I helgen publiserte Aftenposten en dokumentar om koranskoler i Norge. Det viser seg igjen at flere av disse skolene, som av eierne kalles SFO, endog har overnattingstilbud til elevene uken igjennom. Utad forfekter disse lederne at de driver med integrering av elevene i det norske samfunnet. Den dansklibanesiske tidligere imamen og shariadommeren i danske gettoer, Ahmed Akakri, mener ut fra egen erfaring, også som lærer i danske muslimske friskoler, at det er det stikk motsatte imamer og skoleledere og skolestyrer bedriver: Som han sier det: Utad «er alle skolene fortalere for fred og forståelse», innad messes det om «plikt om å hate» (særlig «vantro», red.).
– Det er tydeligvis bare hets
I mai i år fortalte vi at et flertall på Stortinget påla, regjeringen følgende:
… gjøre tilsyn med og åpenhet om opplegget i koranskoler og andre trossamfunns skoler til en del av betingelsene for å få statsstøtte. Viktige faktorer her bør være bruk av norsk språk og at man ikke fremmer ekstreme holdninger og kjønnssegregering fra barnsben av (vår utheving).
Etter det økte fokuset på koranskolene de siste dagene, ser vi ikke bort fra at dette kravet kan intensiveres fra Stortinget. I går sa vi at vi vil «forklare hvorfor vi ikke tror krav om åpenhet vil hjelpe», og igjen går vi til Ahmed Akakris bok Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mot Danmark (2014). Danmark har en rekke såkalte muslimske friskoler, akkurat som vi eksempelvis har kristne privatskoler som alternativ til den offentlige grunnskolen. Akkari har vært lærer på fire muslimske friskoler. De er underlagt offentlig tilsyn, og han avslører skuespillet og løgnene som igangsettes før og under disse kontrollene. Kontrollene utføres typisk to ganger i året, og de varsles om lag to måneder i forkant. Ahmeds konklusjon er følgende:
Besøkene foregikk alltid i en ånd av samarbeid og tillit, og hver eneste gang slukte inspektørene skuespillet rått. De noterte smilende i skjemaene sine mens de betraktet glansbildet uten så mye som et eneste kritisk spørsmål og dyptpløyende spørsmål. Flere ganger hørte jeg dem sågar si at det var synd at de muslimske friskolene av og til ble kritisert når de fungerte så godt.
«Det er jo tydeligvis bare hets», lød det.
Hadde de kommet uten flere ukers varsel, hadde de uten tvil kommet frem til en helt annen konklusjon, for dagen etter var den islamistiske sensuren tilbake i sitt vante spor.
Skuespillet og løgnene
Så hva gjorde skoleledelsen før inspektørene gjorde sin entré? En og en lærer ble hanket inn med denne beskjeden: «Inspektørene kommer! Vi må sikre at alt ser ut som det skal. Ellers blir vi stengt og så mister vi alle arbeidet vårt!»
Læreren gjorde sin plikt. De sensurerte bøkene (der «uislamske» sider var revet ut og bilder strøket over) ble samlet inn og nytt klassesett ble delt ut. Akkari trente eksempelvis elevene hurtig opp i en skolekomedie som kun skulle fremføres dagen da inspektørene var til stede, fordi han visste at «ga vi det inntrykk at elevene ble stimulert kreativt, ville det falle i god jord». Deretter var det om å gjøre å bearbeide elevene. De fikk klare instrukser om å sitte rolig under inspeksjonen, «lytte og oppføre dere ordentlig. Hvis dere bråker, stenger de skolen. Og da mister dere alle deres venner!» Det ble videre terpet (igjen) på at disse inspektørene «var representanter for det vantro danske samfunnet og at de kun var ute etter å finne feil» fordi skolen var muslimsk. De beste elevene fikk beskjed om å svare på forhåndsinstruerte spørsmål fra læreren under inspeksjonen. «Her kom elevenes utrolige evne til til å lyge og spille uskyldig plutselig til gavn.»
Et annet gjennomgående trekk var at imamene, som hadde lite kunnskap om annet enn islam, «typisk hadde fått ferie eller var sykemeldt flere uker den aktuelle datoen, så de ikke forstyrret bildet». Og på inspeksjonsdagen ble det heller ikke kalt inn til bønn, «da også det kunne gi ‘feil’ inntrykk».
Vil stikkprøver nytte i Norge?
Koranskoler i Norge er selvsagt ikke som de danske muslimske friskolene underlagt opplæringsloven, og derav regler for offentlig innsyn og stikkprøver. Uansett mener Stortinget at tilsyn kan føres, for eksempelvis å kunne slå ned på eventuell kjønnssegregering av barna. Jeg vil anta at Stortinget heller ikke vil akseptere oppdragelse i hat mot ikke-muslimer og andre som den klassiske islamske lære fordømmer, og således mener at det også berettiger frafall av statsstøtte til moskeene som driver koranskolene. Så la oss si at myndighetene setter i gang et offentlig tilsyn med norske koranskoler. Det ligger i kortene ut fra hva Akkari forteller (og hva man selv kan resonnere seg frem til på bakgrunn av erfaring med alle de doble moskétungene vi har hørt gjennom årene i Norge), at forhåndsvarsles tilsynet, vil inspektørene komme til en ideologisk plettfri skole.
Skulle uanmeldte stikkprøver innføres, er det det samme som å starte opp med mistillit: vi stoler ikke på at dere er de dere vil prøve å fremstå som. Se for deg hylekoret fra moskéhold, støttet av den islamofile venstresiden, om slike stikkprøver ble innført. Det ville også bryte helt med den politiske linjen ført av skiftende regjeringer: vennligsinnet dialog. Men skulle stikkprøver innføres, ville det kun kunne fungere dersom stikkprøvene ble svært omfattende. Og igjen; dette ville sannsynligvis bli tolket som forfølgelse av «muslimer» i medier og blant aktivister, en situasjon politikere flest ikke vil våge eller orke å stå i.
Tolerere intoleranse?
Organisert islam i moskeer og bevegelser fremstår som vår tids ideologiske mare. For det religiøse sløret som legges over islams tekster fylt med forakt og hat, gjør at den underliggende totalitære ideologien fra Muhammed som militær og politisk leder behandles som enhver annen religion kun basert på den troendes personlige forhold til en antatt guddom.
Verden har aldri – så vidt jeg vet – noensinne opplevd en slik totalitær ideologi på linje med de tre største andre, nazizmen, kommunismen og fascismen, og med en så enorm tilhengerskare, en ideologi som er drapert i et religiøst slør.
Nettopp derfor er Norge og Vest-Europa helt bakpå i møtet med dette mørket. Samtidig er dette «religiøse» mørket den desidert raskest voksende religionen, dertil med en svært ung befolkning, som betyr at veksten vil mangedoble seg kommende år. Hvis man prøver å legge vrangviljen bort, er det umulig ikke å se 0hvilken retning dette bærer for våre frie, verdslige demokrati om få år i et historisk perspektiv. Valget er åpenbart, mener jeg. Vi kan i dag velge å stå i ubehaget av en kuling som vil komme om vi setter foten ned for sunni- og sjiakoranskoler. At vi i toleransens navn sier nei til denne farlige intoleransen som spres. Eller vi kan velge å utsette ubehaget ytterligere noen år, og alle tilgjengelige målestasjoner peker da i retning av at kulingen går over i en langt mer ukontrollert styrke.
Det er skapt en tilstand som fremstår som mer og mer uløselig, i alle fall i en god demokratisk ånd. Og det er vel dette er som er den historiske erfaringen og nå også erfaringen i samtiden: uansett hvor lovereligionen islam slår seg ned den skaper større og større konflikter med omgivelsene dess flere medlemmer denne doktrinen tilkjemper seg. Men dette faktumet ignorerte politisk ledelse på 70-tallet da den satte et godkjenningsstempel på denne «religiøse» bevegelsen med overbyggende totalitære og uforsonlige trekk. Og nå «spiller de alle med» – politikere, akademikere, redaktører, aktivister – i håp om at den største fadesen de siste 50 årene en dag løser seg av seg selv.
Vi som er realister vet at vår skjebne som nasjon er høyst uviss. Høyst.