Innsparket

Terror som pressmiddel

I møte med den islamske verden har det oppstått en gisselsituasjon med terror som pressmiddel og innskrenking av ytringsfriheten som gevinst.

At vi står oppe i en gisselsituasjon med terror som pressmiddel og innskrenking av ytringsfriheten som gevinst, beviser Politiets nye utviklinger. Islam og koranen gis særbehandling.

Politidirektør Benedicte Bjørnland har gitt en politiordre om at koranpåtenning skal avverges i forkant av handlingene, begrunnet som brudd på den såkalte rasismeparagrafen (§ 185, om hatefulle ytringer).

Jeg advarte mot denne utviklingen for litt over to år siden i artikkelen i Aftenposten. Dette har også pågått lenger enn som så, men har akselerert i det siste. Kontroversielle (ofte vulgære), men akseptable ytringsrammer vil bare ytterligere innsnevres om man ikke tar et oppgjør med tankegodset som ligger bak. For ordens skyld kan jeg nevne at påtenninger av bøker ikke akkurat er min cup of tea, men at det i dette tilfellet representerer en syretest for ytringsfrihet, religionsfrihet og forsamlingsfrihet i landet vårt. I min hjemby Ålesund hadde Otto Jespersen bibelbål på TV for ikke mange år siden.

Jeg siterer fra den to år gamle artikkelen:

Som med veldig mye annet antar man i god norsk ånd at vi er verdensmestere i ytringsfrihet. Det er vi absolutt ikke.

Spesielt siden 2005, med utgangspunkt i striden rundt Muhammed-karikaturene i Jyllands-Posten, har den kulturelle friheten til å ytre kontroversiell tale og satire ligget nedslått på dødsleiet, med bare få sjeler ved dens side.

Frykt stopper likebehandling

Norske politikere og det vesteuropeiske storsamfunnet knefalt totalt under press fra totalitær islamistisk makt.

Frykten som stoppet oss fra å likebehandle islamsk kultur og profiler, i likhet med kristne, fikk fotfeste blant oss.

Når man ser bilder av mennesker drept på grunn av deres strekfigurer, andre forsøkt myrdet grunnet deres romaner, norske flagg brent i gater og ambassader stormet, er det kanskje ikke så rart.

Det blir uten rot i virkeligheten å forvente at hver en menig mann i gaten skal ta kampen mot autoritære krefter som ønsker å stikke kjepper i samfunnshjulene, men fra våre politikere burde det være en selvfølge.

Feighet

I motsetning til datidens folkevalgte regjering turte noen, som blant andre redaktøren for det som den gang het Magazinet, Vebjørn Selbekk, å stå ute i stormen da den herjet for fullt.

Den norske utenriksministeren, Arbeiderpartiets nåværende leder Jonas Gahr Støre, krøp derimot inn i sitt lune skall, og i ren feighet unnskyldte han de støtende tegningene som norske redaktører hadde publisert faksimiler av.

Han, og de andre som skulle være ytringsfrihetens voktere, kapitulerte i diplomatiets og karrieredrivets navn.

Da ni mennesker fra Charlie Hebdo-redaksjonen ti år senere ble henrettet av islamister i sine egne kontorer i Paris, reagerte den nye regjeringen på riktig vis med fordømmelse og ved å kalle det et angrep mot ytringsfriheten.

Endelig gikk det opp et lys om at en av våre viktigste verdier var under angrep og at en politisk ideologi fra fremmed hold prøvde å kontrollere hva vi skulle få si i våre egne land. I våre egne aviser.

Spill for galleriet

O’ som vi kalte oss Charlie! O’ så godt det var, det å være verdensmestere! Dessverre deltok vi bare i et spill for galleriet.

Bak vår selvhyllende og selvsikre fasade stivnet blekket som skulle ytre det som ikke skal ytres.

Siden den gang har få turt å følge Charlies fotspor, og de som våger det blir fort malt med feighetens pensel – nettopp den som svartmaler og tier.

For det er nemlig sånn at kontroversiell tale er uglesett i Norge: Ikke bare av liksom-Charlier, men også av Norges lover.

Selv om den velkjente «blasfemiparagrafen» endelig er fjernet fra og med 2015 lever den i praksis videre gjennom «rasismeparagrafen».

Legitim kritikk kan straffes

Rasismeparagrafen bestemmer at «hatefulle ytringer» basert på noens religion, nasjonalitet, hudfarge eller seksualitet kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre år.

Det er altså snakk om hatefulle meninger, ikke trusler.

Problemet med dette er at loven kan tøyes til å straffe mennesker hvis ytringer strider imot flertallsopinionen.

Legitim kritikk av islam kan straffes som et brudd på loven. I moderne Norge har ikke dette skjedd enda, men at det er en juridisk mulighet er grunn nok til bekymring.

Og selv om rasismeparagrafen bare har felt noen få mennesker de siste årene, er en slik lovgivning uforenlig med et land som skal tillate borgerne å ytre upopulære meninger fritt og uavhengig av andres hårsårhet.

Stå opp for ytringsfriheten

Det er verdt å nevne at selv om jeg kan være, og som oftest er, totalt uenig med rasistiske eller antireligiøse ytringer, vil jeg fortsatt ikke forby dem.

Bad speech bekjempes effektivt av good speech, ikke forbud!

Hvis ikke vi fjerner alle lover som forbyr trusselfrie ytringer, er jeg redd for at vi sakte, men sikkert ofrer ytringsfriheten på antirasismens alter.

De mest avskyelige og ytterliggående mennesker kan få en til å miste troen på reell ytringsfrihet, men vi må forholde oss sterke!

Stå imot fristelsen til å sensurere og straffe ytringer! Vi oppnår ikke ytringsfrihet ved å kalle oss selv Charlie.

Det gjør vi derimot når lovverket endres til å være Charlie verdig.