I dagens VG viser Jonas Gahr Støre hvorfor han er en vandrende katastrofe for partiet. Det er utvilsomt tungt å hoppe etter statsmannen Jens Stoltenberg.
22. juli «burde ha vært en vaksine mot ekstremisme. Slik ble det ikke», konstaterer han, før han minner om det fantastiske samholdet i AUF og Ap som terroren på Utøya førte til.
Ja, all katastrofe bør skape samhold. 22.juli-terroren i 2011 var en katastrofe for oss alle, for hele landet, og det var slik landets befolkning reagerte. Vi stod sammen i sjokket og sorgen.
Han vet bedre
Konklusjonen til Støre er at det er sammenheng mellom «holdninger og handlinger, en sammenheng som har vokst seg sterkere». Deretter har han «ett eksempel»: HRS, og vår illustrasjon av Høyesterettsdommen der det blant annet ble avgjort om personer kan kalles for «kakerlakk». Dommen var klar, nei, det kan vi ikke. Så klarer Ap å snu det hele på hodet. Man kan lure: hva er det som driver dem?
Selvsagt vet Støre at budskapet med vår illustrasjon ikke pekte på Sumaya Jirde Ali, som en kakerlakk. En slik språkføring er og blir avskyelig. Støre bør som politiker i noen tiår kjenne godt til hvordan HRS har stått opp år ut og år inn for muslimske jenter og kvinners rett til ikke å bli utsatt for overgrepspraksiser, praksiser som har fulgt med innvandringen fra særlig den islamdominerte verden.
Ingen andre har stått på mer og lengre enn oss innen disse teamene. Nettopp derfor hadde vi et godt samarbeid til Ap under Stoltenbergs ledelse. Og nettopp derfor tok Stoltenberg oss varmt imot i møter da vi la slike problemer på bordet – også sammen med kvinner fra dem islamdominerte verden som vitner. Nettopp derfor tok Ap under Stoltenberg kontakt hvis de ønsket råd. Vi kan jo for eksempel fortelle at den såkalte 4-årsregelen for henteekteskapet som de rødgrønne innførte, den kom fra oss. Det samme gjorde regelen om å legge selvangivelsen til grunn (ikke arbeidskontrakt) for å bevise arbeidstilknytning og forsørgelsesevne. Listen er lang, og den forteller mye om det «gamle» Ap som dagens Ap ikke når til anklene.
Hvor dypt kan Ap synke?
I kronikken nevner ikke Støre islamsk terror med et ord. Han peker på Christchurch, men ikke på Sri Lanka. Han hopper over alle angrepene i Europa fra islamistisk hold. Støre nører oppunder at høyreekstremisme er vår tids store fare, og han trekker nazikortet og folkemordet i Rwanda – mot HRS. Ser ikke Støre at han med en slik rå kynisme nettopp nører oppunder det han advarer mot?
Hvor dypt går det an å synke som leder av det som har vært det fremste statsbærende partiet i norsk etterkrigshistorie?
Svaret handler nok langt på vei om at Ap sliter veldig på meningsmålingene. Og det forteller oss at Ap knapt har politikk å fremme i den kommende valgkampen. Det Støre sier om «konkret» politikk, vil neppe holde Ap-skuta flytende:
Vi stiller oss på lag med det store flertallet av det norske folk, som vil ha kontroll ved grensene. Som samtidig vil gi beskyttelse til forfulgte mennesker på en ordnet måte, men en politikk som gir alle plikter så vel som rettigheter – oppskriften på god integrering.
Ja, det var oppskriften sin, det. Den har jo fungert storvies i noen tiår nå.
Polarisering
Vi merker oss også at Støre nå viser til at PST peker på høyreekstremisme som en vel så truende terrorfare som islamistiske ekstremister. Vi kan ikke huske at Støre pekte advarende på islamisme i alle forutgående år da PST rapporterte at trusselen var definitivt størst fra det holdet.
Det interessante er ikke minst også at Støre i usanne ordelag spiller på polarisering.
En polarisering i samfunnet vårt som Ap har hovedskyld i: innvandringen som Ap åpnet for fra klankulturer og den islamdominerte verden på 70-tallet, og som partiet intenst drev videre helt inn på 2000-tallet, har skapt den største polariseringen i vår samtid.
Ironien er altså denne: De som sier de advarer mot polarisering (Støre), står ikke selv tilbake for å benytte polarisering for å fremme sitt budskap. De hever stemmen og intensiteten, og beklager seg over at andre som advarer om ikke minst fremvekst av den samfunnsødeleggende islamismen, burde dempe seg.
Jeg tror ikke bare det er HRS som savner Jens Stoltenberg. Du må gjerne komme hjem, Jens.