal le av. Det å bli beskyldt for å være «inhuman», når man presenterer denne politikken, er mer egnet til å bli oppgitt over.(…) Enda verre er det å bli utsatt for karakteristikker av typen «stigetrekker» og «Onkel Tom» – symbolet på underkastelse for den hvite mann. Det forventes at en med min bakgrunn skal si ja til alle.

Et sentralt spørsmål melder seg; vil Tesfaye kunne være den i regjeringen til Fredriksen som våger å fremme forslag om å forby barnehijab? Vil han kunne være den som tar et oppgjør med det totalitære moskélandskapet? Kan Gharahkhani være den i Norge på venstresiden som gjør det samme?

Tesfaye fremstår som han har alle forutsetninger for nettopp å ta et oppgjør med mørkekreftene. Han kan bli en som fører an i hele Vest-Europa – hvis han løfter frihetens fane så høyt som det lar seg gjøre.