Det er på Twitter at Marian Hussein kommer med sitt «glade» budskap:
Nå er det visstnok ikke så nøye for SV-Hussein, som kanskje er mest kjent for å være den første på Stortinget med hijab, om noen av disse «statsfinansierte kriminelle» er kriminelle. Det vesentlige for denne stortingsrepresentanten er å slenge dritt om FrP-ere. Men kanskje SV skulle lære å feie for egen dør?
For det er frekkhetens nådegaver Marian Hussein besitter når hun selv har en partileder som måtte gå av som som statsråd i den rødgrønne regjeringen på grunn av korrupsjonslignende tilstander. Men det er jo «fint» at Hussein slenger slik med leppa, for da gis vi jo en anledning til å friske opp hukommelsen:
Audun Lysbakken var i 2012 barne- og likestillingsminister i den rødgrønne regjeringen. Den posisjonen benyttet han skruppelløst til å gi seg selv mest mulig makt, slik at han kunne bidra til å fremme meningsbærere som samsvarte med SVs politikk. BLD-statsråden overførte derfor penger til for eksempel Jenteforsvaret, en undergruppe av Sosialistisk Ungdom (SU).
Kameraderi! lød det fra flere hold, men Lysbakken brukte lang tid på å forstå alvoret. Først nektet han at han kjente til pengeoverføringen. Deretter sto bortforklaringene i kø, hvor han også forsøkte å legge skylden på andre. Det ble avdekket rot i journalføringen, brudd på økonomireglementet og inhabilitet. Flere lurte på om at han hadde informert statsministeren og så Stortinget korrekt? Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité begynte å lukte på saken.
Malt inn i et hjørne innså Lysbakken at hans statsrådstid i daværende regjering var forbi. Daværende statsminister Jens Stoltenberg hadde ikke noe valg, han måtte gi Lysbakken avskjed i nåde. Alternativt kunne Lysbakken velge å gå av.
Lysbakken gikk av, og SV responderte med å gjøre han til partileder etter Kristin Halvorsen.
Lysbakken selv lærte nok mye av sine politiske brølere, så kanskje han skulle bruke noen av sine erfaringer til å fortelle Hussein at det forventes mer av en stortingsrepresentant enn det hun presterer?