Kriminalitet

Forskere krever at politiledelsen benekter sosionom-tilstander

Forskere krever at medier slutter å bruke anonyme politikilder som kritiserer politiets ledelse for å skape sosionom-tilstander. Det tippet for forskerne da endog Aftenposten på kommentarplass kritiserte politiets ledelse for den myke tilnærmingen til kriminelle. Kanskje forskerne heller skulle være opptatt av hvorfor kriminaliteten både øker og blir mer brutal?

Mariann Leirvik, forsker ved NIBR og Oslo Met (og sosiolog), og Brigitte Ellefsen, førsteamanuensis ved Politihøgskolen (og historiker), har gjennomført en studie der de har analysert om lag 4.000 artikler i medier, publisert i perioden 2016-2019. Artiklene handler om «politiets håndtering av kriminalitet blant ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn».

Det kunne jo vært et riktig spennende prosjekt, om det ikke var for at Leirvik/Ellefsen fremstår svært så hårsåre overfor en «påståtte ‘sosionomisering’ av politiet» – dertil ved bruk av anonyme politikilder. I stedet for å fundere over hvorfor politikilder ser seg nødt til å være anonyme, så skytes bubringeren.

Som kjent har jo HRS over flere år publisert en rekke artikler om spesielt kriminalitet i Oslo, økningen og råheten, gjengene, politiledelsens håndtering, tilbakeholdelse av faktuell informasjon (ikke minst andelen kriminelle som har innvandrerbakgrunn), slagsiden til forskerne i den såkalte strategiske stab, osv. Ja, faktisk ble det «så mye» for politiledelsen at de satte Spesialenheten på saken for å finne ut hvor vi fikk informasjon fra. Det var jo i seg selv en «genistrek» fra politiledelsens side, da en slik handling bekreftet at det vi formidler er riktig. Etter at Resett ble etablert, har de fulgt samme spor som oss.

Rights.no og Resett er nå én ting, men da selveste Aftenposten publiserte én kommentar om det samme – og det fra en av deres egne kommentatorer, Therese Sollien – da gikk det i svart for forskerne.

Kriminelle som offer

Den 26. oktober i år skrev Aftenpostens Therese Sollien en kommentar om ungdomskriminaliteten med overskriften «Mannen med Gucci-veske» (bak betalingsmur). Denne mannen, i slutten av 20-årene, ble utpekt som lederen etter (nok) en helg i voldens navn i Oslo der 21 personer ble siktet. Gucci-mannen, etter den svindyre vesken han bruker, er tidligere domfelt en rekke ganger og begynte sin kriminelle løpebane i ung alder. Retten tror de vil se han igjen. Sollien spør: hva skal vi gjøre for å få bukt med ungdomskriminaliteten?

Hun har gjort det man er nødt til å gjøre for å faktuell informasjon fra politiet: snakket med operativt politi. Anonymt. Ønsker du å ha mat på bordet i morgen, nytter det ikke å bryte politiledelsens linje. Ingen vil snakke uten løfter om anonymitet.

Politikilder jeg snakker med, føler seg motarbeidet av politiledelsen, rettsvesenet og politikerne. Politiet som autoritetsfigurer er for lengst sosionomisert bort. Troen på at straff kan være bra for noe som helst, er for lengst forsvunnet. Hva hjelper det å stoppe en kriminell når han slipper rett ut igjen? Og hva lærer de som ser på?

Politifolk føler seg maktesløse overfor en ledelse som er mer redd for at noen skal komme med anklager om at politiet bedriver rasisme, diskriminering og stigmatisering enn at de ikke utfører jobben de er satt til å gjøre: å trygge samfunnet.

Forebygging og dialog holder ikke bestandig. «Sikkerhet med et smil» fungerer ikke på alle områder, får jeg høre.

Jeg spør om det ikke er riktig at politiet må bygge tillit hos de ungdomskriminelle. Vise at de vil dem vel. Ta av uniformen, gå i sivil, snakke med ungdommene som mennesker.

Politimannen jeg snakker med, fnyser av det. Det er en drømmesituasjon for verstingene, sier han. – Hva hadde du ønsket deg hvis du var kriminell? Jo, et kompispoliti som sier «Hei, gutten min» istedenfor å sette deg i fengsel.

Lesere av rights.no kjenner dette igjen. Det er samme leksa om igjen og om igjen. Operativt politi får ikke lov å fakke kjeltringer og frihetsberøve dem for å beskytte oss andre. «Forskerne», ikke minst i politiet og hos politihøgskolen, har lagt sine beskyttende vinger over de (unge) kriminelle – og det er den strategien ledelsen pålegger operativt politi. Og ettersom så mange av de kriminelle har innvandrerbakgrunn, er det per definisjon synd på dem.

Sollien får bekreftet «kompispolitiet» hos en annen:

Det verste med den holdningen, sier en annen politimann, er at den legitimerer offerrollen.

Offerrollen skaper mennesker som får lov å hate sitt eget samfunn. Hvis politiet er rasister, rettferdiggjør det kriminaliteten. Hvis man tror man er dømt til utenforskap, er man dømt til utenforskap.

«Når sympatien ligger hos utøveren og ikke offeret, er det vanskelig for en politimann å gjøre jobben sin», sier kilden min. Begrepet «ungdomskriminell» betyr ingenting hvis kriminaliteten ikke har noen konsekvens.

Frihetsberøvelse er et alvorlig inngrep. Men når vanlige ungdommer ikke tør å gå ut, er det også frihetsberøvelse. Sympatien burde ligge hos dem.

Holder klokelig kjeft?

For Leirvik/Ellefsen er dette informasjon som ikke går inn. Det skal ikke inn. Det er ikke sant. For det vet nemlig skrivebordsaktører som dem. Straff hjelper ikke, det sier teoriene, hevdes det. Og dette med sosionomering av politiet, det er urettferdig, sutrer de.

Sosionomiseringen beskrives som en tilstand der politiet ikke lærer/tillates/tør å bruke maktmidler overfor ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn, fordi politiet har blitt «infiltrert» av et aktivistmiljø bestående av kriminologer og sosiologer fra Politihøgskolen og Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO, som bruker sin påvirkningsmakt til å strippe politiet for autoritet.

De anonyme politikildene påstår at politiledelsen bevisst tilbakeholder informasjon om de negative konsekvensene av innvandring, og begrunner sin anonymitet med frykt for represalier fra politiets ledelse og det akademiske «aktivistmiljøet».

( … )

I studien vår finner vi at politiets øverste ledelse ikke tar offentlig til motmæle mot slike alvorlige påstander om sosionomisering, infiltrasjon, tilbakehold av informasjon og undertrykkelse av meninger.

Dermed kan de anonyme politistemmene framstå som at det endelig er noen som tør å «kalle en spade for en spade» og som forteller om hvordan det «egentlig» er. Det er problematisk at politiets toppledelse ikke svarer på slike påstander, og dermed ikke oppfyller sin plikt til å bidra til en åpen og opplyst offentlig debatt.

At politiets toppledelse ikke tar til motmæle, kan kanskje sorteres under at de holder klokelig kjeft? De vet bedre, men de vet også at de er underlagt noen politiske føringer som kan være «for stramme», men kanskje enda verre: det er ikke bare å snu en skute som politiet. Sosionomiseringen av politiet begynte for over 40 år siden og det vil kunne ta like langt tid å avlære samme politi. «Den gamle skolen» dør også ut, derfor er det færre og færre å hente (andre) erfaringer fra.

Les vår analyse av sosionomeringen av politiet her (fra 2018)

Innvandringskritikere

Indirekte avslører Leirvik/Ellefsen selv deres underliggende budskap.

I studien vår finner vi at politikere som sverger til en streng innvandringspolitikk ofte kommer med lignende påstander. Et halvt år etter at han hadde gått av som justisminister, sa Per-Willy Amundsen følgende i et intervju med Rights.no: «ikke bare rekrutteres sosionomer, kriminologer og lignende til politiet, men deres fagkretser er også blitt pensum på Politihøgskolen. Disse fagene har ingenting der å gjøre, de burde vært fjernet. Dette er nymarxisme».

Nå kunne de fint ha lenket til artikkelen så kunne jo enhver gjøre seg opp sin egen mening, men det ble visst for vanskelig. Under tittelen «Politiet er vingeklippet – politikerne har skylda, sier eks-justisminister» tar Amundsen til ordet for at vi har fått en liberal og venstreorientert kriminalitetspolitikk. Han viser her til en dom i 2014 fra den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), der politiet ble dømt for brudd på den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen og der muligheten for å bruke glattcelle ble sterkt innsnevret.

– Dette er (nok) en dom fra EMD som følger den utviklingen som begynte å slå rot på slutten av 1960-tallet og har blitt en kultur som har vokst inn i akademia og i Politihøgskolen. For ikke bare rekrutteres sosionomer, kriminologer og lignende til politiet, men deres fagkretser er også blitt pensum på Politihøgskolen. Disse fagene har ingenting der å gjøre, de burde vært fjernet. Dette er nymarxisme, hevder Amundsen.

Dette forklarer igjen politiets angst for å holde noen frihetsberøvet, og hvorfor operativt politi og vi andre møter kriminelle på gata bare timer etter at de ble tatt. Kriminelles rettigheter blir bare flere, mens ofrene for kriminalitet bare blir mer og mer usynlig.

Leirvik/Ellefsens påpekning av «streng innvandringspolitikk» er således langt på vei en innrømmelse av at mange kriminelle har innvandringsbakgrunn, i tillegg ligger det en antydningen om at anonyme politikilder som fremmer sosionomiseringsteorien egentlig er innvandrerfiendtlige.

Bredere orientering

Skal vi tro Leirvik/Ellefsen er det de politikildene som opptrer med fullt navn som sitter på sannheten:

Imidlertid finner vi mange politiansatte som deltar med fullt navn i den offentlige debatten. De aller fleste av dem argumenterer for andre virkelighetsoppfatninger og løsningsforslag enn de anonyme politikildene (mine uthev.).

Vi finner for eksempel politiansatte som tar til orde for større oppmerksomhet om det de kaller en «tillitskrise» mellom politi og ungdom med minoritetsbakgrunn, og som mener at politiet bør bekymre seg mer for sin legitimitet enn autoritet.

Andre stikkord som skal fortelle om «virkeligheten» er:

  • dialog og forebyggende arbeid
  • tillit til politiet
  • prosessrettferdighet (Vet du hva det er? Ikke jeg heller, men det heter: «Et prosessrettferdig politi foretar beslutninger som oppleves som konsistente og regelbaserte, behandler folk med verdighet og med respekt for deres rettigheter, og får folk til å oppleve seg rettferdig behandlet.» Husk så vi snakker om kriminelle, ikke ofrene)

Jeg kan heller ikke la være å ta med deres egen avslutning:

«Sollien må gjerne snakke med anonyme politikilder, men hun bør orientere seg litt bredere før hun bestemmer seg for hvordan politivirkeligheten ser ut.»

Er det ikke flott, dere? Sollien, og alle vi andre som virkelig prøver å orientere oss om hvordan politivirkeligheten er, skal irettesettes av skrivebordsaktørene som nekter å ta inn over seg erfaringer fra operativt politi som har andre virkelighetsoppfatninger og løsningsforslag enn de politikildene som opptrer med fullt navn. Hvor er Sherlock Holmes når vi trenger han?

Forskning og politikk

I denne sammenhengen passer det også å vise til dagens kronikk i Dagbladet av Jon Helgheim. Under tittelen «Politisert forskning er et stort problem», viser han hvordan forskning, spesielt i tilknytning til migrasjon og jus, som er områder Helgheim forholder seg mye til, holder lav faglig kvalitet og viser høy grad av politisk aktivisme.

Et godt eksempel er professor Willy-Tore Mørch som i en kronikk skriver følgende: «Forskning på effekter av fengselsstraff er entydig. Fengsel skaper mer kriminalitet, flere lovbrudd, mer frustrasjon hos de innsatte, mer aggressivitet og flere hevntanker, spesielt hos ungdom.» Videre går han til kraftig angrep på justisministeren og høyresiden med beskyldninger om at vi forakter kriminell ungdom og er kunnskapsløse. Innlegget er ikke noe annet enn en politisk tirade med en rekke grove beskyldninger og feilaktige påstander.

Nylig ble rapporten «Incarceration, recidivism and employment» av Katrine Løken, Manudeep Bhuller og Magne Mogstad lagt fram. Rapporten viser at de som blir dømt til strengere fengselsstraff har vesentlig lavere tilbakefallsprosent og begår langt færre straffbare handlinger, enn de som ikke blir dømt til fengselsstraff. Rapporten er basert på objektive data og slår bena under det meste av det politiserte forskere som Mørch lirer av seg i sin politiske kamp.

Det kan ikke være enkelt for politikere å fatte riktige beslutninger når inputen spriker i alle retninger. Kanskje vi skulle «låse forskerne inne» og ikke sluppet dem ut igjen før de var blitt grunnleggende enige: fungerer straff eller fungerer det ikke? Imens kan vi andre bare konstatere at i virkelighetens Norge øker kriminaliteten, den blir råere og stadig yngre blir kriminelle. Og dette vet vi mens politiforskere baler med «prosessrettferdighet».

Politiforum.no:- Problematisk at politiets toppledelse ikke tar til motmæle