Jeg er i utgangspunktet, som Høyre-medlem, selvfølgelig svært glad i individuell frihet.
Min førsteinnskytelse er at folk bør få velge selv. De skal kunne velge hva de skal bruke pengene sine på, hvor de skal gå på skole, hva de skal spise på skolen, hvor de skal bo, eller når næringsvirksomheten skal være åpen.
På bekostning av fellesskapet
Samtidig har jeg også i økende grad kommet til den erkjennelse at verdimangfold, sammen med stor individuell frihet, står i et sterkt motsetningsforhold til fellesskap. Mer av de to første gir mindre av det siste.
Verdimangfoldet øker gjennom innvandring. Vi introduserer helt nye og normbrytende verdidimensjoner som ikke har hatt noen plass i vårt land tidligere. Dette skader opplevelsen av fellesskap. I tillegg har vi latt oss friste – kanskje i møtet med verdimangfoldet – til å vekte vår politiske samtale mer og mer i retning av individuelle friheter og liberalisme.
Vi har ikke funnet rom til å snakke om det verdikonservative og om normer. Det passer liksom ikke inn lenger på en god måte. Yin/Yang-balansen mellom det verdikonservative og det liberale har kommet i utakt i disfavør av det verdikonservative.
Vi sliter nå med å finne et samlende språk for å snakke om fellesskapet. Et språk som alle føler seg noenlunde favnet av og som samtidig ingen blir støtt av. Det var mulig før. I nyttårstaler eller på 17. mai. Det er vanskelig nå. Det er alvorlig.
Det politiske rommet innsnevres
Jeg mener at det mest problematiske er at vi snakker om at det ligger sterk egenverdi i begreper som mangfold og toleranse. Begge ordene har nemlig skumle eufemistiske skyggesider.
Mangfold fordi det skjuler grunnleggende problemer med uenighet. Toleranse fordi det handler om det smertefulle med å leve med verdier man selv ikke deler. Man kan hylle toleranse som en dyd. Men man må være ytterst forsiktig med å kreve det av andre. Det kan drive andre mennesker over i hat og forakt. Vi må gjerne erkjenne at vi har mangfold. At det er en realitet. Men det er ingen logikk i å ønske seg mer av det. Snarere tvert imot.
Vi på høyresiden – som ofte er individualister – har kanskje litt lett for å overse dette med fellesskapet. Spesielt i tider når alt er sus og dus og oljeøkonomien går så det griner. Men jeg tror likevel dette er svært viktig på lang sikt.
Det er utrolig mange fordyrende problemer vi slipper i Norge fordi vi – enn så lenge – har opplevd å være et tillitssamfunn med fellesskap og konsensuskultur. Styrken på fellesskapet er dessuten det som gjør at det går an å finne politiske løsninger på midten.
Der de trengende viser takknemlighet for den fordelingspolitikken som samfunnet tilbyr. Der de kjenner på et sosialt ansvar for ikke å utnytte det. Der de bemidlede føler et reelt fellesskap med de trengende på en slik måte at det sosiale ansvaret for fellesskapet – og ikke opplevelsen av tvang – utløser en aksept for å betale mer inn til fellesskapet enn man får tilbake i kroner og øre.
Historisk har dette rommet på midten i norsk politikk vært ganske stort. Vi har kranglet med venstresiden om hvor i sanden streken skal gå, men begge parter hadde nok hatt litt mer å gi. Dette rommet på midten er i ferd med å bli smalere.
Rett og galt
Intoleransen for motsatt side er sterkere. En litt søramerikansk politisk vilje til å kapre makt for å sikre dominans over den andre siden sniker seg nærmere.
Men et samfunn har også mekanismer for å skape og dyrke fellesskap. Uten å bruke tvang eller være grovt autoritære.
Tidligere var det veldig tydelig kirken som hadde den rollen i vårt samfunn. Vi lot oss samle på søndager for å høre prestens budskap om rett og galt. Formaninger. Presten definerte de verdimessige og moralske premissene for lokalsamfunnets spilleregler. Friheten var noe man hadde innenfor disse spillereglene.
Skolen har også en viktig rolle på denne måten. Som samfunnsbyggende. Som formidler av samlende verdier til våre barn. Både historisk og i nåtid.
I tillegg har mediene tatt over mye av den rollen som kirken historisk hadde. Det er aviskommentatorene og politiske kommentatorer på TV som nå indirekte forteller oss hva som er rett og galt. Hvilke partier som har de gode verdiene og gjør gode ting. Hvilke partier som gjør noe galt. Hva som er samfunnets prioriteter.
Til slutt har vi den politiske ledelsen i landet vårt, samt Kongen. De har også muligheten til å skape fellesskap gjennom språklige bilder av fremtidsvisjoner, eller gjennom egne erfaringer og fortellinger, tilstedeværelse og oppførsel.
Det som samler
Når jeg sier meg enig i at Norge bør dyrke enhet fremfor mangfold og multikultur, tenker jeg på hvordan vi bruker disse samlende funksjonene i samfunnet.
At vi styrer bort fra dagens dyrking av mangfold som et honnørord, fordi det er en eufemisme. At vi styrer bort fra dyrkingen av toleranse som noe som vi skal kreve av folk rundt oss. Fordi toleranse også er en eufemisme. Og spesielt at vi unngår å gjøre toleranse-posering til en konkurranse der det til slutt kun er den mest tolerante som triumferende står igjen, mens alle andre er etterlatt i hat og forakt.
Der vi heller tillater oss å dyrke kjærlighet og lojalitet til landet vårt, f.eks. i skolen. Svært gjerne på en lun og varm måte. Gjerne med et forsøk på gjøre identiteten litt romslig. Svært gjerne uten fiendebilder av omverden. Men likevel på en slik måte at vi klarer å føle en stolthet og selvrespekt som er rotfestet som unikt vårt, og ikke kun er forankret i vår tilbøyelighet til grenseløs altruisme overfor omverden og som åpent hjem for alle verdens flyktninger.
En nasjonal identitet bygget på å fremelske mer mangfold, toleranse og grenseløs altruisme høres kanskje vakkert ut, men det er på ingen måte bærekraftig på lang sikt. Det blir tvert imot en dyrking av tre strategier som alle sammen er veldig nedbrytende på fellesskapet i samfunnet. Synd, men sant.
Jeg tror det er viktigere at vi styrer det vi har av altruisme innover mot fellesskapet. Sammen med en innvandringspause kan dette være bærekraftig.