Mainstream media (MSM) har for mange år siden tatt på seg rollen som integreringsaktør i det såkalte Nye Norge. I seg selv et viktig og riktig oppdrag, men det er uforenlig med MSMs slagside. Mørk i huden er i seg selv blitt en kvalifikasjon, slik som de mørkerøde feministene forholdt seg til kvinner, og i mangfoldets navn skal vi akseptere praksiser og verdisett i islam som for få år siden ville blitt blankt avvist.
I dette bildet passer Abid Q. Raja perfekt inn. Han er den «vellykkede» med innvandrerbakgrunn og han er «frittalende». Selv vil han nok helst karakterisere seg selv som tøff og tydelig, og gjerne bli både tøffere og tydeligere. Der er han nå – og det er jo mat for mediene. For få, om noen, spiller denne rollen bedre enn Raja, men for oss som har fulgt han en stund er det åpenbart at Raja kun er full av seg selv.
Det er en farlig rolle gitt den posisjonen han har kommet i – og ikke minst: den posisjonen han sikter etter.
Brun propaganda
Venstre gjorde et elendig kommune- og fylkestingsvalg. Det er perfekt for Raja. For det vil han bruke for hva det er verdt til å fremheve seg selv om Venstres redningsmann. Politikk er det skapte «fag» for en som Raja. Når en er full av seg selv og politikkens vesen er å selge seg selv, da kan man sitte på vinneroppskriften. Det er få som kjenner til så mange av politikerne i Venstre, men to kjenner de godt til, nemlig Trine Skei Grande og Abid Raja. Sistnevnte har da også benyttet tiden både før, under og etter kommunevalgkampen til å reise rundt til Venstres lokallag i Norges kriker og kroker. Hvorfor det? Selvsagt for å selge seg selv.
At Raja rett etter valget går knallhardt ut mot FrP ved å hevde at retorikken til spesielt Sylvi Listhaug og Siv Jensen om båtflyktninger og snikislamisering er «skadelig for det fellesskapet jeg ønsker Norge skal ha», burde ikke overraske noen. Det er slett ikke første gangen, verken at han setter seg selv i førersetet eller retter skarpe anklager mot FrP. Allerede i 2008 hevdet Raja at FrP «er et parti fullt av drittsekker og rene rasister». Forskjellen da og nå er at den gang snakket Raja for seg selv og hadde ingen posisjon i Venstre, et parti som han i dag er stortingsrepresentant for og som har valgt å sitte i en regjering der FrP er med.
Det Raja gjør nå er å ansvarliggjøre eget parti, særlig partilederen, og statsministeren for sine soloutspill. Han forlanger at de skal støtte han, og det budskapet fremfører han på en slik måte at hvis de ikke støtter han, så er de selv tilhenger av alt det nedsettende Raja fremmer om FrP.
Når FrP reagerer sterkt på å bli slått i hartkorn med nazistisk propaganda og ber om at Venstre rydder opp, handler det slik sett ikke om Raja i seg selv, men at partiet Venstre tillater en politiker i egne rekker og holde på slik. Før lo man kanskje mest av Rajas påfunn, nå får de langt større konsekvenser.
Raja på sin side har allerede forført distrikts-Venstre, så han vet han finner støtte for sine utfall mot FrP. Han vet også at det setter Skei Grande i en vanskelig posisjon: hun står i spagaten mellom å formidle at Raja går for langt, som indirekte kan tolkes som et forsvar for FrP, samtidig med at hun vet at slike påstander er problematisk for det allerede skjøre regjeringssamarbeidet. Ikke minst handler det om det nylige «bompengeopprøret» mellom FrP og Venstre, der også Raja var på banen med soloutspill som gjorde det vanskeligere for FrP og Venstre i regjering å finne en løsning. I går var han igjen på banen med et annet budskap enn hva Regjeringen har fremmet: Hent IS-mor og barna til Norge.
Vil Raja ha Venstre ut av en regjering han ikke selv er med i? I så fall har han støtte hos flere i FrP, som ber Venstre trekke seg fra Regjeringen.
– Dersom Venstre mener at Frp er et brunt parti, og setter hakekors på oss, så kan jeg ikke fatte at de ønsker å sitte i regjering sammen med oss, sier tidligere justisminister Per-Willy Amundsen.
– Hvis de ikke har annet å drive med enn å spre en slik ordbruk om oss, så får de komme seg ut av regjeringen, sier Frank Sve, fylkesleder i FrPs største fylkeslag, Møre og Romsdal.
Eller er Raja bare ute etter trøbbel for å fremme seg selv? Vel, i går prøvde statsminister Erna Solberg (H) å sette en stopper for krangelen, noe også KrF støtter, men i dag er Raja igjen igang: denne gangen med et offentlig brev i Aftenposten – til nettopp statsministeren. Han åpner som følgende:
«I din regjering sitter statsråder, løftet frem med heiarop fra stortingsrepresentanter, som bevisst bruker ord og uttrykk for å tenne en gnist hos dem som mener at «nye landsmenn» i altfor stor grad påvirker det norske samfunnet negativt. Som mener at «nye landsmenn» ikke trosser noe i sin kamp for å gjøre Norge mindre norsk, for hver dag som går.»
Hvem som «tenner gnister» er vel et åpent spørsmål, men vi kan i alle fall slå fast at Raja ikke har noen ambisjoner om å roe ned noen konflikter. Så kan selvsagt Raja og alle andre være uenig i FrPs retorikk både når det gjelder snikislamisering, båtflyktninger og nei til burka, samt være uenig i FrP valgkampstrategi (hvis noen fant noen strategi i den), men Raja drar i så fall den politiske retorikken enda mer ned i gjørma med sine påstander.
Det farlige med det Raja holder på med, er at han bidrar til å endre norsk politikks spilleregler. Han flytter grenser for det offentlige ordskiftet med personkarakteristikker av andre stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer og han opptrer i fri dressur uten hensyn til andre enn seg selv. Det er særdeles uheldig, for dette skaper presedens, det er mange Raja-er på vei inn og opp i norsk politikk.
Raja har etter alle solemerker bestemt seg for å få kastet Skei Grande som partileder og overta rollen selv. Eller kanskje, men bare kanskje, er han fornøyd med nestledervervet. Dette er det ingen som kan laste Raja for, men ser vi på hans vei inn i politikken vet vi kanskje også hva vi har i vente. For er det noen som vet å trekke de «riktige» kortene til riktig tid, så er det Raja.
Islam og opphav som brekkstang
Raja har i hele sitt offentlige virke spilt på innvandrerbakgrunn og islam som brekkstang for å promotere seg selv. Det var som talsmann (mann, ja) for World Islamic Mission (WIM) han først kom i offentligheten, ung mann med bakgrunn fra Pakistan, muslim og snakker perfekt norsk!, det var nytt fra det moskémiljøet i Norge. Virkelig kjent ble han som advokat, da han slo gjennom som forsvarer for faren til norskpakistanske Rahila Iqbal (20). Norsk politi var overbevist om at hun var blitt drept av sin egen far i Pakistan (2005), men Raja brukte som advokat sin norskpakistanske bakgrunn for hva «den er verdt». Saken ble aldri løst, til mange norkspakistanske kvinners fortvilelse. For øvrig har Raja siden studiedagene vært opptatt av det han mener er politiets rasisme, noe han også skrev en mellomfagsoppgave om.
Men det var med selvbiografien Talsmann (2008) man begynte å skjønne hvilken (tals)mann vi står overfor. Ikke minst fordi Raja snur kappen etter vinden, og uansett tema som har vært oppe i offentligheten har han enten fremmet forslag spesialinnrettet mot muslimer, skiftet standpunkt eller så er det ikke måte på hva han selv har opplevd, der han kun erkjenner problematikken hvis det er han selv som har formidlet den.
Vi husker for eksempel Rajas forslag i 2003 om at muslimer skulle avlegge ed på koranen i norsk rett. «Respekt og ære» i islamsk navn mente altså Raja i fullt alvor skulle tre inn i norsk rettstradisjon. Det må en kunne si er å innføre sharia bakveien inn i norske rettssaler. Eller kanskje det vi kan kalle snikislamisering? I 2008 foreslo han halamat i norske fengsler, da nordmenn ifølge han ikke har problemer med å spise halalmat. Snikislamisering?
Så var det ønsket om en strengere blasfemilov i 2006 for å beskytte islam, men i 2012 hadde han skiftet mening. Han var ikke lenger for en blasfemiparagraf i lovverket vårt, med begrunnelsen om alt hatet han selv er vokst opp med: hat mot USA, hat mot jøder, hat mot homofile, og om indoktrinering til å mene at de som håner hans profet skal drepes. Og Raja er som kjent vokst opp i Norge.
Når andre, over flere år, hadde påpekt denne indoktrineringen som mange barn utsettes for i Norge, så var det innvandrerfiendtlighet og muslimhets. Et talende eksempel er da HRS i 2004 kom med rapporten om norske barn i utlandet, med hovedfokus på norskpakistanske barn på skoler i Pakistan, der de nettopp hjernevaskes og fylles med hat, for eksempel mot India og ikke-muslimer generelt, var Rajas svar: Krever norsk skole i Pakistan. Det skulle til alt overmål han og faren starte sammen, men norske politikere var nok ikke like begeistret for ideen.
I 2005 fikk daværende statsråd Karita Bekkemellem (Ap) så ørene flagret av Raja da hun uttalte klar skepsis til å tillate innvandring ved giftermål med søskenbarn. Da Ap i 2011 lanserte at de ville gjeninnføre forbud mot søskenbarnekteskap, var Raja plutselig blitt helt enig. Så kan en jo spørre seg hvorfor, men det er vel nærliggende å tro at hans egen erfaring spiller inn. Raja hadde selv forelsket seg i norskpakistanske Nadia, men hans foreldre ønsket at Raja, som ifølge han selv har søsken som er giftet bort til søskenbarn i Pakistan, skulle gifte seg med en kusine i Pakistan. Problemet var at Nadia er av lavere kaste enn Raja, som igjen forteller oss at det rasistiske kastesystemet lever i beste velgående også i Norge. Raja truet da foreldrene med å gifte seg med en (hvit, «gori«, som han skriver i Talsmann) norsk kvinne. Kan det bli verre, i «integreringens navn»?
Og nå jobber han altså med å sette «muslimhatet» på den offentlige dagsorden. Muslimkortet til Raja er effektivt, på samme måte som hudfarge.
Politisk posisjonering
Det er få som spiller så åpent på hudfarge som Raja. Da han hadde bestemt seg for å klatre opp på maktens tinder i politikken, var det nok ikke alle som skjønte at de sto overfor en nådeløs fyr som vet å ta maktmidler i bruk. Det var nok heller ikke tilfeldig at han valgte partiet Venstre, for ser man på Rajas historie så er det lite som tyder på en liberaler. Men Venstre var «lite nok» til at han raskt kunne komme seg i posisjon. Og han visste hvordan han kunne posisjonere seg. Han brukte «det flerkulturelle samfunn» som et brekkjern for å stemme på han. Han stilte med t-skjorte med påskriften «Jeg er også norsk», for å gni inn «hvem han er».
Det gikk nok etterhvert opp for lenge hardtarbeidende lokalpolitikere at de hadde lite å stille opp med når Raja la opp til et slikt spill. Den politiske «jyplingen» ble også sett på som et vinnerkort hos Venstreledelsen, for igjen: ung mann med bakgrunn fra Pakistan, muslim og snakker perfekt norsk! Eller som Raja selv sa da han vant nominasjonen om 2.plassen (Borghild Tenden hadde 1.plassen) på partiets stortingsliste for 2009:
– Det er herlig. En kvinne på førsteplass og en innvandrer på andreplass. Det gir et godt signal utad!
Da var han plutselig innvandrer. Men til stortingsvalget i 2013 var kvinnen på førsteplassen i veien. Nå het det fra Raja at for han var det førsteplassen eller ingenting. Tenden trakk seg, og Raja fikk det som han ville. Venstre fikk ved dette valget 5,2 prosent.
Siden har det nok gått opp for flere både i Venstre og på Stortinget at Raja mer enn gjerne går solo og at ingen skal få skygge solen for han. I mars 2017 gikk Venstres toppkandidat i Buskerud, Rebekka Borsch, i strupen på Raja.
– Dette er illojalt. Jeg er skikkelig lei av Abid Rajas soloutspill. Han har på kort tid åpnet for Arbeiderpartiet, ønsket å gå inn i regjering med en gang og nå vil han endre på en uttalelse om samarbeid som det er bred enighet om, sa Borsch.
Allerede da ble det snakket internt i Venstre om at Raja posisjonerte seg for et lederskifte i partiet. I mai samme år, smalt det igjen: «De gangene du har snakket med meg, har du enten svart unnvikende eller løyet meg rett opp i ansiktet,» hevdet Borsch på en intern side for Venstre på Facebook.
Venstre i regjering uten Raja
Sist stortingsvalg (2017) fikk Venstre 4,4 prosent, men det kan de nok takke taktiske stemmegivere for som ønsket å beholde stortingsflertallet på den borgerlige siden.
Så var spørsmålet om Venstre skulle gå inn i Solberg-regjeringen eller ikke. Min kvalifiserte gjetning er at Trine Skei Grande etter valget innså at hennes drøm om en blågrønn regjering uten FrP forble en drøm, og dermed måtte Venstre spise i seg å sitte ved kongens bord sammen med FrP. I alle fall hvis KrF gjorde det. Men på dette tidspunktet hadde det nok blitt mer innlysende for både Skei Grande og Venstre-ledelsen hva som er Rajas målsetninger.
Raja ble blant annet plassert i presidentskapet for Venstre (han sitter også i utenrikskomiteen og finanskomiteen), for øvrig med flest blanke stemmer (33). Da innså ikke Raja, eller han klarte ikke å ta det innover seg, at det er uforenlig å sitte i presidentskapet og være statsråd. Så da Venstre gikk i regjering, var det ingen statsrådspost til Raja. Jeg vil tro det svir enda, men for den ambisiøse Raja var det nok enda en grunn til å markere seg selv mer. Når Raja er blitt spurt om hans fravær i regjeringen, har han aldri nevnt at det ikke er mulig å sitte i presidentskapet og være statsråd samtidig, han har sagt at det er «Trine som bestemmer».
På landsmøtet våren 2018 posisjonerte Raja seg enda mer overfor Skei Grande. Da hadde den offentlige hemmeligheten om Skei Grandes bryllupsdeltakelse som endte i en åker med en ung mann, blitt blåst av Resett. Mens Skei Grande gjorde sitt for å dysse saken ned, for vel var den ikke ulovlig, men neppe Skei Grandes stolteste øyeblikk, og da så Raja sitt snitt: Han mente saken var en belastning for partiet, og ba Skei Grande «om å fortelle hva som skjedde, fra A til Å». Så var den splittingsspiren sådd internt i Venstre, og dermed var det heller ikke vanskelig for Raja en stund etter å «ta selvkritikk» på utspillet.
Skei Grande glipper, Raja sipper
En av hatobjektene til Raja er nettopp HRS. I budsjettforhandlingene 2018 i et møte med Høyre og FrPs finanspolitiske talspersoner krevde Raja at HRS skulle få fjernet statsstøtten, og hevdet at Venstres stortingsgruppe var enige om dette. Men da hadde Skei Grande i regjering kommet frem til et annet resultat. Finanspolitisk talsmann for Høyre, Henrik Asheim, ringte Skei Grande for å be om en avklaring. Telefon var på høytaler, og Raja kunne da overhøre at Skei Grande ikke var spesielt fornøyd med sin egen forhandler. Blant annet hevder hun at Raja «driver og undergraver hele budsjettprosessen og partiet», mens hun fortsetter:
«Han er ute etter å ta meg. Han driver en kampanje mot meg, og drar partiet ned i gjørmen.»
Raja gikk rett ut i sykemelding. Partilederen hadde gjort han syk, formidlet han til kolleger, ifølge Aftenposten. Spørsmålet er om de ikke gjør hverandre syke, men Skei Grande innså nok raskt at hun ville tape på dette uansett. For det første er hun partileder og kan ikke tillate seg å si noe slikt, og for det andre vet hun Rajas posisjon i MSM.
Hadde uansett partileder sagt noe som lignet mot en i partiet på Stortinget, så hadde journalistene snudd hver stein for å finne ut om partilederen hadde sine ord i behold. Men ikke når det gjelder Raja. Tvert om ble lyskasteren dreid mot Skei Grande. Det het blant annet at hun «satt på kafé» da hun snakket med Asheim på telefon, underforstått: var hun edru?, og indirekte: hvordan kunne hun si noe slikt om en av sine egne? Som Aftenposten påpekte: «Tilbake satt tre paffe finanspolitikere».
Kanskje var de paffe, men jeg tør gjette på at «noen av dem» tenkte sitt: nå har Skei Grande fått nok. For på Stortinget er det flere som forteller at de oppfatter Raja som en slags riksklovn, og har latt seg overraske av det en kaller «hans overoppfylte ego».
Det første Raja gjorde da han kom tilbake fra sykemeldingen, var å fortelle «at han alltid har vært dønn lojal mot Trine Skei Grande». Tror noen at Skei Grande ville kommet med et slikt utfall om hun følte på denne «lojaliteten»? Denne disputten mellom Raja og Skei Grande endte for øvrig som pute-TV hos Fredrik Solvang i NRK Debatten. Nettavisens Gunnar Stavrum hadde rett når han definerte det som «parterapi«.
Men av og til er det best å avslutte et destruktivt forhold. Så er spørsmålet om fordeling av boet.
«Alle» skjønner det
Kanskje Raja har skjønt at Skei Grande har mest lyst å gjøre det slutt. Så nå står plutselig Raja opp som distriktenes talsmann. Og i kjent «dem og oss»-stil, men nå ikke muslim/innvandrer på den ene siden og nordmenn på den andre, nei, nå er det bygd versus by.
Når fikk Raja denne forkjærligheten for den norske landsbygda? Selvsagt når han skjønte at det er via lokallagene han kan vinne ledervervet. Da Raja i sin tid skulle fortelle om avstanden mellom han og foreldrenes hjemsted (fra Punjab-provinsen i Pakistan, typisk kalt «Little-Norway», da de fleste pakistanere i Norge kommer derfra), forklarte han det som følgende:
– Det er hyggelig å se dem, men etter en time har vi ikke så mye å snakke om. Det blir på samme måte som en som har flyttet til Oslo fra Vadsø eller fra ei øy utenfor Bergen. Når du drar tilbake så er det greit én dag, og kanskje to. Så er det nok. Jeg pleier å ta runden på to dager. Starter i huset lengst fra der vi bor og: Hei, åssen går det? Og etter et kvarter, sier jeg, vi snakkes, og så tar jeg neste hus. Og neste dag tar jeg den andre siden. Da har jeg egentlig gjort min plikt, foreldrene mine er happy, og jeg drar til en storby og booker meg inn på et femstjernes hotell for å ha det mest mulig likt som i Norge.
Spørsmålet er om ikke akkurat det er hva distrikts-Venstre vil sitte igjen med etterhvert. Selv om han nå mener at han som visepresident (ikke som Venstremann?) på Stortinget har plikt, og ønske, om å stå i spissen for å bygge bro mellom by og land. At han også her bruker seg, sin sykdom, trøblete oppvekst og en gjennomført jeg-meg stil, er det nok bare et nytt publikum som lar seg forføre av. Vi andre ser hvordan han konstruerer splittelse for egen vinning.
En annen interessant ting, som kanskje flere journalister bør merke seg, er at Rajas popularitet øker i styrke proporsjonalt med avstand. Jo, nærmere på Raja, jo mer forsiktig er man med å fremheve Rajas kandidatur til sentrale verv i partiet. Da heter det gjerne at det er «mange dyktige folk» – herunder Raja. Men ute i distriktene har de med «noen timer» med Raja fått et inntrykk av en energisk og humørfylt mann, som de tror, eller kanskje håper, skal ta Venstre til nye høyder.
«Alle» skjønner at Raja posisjonerer seg for lederverv i Venstre, likevel snikes det inn: «men det kan vi jo ikke vite». Det er nok heller at man ikke vil se. Jeg fristes til å si stakkars Venstre, og kanskje stakkars Norge.