Hun heter Ylva Johansson og var arbeidsminister (for sosialdemokratene) i Sverige under folkevandringskrisen som tok til i 2015. Nå er hun EU-kommissær for «home affairs» og har med det fått tildelt en eksplosiv portefølje. Blant annet er migrasjon og sikkerhet i Europa hennes ansvar.
Har Johansson noe å tilføre Europa? Lærte hun noe som statsråd (på ulike felter) i Sverige? Svaret synes å være todelt. Enkelt og greit fordi hun har erfart at det er store utfordringer med mange innvandrere på kort tid, bare i 2015 kom 163.000 migranter til Sverige, men hun klarer ikke å fri seg fra svenskekomplekset: det er ikke Sverige som har feil innvandringspolitikk, det er de øvrige landene som egentlig er problemet. Innvandring er nemlig «umulig for det enkelte land å håndtere alene», sier Johansson til Berlingske.
Samme Johansson har for øvrig hevdet at Sverigedemokraterna (SD) er rasistiske, noe hun står på enda. SD har på de siste meningsmålingene vært jevnstore med sosialdemokratene og er det desidert største partiet på borgerlig side. Men det synes ikke som om EU-kommissæren tar noen særlig notis av hva folket måtte mene. Det lover ikke spesielt godt for EU-samarbeidet fremover.
Vinneroppskriften er folket
Ylva Johansson gjester i dag Danmark, der hun blant annet skal møte innvandringsminister (udlændingeminister) Mattias Tesfaye (S). På dagsorden står EUs fremtidige asyl- og migrasjonspolitikk.
Som kjent gikk sosialdemokratene i Danmark til valg på en fortsatt restriktiv innvandringspolitikk. De danske sosialdemokratene har således bevist hva som er vinneroppskriften på et valg i Europa, for folket vil ha en restriktiv innvandringspolitikk, og bryr seg katta om det kommer fra et sosialistiske eller borgerlig ståsted. Finnes det ingen andre alternativer enn det såkalte populistiske eller høyreekstreme, ja vel, så går folk dit. Men ikke bare vil folk ha en restriktiv innvandringspolitikk, de vil også verne om egen nasjon, jamfør for eksempel Brexit. For folk flest er ikke globalister eller såkalte «anywheres», det er det typisk regjeringsmedlemmer og EU-kommisjonens medlemmer som er, de fleste er (positive) nasjonalister og «somewheres». («Somewheres» er folk som er knyttet til stedet, kulturen og tradisjonene hvor de har vokst opp, mens «anywheres» er de urbane, de som føler seg hjemme uansett hvor det måtte være – bare helst i en by).
Samme teori er for øvrig vinneroppskriften til vårt eget Senterparti, og rendyrker de den ved å mote seg opp til å stå for en restriktiv innvandringspolitikk, kan de bli Norges største parti.
Ikke bare har de danske sosialdemokratene skjønt dette, de har også tatt det på ramme alvor. Mens de satt i opposisjon tok de en «FrP-er». De tok en blåkopi av FrP Bærekraftutvalgets forslag i «sjokkrapporten» fra 2013 (ja, før FrP gikk i regjering) om blant annet et nytt asylsystem med mottakssenter og asylsøknadsbehandling utenfor Europa. Men i motsetning til FrP, som ble livredd kritikken de fikk og helst ville gjemme hele rapporten, så gjorde Socialdemokratiet det til sin politikk. FrP på sin side gikk inn i regjering og har siden ikke funnet seg selv i skyggen av Høyre.
Håndterer ikke innvandringen
Med denne «helhetsplanen for dansk utlendingspolitikk» møtte Socialdemokratiet ikke bare danskene, men også EU-kommisjonen med krav om at dette må bli EUs politikk. Som regjeringsparti har Socialdemokratiet gjentatt behovet for å ta et oppgjør med EUs migrasjonspolitikk, og i sin åpningstale for Folketinget bebudet statsminister Mette Frederiksen (S) at hun selv ville stille seg i spissen for å få etablert et nytt asylsystem. Siden har statsministeren vært i Paris for å drøfte ideen med president Emmanuel Macron, mens innvandringsminister Tesfaye har vært i Berlin for å drøfte det som nå omtales som «den danske plan».
Det samme har Tesfaye tenkt å gjøre i dag, men EU-kommissær Johansson har – ikke spesielt overraskende – fullstendig avvist ideen.
«Jeg synes det er en urealistisk idé. Det gjenstår mange spørsmål og juridiske implikasjoner, som jeg ikke kan se en praktisk løsning på i dag. Derfor synes jeg det er en bedre idé å flytte saksbehandlingen til Europas egne grenser,» sier Ylva Johansson til Berlingske.
Samtidig erkjenner hun at behovet for et nytt asylsystem i EU er «presserende».
«Vi har en fastlåst situasjon. Vi håndterer ikke migrasjonen, slik som vi bør. Jeg synes ikke at systemet er brutt sammen, det er ikke den riktige betegnelsen. Men det virker ikke, som det burde,» fortsetter Johansson.
Og hva er den fastlåste situasjonen? Jo, at EU-kommisjonen ikke leverer på feltet, det har de aldri gjort, bortsett fra å få innført flere og flere rettigheter til innvandrere, og svaret fra medlemslandene ble til slutt nasjonale grensekontroller – noe EU-kommisjonen misliker sterkt, men de har intet annet valg enn gang på gang å akseptere ytterligere forlengelser. I tillegg har det begynt å oppstå interne avtaler, for eksempel har Tyskland, Frankrike, Italia og Malta hatt flere møter om hvordan innvandringen skal håndteres. Det handler blant annet om omfordeling av migranter, men også om hvordan de skal bidra til å oppfylle Johanssons sjef, EU-kommisjonens (tyske) president Ursula von der Leyen, ønske om en mer «solidarisk» migrasjonspolitikk (du hører Angela Merkel hviske?).
Ingen løsning uten å innse problemet
«Det vanskeligste for meg – politisk – blir å komme ut av denne fastlåste posisjonen. På migrasjonsområdet er det mangel på tillit og samarbeid mellom medlemslandene, og vi er nødt til å finne et pragmatisk svar for å løse det,» sier den svenske kommissæren til Berlingske.
Vi vet alle hva et «pragmatisk» svar er i politikken. Det er kamelspising på langs og på tvers, der ingen blir spesielt fornøyd. Men alle blir sånn passe misfornøyd, og alle misfornøyd nok til at det bare er et tidsspørsmål før (nye) medlemsland setter foten ned. For det er nok ikke slik som Johansson liker å tro, at det handler om mangel på tillit og samarbeid mellom medlemslandene, det handler om konsekvensene av den innvandringen ingen vil ha. Ingen vil ha den fordi den er for kostnadskrevende, både økonomisk og kulturelt. Det er derfor EU-kommisjonen ikke håndterer innvandringspolitikken, de tar ikke innover seg hva som er problemet. Den ikke-vestlige innvandringen av personer som ikke kan forsørge seg selv og som ikke tar fullverdig del i det «nye hjemlandet», er problemet.
Så hva er EU-kommissærens forslag til løsning? Akkurat, mer av det de aldri har maktet: (bedre) ytre grensekontroll og (rask) retur av avviste asylsøkere.
«Det kommer ikke til å bli et perfekt system, men sett fra min stol er det absolutt mulig å komme til enighet om en ny politikk som kan gi oss kontrollen tilbake over migrasjonen. Det er det borgerne etterspør,» sier den forkledde Sherlock Holmes.
Kaster ikke inn håndkleet
Innvandringsminister Mattias Tesfaye har derimot ingen planer om å gi seg.
«Kanskje er jeg bare ung og idealistisk, men jeg nekter å gi opp kampen for et mer humanistisk asylsystem. Jo mer man setter seg inn i konsekvensene, jo mer uholdbart er det. Derfor er det bare bra hvis det er et ønske i kommisjonen om at forslagene skal være realistiske,» sier ministeren til Berlingske.
Tesfaye erkjenner at det gjenstår mange praktiske og politiske utfordringer for å få etablert et asylsystem med mottakssenter og asylsøknadsbehandling utenfor Europa, men ifølge han skal ikke Europa gi opp så tidlig.
At Europa, eller EU-kommisjonen, skal vende tommelen ned for et realistisk tiltak fordi det har mange ubesvarte spørsmål og juridiske implikasjoner vi ikke kjenner godt nok per se, er særdeles kontraproduktivt fra kommisjonen. I alle fall er det en særdeles dårlig «løsning» å foreslå og fortsette med noe beviselig som ikke fungerer. Allerede i 2012 ble det stipulert at omkring 8 millioner personer uten lovlig opphold var på reise i eller gjennom Europa, men Schengensamarbeidet (som tillater fri ferdsel av borgerne som er med i samarbeidet og utenlandske statsborgere med oppholdstillatelse eller besøksvisum til Schengen-området) gjorde det vanskelig å ha oversikt. Hva tror dere tallene er i dag? Ikke vet jeg, fordi «alle» holder klokelig kjeft for ikke å skremme vannet av europeere. Men at problemet har vokst, er jeg lite i tvil om.
Siden vår egen Solberg-regjering svikter i dette spørsmålet, får vi (igjen) sette vår lit til danskene.