Mange mener at tittelen Islam. Den 11. landeplage var et dristig valg. Det synes forfatteren, jeg, også, men av helt andre grunner. Jeg så den gang for meg janteloven og den sedvanlige «pene» mobben i sosiale medier som meget godt kunne finne på å brøle og latterliggjøre det de ville ha kalt et (mislykket) «forsøk» på å kopiere vår store forfatter Arnulf Øverlands Kristendommen – den tiende landeplage.
Men i dag, i dag er jeg faktisk blitt svært betenkt over denne tittelens levetid i vår nye hyper-krenkelsestid og derav tilstand besatt av angivelig hat: Med samme tilstand i 2015, ville jeg risikert å ha fått politiet på døra før de ferdigtrykte bøkene ankom Norge?
Tanken slo meg selvsagt i forbindelse med all diskusjonen nå rundt SIANs ønske om å brenne koranen som ledd i sin aktivistiske kamp mot den pågående islamiseringen av Norge. Politiet stoppet brenningen av boken i Kristiansand, med blant annet oppsiktsvekkende påstander om brannfare (sic). Det er nok ikke mange som kjøper den begrunnelsen. Dessuten slår advokat med spesiale på feltet, Jon Wessel-Aas, fast at politiets opptreden er «prinsipielt uheldig – i alle fall når begrunnelsen som brukes går på budskapet brenningen; det vil si ytringen». Og det også antakelig er i strid med Grunnloven § 100, fjerde ledd å bedrive å forhåndssensurering.
For ifølge Wessel-Aas er det å forhåndssensur en ulovlig ytring, såvel som en ulovlig ytring, i utgangspunktet er i strid med Grunnloven § 100 fjerde ledd:
§ 100 i Grunnloven, fjerde ledd sier dette:
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Å brenne en koran – eller å kalle islam en landeplage, formoder jeg – kan ikke, som juristen Anine Kierulf sier, tolkes som et angrep på mennesker, men på religion. Altså kan ikke straffelovens § 185 om hatefulle ytringer brukes.
– Etter norsk rettspraksis rammes ikke dette av straffeloven § 185. Når noen brenner en Koran, tolkes det som et angrep på religionen islam og ikke dens tilhengere. Da norske myndigheter tok stilling til at blasfemiparagrafen skulle oppheves, var begrunnelsen nettopp dette skillet. Og i det ligger at om man først aksepterer at det å kritiserer religion er lovlig, kan man ikke si at veldig provoserende kritikk av religion ikke er lov likevel.
Varsel om vår sivilisasjons undergang?
Politiet satte som betingelse for å tillate demonstrasjonen at koranen ikke skulle brennes. Det er liten tvil om at det er vold fra nidkjære muslimer og dets venner i voldsvenstre de frykter. De samme kunne jo ha villet gå til det skrittet da Landeplagen ble lansert, ikke minst bekreftet ved at både politi og PST beskyttet bok, forfatter og publikum land og strand rundt i 2015 og 2016 da bokens innhold ble presentert.
Hva er annerledes prinsipielt nå i 2019? Hvis en forfatter i dag annonserer at en bok med tittelen Islam er Satans verk (det er jo religiøse folk som i fullt alvor mener akkurat det) er gått i trykken, rykker politiet ut etter alarm fra PST?
Denne debatten og den usikkerheten som er skapt om de nye tilstandene ved den islamske sivilisasjonens inntog i Norge og dens innfødte støttespillere, bør få en tydelig politisk oppklaring.
Om den kommer, har jeg dog mine tvil om. For da må det fra topphold avklares hvorvidt de voldelige innen islam har et så stort potensial nå at ytringsfriheten allerede formelt er begrenset. Og skulle dette bekreftes, da bekreftes det samtidig at vår sivilisasjon, den frie, vestlige sivilisasjonen, er under avvikling og at tilstander verre enn middelalderen i det minste venter de neste generasjonene. De tilstandene kan endog komme tidligere enn dette.
For vold virker.
Document forlag har noen få titalls bøker igjen av siste opplag av «Islam. Den 11. landeplage». Den kan kjøpes her.