Tilfellet Aisha Kausar er på ulike måter et trist og illevarslende kapittel i Det nye Norge. Hun er født i Norge, og hun vokste opp i Bærum. I ungdomsårene kom hijaben på hodet, deretter nikaben foran ansiktet. Da var hun aktiv i ekstremistgruppen Profetens Ummah, som forherliger jihad. Allerede i 2012 var det kjent at Kausar kalte Taliban i Afghanistan for «Allahs løver», altså hun forherliget dem ideologisk.
Da burde alle alarmer gå. Men det gjorde de ikke, for Kausar (28) sin rolle som nikab-bruker ga henne støtte fra mange hold. «Pene salonger» åpnet dørene for henne, og de såkalte liberale var raske på tastaturet for å fordømme oss som talte mot henne av ideologiske årsaker. Selvsagt reagerte vi rasjonalt da Kausar av Foreningen !Les ble sendt rundt i klasserom for å promotere sitt verdisyn – ikledd nikab. Norsk ungdom skulle altså lures til å tro at det hun bedrev var «kvinnekamp». Så, unnskyld meg, sprøyte gal har debatten i Norge vært gjennom årene.
Det fremste eksemplet her er daværende debatt- og kulturredaktør i Aftenposten, nå sjef for Fritt Ord, Knut Olav Åmås. Åmås ga støtte til Kausars skoleturné. Han kalte det å være prinsippfast, i motsetning til å la seg styre av «følelser». «Følelser», altså. Vi i eksempelvis HRS var altså styrt av følelser, Åmås var den gode og kloke, han brukte hodet, og derav fulgte han prinsippets kompass. Som jeg skrev i Aftenposten da debatten raste for syv år siden:
Hvis det er Knut Olav Åmås som er tolerant og snill, og jeg som er intolerant og slem, så lever jeg såre vel med det.
Det er vel ingen i dag med fornuften i behold som ikke er «intolerant og slem». Kausar fulgte sin ideologiske overbevisning. Hun tok med seg sitt lille barn, med far jihadisten Arfan Bhatti og ikke oppført i Folkeregisteret som far, til IS. Hun ble ifølge moren skilt på telefon fra shariaekteskapet med Bhatti, for så hos IS gifte seg med konvertitten og Skien-jihadisten Bastian Vasques. Han skal ha tatt livet av den lille gutten, og skal selv ha blitt drept i kamp for IS, i motsetning til hva Åsne Seierstad skriver i boken To søstre. Seierstad påstår at Vasques ble dømt til døden av IS som straff for at han forvoldte Kausars sønn døden. Seierstads påstand gir lite mening, ikke minst fordi at Vasques var en respektert IS-kriger av høy rang. Hvorfor drepe en viktig kriger?
Vil til Pakistan for å praktisere islam
NRK har via lokale journalister i Syria intervjuet Kausar. Hun har nå en «nødbag» klar med vinterklær og hermetikk. Hun ønsker å rømme leiren Al Roj som styres av kurdere sammen med en ny sønn (3) som har avdøde Vasques som far. I leiren er det forbudt å bruke nikab. Kurderne er altså «intolerante og slemme», og Kausar trives ikke i leiren, naturlig nok, også fordi hun er fratatt den ytre iedologiske ekstremismen, nikaben.
Det oppsiktsvekkende er at hun nå angrer på at hun skrev brev til norske myndigheter i fjor med rop om hjelp til å komme tilbake til landet som har gitt henne alt hva en borger kan forvente av velstand, trygghet og friheter. Hun vil heller flytte til Pakistan:
– Det er enklere å praktisere islam i Pakistan enn i Norge. Jeg forlot Norge fordi jeg ville dra til et sted hvor jeg kunne praktisere islam med full frihet.
Vi får ønske henne lykke til, og samtidig kondolere overfor ethvert frihetsorientert menneske i Pakistan om Kausar skulle lykkes med planen. Spørsmålet som melder seg er hvor lenge hun eventuelt blir i Pakistan før hun setter seg på flyet til veldferdsstaten Norge .