Rødt-politiker og nå også realitykjendis, Mímir Kristjánsson, som for øvrig fremstår som en svært så likandes kar, har i dag en Facebook-status som nok flere føler på i disse dager, nemlig hvordan koronakrisen påvirker vårt forhold til eget land. Kristjánsson spår at vi snakker nasjonalstatens revansj:
Koronakrisa blir nasjonalstatens revansj. I denne globale krisetida viser nasjonalstatene at det fortsatt er dem vi må stole på når katastrofen inntreffer.
I Europa ser vi nå hvordan EU står handlingslammet mens de tidligere så utskjelte europeiske nasjonalstatene mobiliserer for fullt mot koronakrisa.
I Norge har akutt mangel på østeuropeisk arbeidskraft i verftsindustri og landbruk, samt problemet med å importere kritisk helseutstyr, vist hvor dumt det kan være for et land å gjøre seg altfor avhengige av frihandel. I en global krise er vi avhengige av å kunne produsere nok mat og medisiner selv, og vi bør helst ha folk nok til å drive samfunnskritiske næringer uten å være avhengige av arbeidskraftimport.
Min spådom er at koronakrisa blir en enorm revansje for nasjonalstaten og demokratisk planlegging av økonomien innenfor nasjonalstatenes rammer.
Han har i min tolkning helt rett. Siden det norsk folk to ganger har sagt nei til EU, men likevel er blitt dratt inn i EU-systemet bakveien via EØS-avtalen, er det mange av oss som føler oss politisk bedratt. Det er nok ikke fordi vi er motstandere av handelsavtaler eller samarbeid, men EU-systemet har vokst til et uhyre som griper uforholdsmessig inn i nasjonalstatens suverenitet og overstyrer oss på en rekke, og stadig flere, områder. På Stortinget bankes suverenitetsavståelse gjennom i et heidundrende tempo og med alminnelig flertall, ofte uten debatt og (som oftest) uten oversikt av konsekvensene.
«Noen» hadde så stor tro på EU som en big happy family at mange av nasjonalstatenes sikkerhetsnett, som for eksempel medisindepot, har vi knapt lengre. Hva skulle vi med det, når vi med EØS-avtalen var i de beste hender? Ja, så glad er noen i EU at Nobelkomiteen, med dens daværende kontroversielle leder Thorbjøn Jagland, i 2012 forærte EU fredsprisen. «EU og dens forløpere har gjennom 60 år brakt fred, forsoning, demokrati og utvikling i Europa», sa Jagland.
Så kom koronakrisen. EU viser da (igjen) sitt sanne vesen.
Handling
Det overstatlige byråkratiet produserer ord og EU-kommisjonen sender ut strategidokumenter som korona-respons, setter ned komiteer og avholder møter. Nå heter det fra EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, at EU «koordinerer». Det er mildt sagt et annet ord for ikke å handle, for så vidt meg bekjent har ikke kommisjonen fått noen fullmaktslov fra EU-parlamentet – som har sendt hjem de fleste av sine 751 medlemmer.
I motsetning til EU må nasjonalstatene handle, og det raskt overfor en pandemi som covid-19. Som kjent er tiltakene i de fleste land, «selvsagt» utenom Sverige, beinharde. I tillegg har for eksempel mange land gjenopptatt streng(ere) grensekontroll, på tvers av Schengen-avtalen, denne gangen uten noen protester fra EU. Det forteller oss igjen at EU-systemet forholder seg til eget rammeverk alt etter hva som måtte passe situasjonen. Men på ett område, et område som opptar mange, har EUs manglende evne til konstruktiv tilnærming vært fremtredende – og det over mange år. La meg eksemplifisere med et e-post HRS mottok i går:
Jeg har med interesse fulgt mange nyhetssendinger og pressekonferanser ila koronaepidemien, senest nå i dag kl 16. Her åpnes det for spørsmål, men jeg har fortsatt til gode å høre en eneste journalist stille spørsmål knyttet til innvandring og asylsøkere. Heller ikke på Debatten, Politisk kvarter eller Dagsnytt 18 har jeg sett temaet berørt. Ved å lese på rights.no har jeg fått med meg det som andre medier enten ikke vet (?) eller ikke vil si (?), mens «folk flest» derimot, stadig blir fôret med innlegg der «hjelpere» snakker varmt for å hente til Norge flere flyktninger – og akkurat nå «fordi Europa har et felles ansvar».
Hvorfor ikke adressere ansvaret der det hører hjemme, nemlig til den muslimske verden som stadig produserer flere flyktninger og asylsøkere med krig og ufred, og der heller ikke den rike del av den muslimske verden tar ansvar ved å ta mot de mange tusen/millioner flyktningene? Hvor er logikken i at dette er Europas ansvar??? Men det som gjentas ofte nok har en tendens til å bli en «sannhet»…!
Men tilbake til det som fikk meg til å skrive. Jeg lurer på om HRS, som helt sikkert følger mediebildet enda tettere enn meg, kan svare på følgende;
-
- er det slik at bestemmelsen om stengte grenser for personer uten gyldig opphold vedvarer, foreløpig til over påske som de andre restriksjonene?
- og hvis ja, er det fortsatt slik at det er unntak for asylsøkere?
Vedkommende frykter selv at svaret på sistnevnte er ja, hvilket så langt vi forstår er riktig. Og man kan spørre seg om hvorfor Norge ikke trer ut av dette rammeverket i en krisesituasjon som nå. Det kan vi bare spekulere i. Det kan handle om interne forhold i Regjeringen, der spesielt KrF og Venstre politisk ikke kan leve med at vi nekter å ta imot asylsøkere. Det kan også handle om at de politiske partiene spekulerer i at det kommer få asylsøkere nå, de skal jo tross alt forsere et langt mer lukket Europa og et Europa med reduserte muligheter for transport. Eller det kan handle om at regjeringer i Europa på nåværende tidspunkt, med den pågående trusselen fra Tyrkia og Erdogan om å slippe millioner av migranter inn i Europa midt i en koronakrise, tolker det som et for høyt politisk spill å utfordre den såkalte asylretten.
Derfor gjør de det som EU har gjort i årevis: har et regelverk som de selv motarbeider.
Dobbeltspillet
På den ene siden tar de fleste europeiske politikere, unntakene finner vi først og fremst i Øst-Europa, til orde for den ubegrensede asylretten, da ikke bare som et ideal, men som gjeldende lov i hele EU. På den annen side gjentar de samme politikerne om og om igjen at ikke alle flyktninger kan komme til Europa. Eller som vår egen kong Harald sa det i 2016: «vi kan ikke ta imot hele Afrika».
Dette var nok ingen slip of the tongue fra kongens side. Det var en erkjennelse av konsekvensene av den daværende folkevandringskrisen Europa sto overfor.
I en kommentar i Berlingske fanger Christian Foldager på glimrende vis opp dette dobbeltspillet som EU bedriver og som mange europeiske politikere følger opp. Siden folkevandringskrisen har EU sett det som en av sine viktigste oppgaver, etter press fra en rekke medlemsland, å vokte Europas yttergrenser. Ifølge Foldager er målet å holde flyktninger og migranter ute, nettopp ut fra erkjennelsen om at ikke alle kan komme til Europa.
«Men erkjennelsen av EUs begrensninger må naturligvis også omsettes til lov. EU kan ikke gi rettigheter til alle verdens flyktninger og samtidig kjempe for å holde dem ute av Europa. Det er både hyklerisk og uanstendig», fastslår han.
Det logiske svaret er at asylretten og tilhørende konvensjoner og avtaler, og dem er det en del av, må endres. Eller motsatt: Europa må åpne opp for de rettigheter vi ynder å sole oss i glansen av, noe som også Erdogan har hevdet.
«Valget mellom idealer og realiteter ser imidlertid ut til å være uoverkommelig for de toneangivende politikerne i EU, der de fremstår som handlingslammet og ubesluttsomme. På den ene siden berømmer leder av EU-kommisjonen Ursula von der Leyen innsatsen fra de greske grensevaktene for å holde flyktninger og migranter utenfor Europa. På den annen side understreker hun at den kaotiske situasjonen ved de ytre grensene ikke må begrense muligheten for mange flyktninger for å søke asyl i EU. Kort sagt nekter hun å velge», sier Foldager.
Med koronakrisen kan Europas dobbeltspill raskt gå mot slutten. Derfor har jeg tro på, som Mímir Kristjánsson sier, at koronakrisen blir en enorm revansje for nasjonalstaten og demokratisk planlegging av økonomien innenfor nasjonalstatenes rammer – og at vi tar et solid grep om hvem som skal være nasjonalstatens befolkning. Koronakrisen gjør et slikt innhugg i samfunnsøkonomien at vi ikke lenger kan betale oss ut av dobbeltspillet. Vi må ta et valg.