Innvandring

Svenske innvandringskritikere på vei ut av skapet

Så er vi kanskje endelig kommet dit: Problemene i Sverige er nå så store at de ikke lar seg bortforklare - og det gjør innvandringskritikere mer modige. Stadig flere tør kritisere politikken som har vært ført i flere tiår, og stadig flere velger innvandringskritiske partier (selv om de må holde seg for nesen når de stemmer). Mainstream media stritter selvfølgelig fortsatt mot, men argumentasjon er fattig.

For noen dager siden fikk bloggeren Katerina Janouch en e-post:

“Vi hade vänner på middag och de kan sägas vara en svensk anomali (som betyr avvik fra normen, red.); han läkare, hon docent, båda två röstar på SD av så kallat nödtvång. Stereotypen med lantisar (et slengord som kan minne om en tafatt og uintelligent person, som «bonde i byen», red.) i Ford Taunus som stödtrupper bör modifieras. Uppiggande diskussioner in på småtimmarna. Vi enades om att vi befinner oss i ett paradigmskifte med alla de spänningar som det innebär när ett rådande politiskt system måste ersättas av ett nytt.”

Poenget er altså at Sverigedemokraterna-velgere i Sverige ikke er de idiotene som spesielt mainstream media (MMS) prøver å fremstille dem som. «Mainstream medias journalister og liberale og venstrevridde opinionsdannere vil gjerne skape et bilde av disse individene som stemmer på innvandringskritiske partier som å være dumme i hodet. Men slik er det ikke. Det er snarere slik at de som anser dagens innvandringspolitikk som bra, som må ha en skrue løs,» fastslår Katerina.

Nå er Katerina en av de mest frittalende personer i Sverige, men det begynner så smått å komme stadig flere kritiske røster i offentligheten. I tillegg er det gledelig at e-posten avdekker at «vanlige oppegående svensker» faktisk diskuterer landets innvandringspolitikk – for man kan jo av og til tro at det har klikket for langt de fleste svensker, eller at de faktisk har latt seg hjernevaske av MSM.

Demografi

En av dem som går motstrøms er lederskribent på Svenska Dagbladet, Ivar Arpi. Han hevdet nylig at innvandringen forandrer hele Sverige, ikke bare storbyene, hvorpå han viste til hvordan en mindre by totalt har forandret karakter: «Tidligere var det kanskje noen få innvandrere i denne lille byen, nå er bybildet dominert av dem». Poenget hans er at det er den demografiske endringen – ikke økonomien – som er hovedforklaringen til at stadig flere vil stemme på partier som går inn for kraftig innstramning av innvandringen. Det har nok mye rett i, men samtidig er nå demografien og økonomien uløselig knyttet til hverandre i et velferdsland som Sverige, eller i alle fall det som er igjen av velferdsgoder når innvandrerregningene er betalt.

Men det vil Aftonbladets og DNs ledeskribenter ikke ta innover seg. Som de gode «antirasister» de tror de er, så er selvsagt «demografi» ensbetydende med hudfarge – så da kaster de seg over Arpi med rasismebeskyldninger, skriver skribent Mattias Lindberg i en kronikk hos Expressen.

Aftonbladets Susanna Kierkegaard sier at borgerlige lederskribenter nå åpenbart mener det er greit å hevde at «man sitter på byen og ser brune mennesker – og synes det er ubehagelig». DNs Lisa Magnusson tolker Arpi til at «mørkhårige personer» vil man ikke se på gatene – og det er rasisme, legger hun til. Hennes DN-kollega Per Svensson mener Arpi har gått over grensen når han argumenterer for at «problemet med innvandringen er ‘demografien’, det vil si mennesker», med «en avvikande hår- eller hudfarge». Aftonbladets Martin Aagård følger opp med at «Arpi ser på mennesker som han mener ikke er hvite nok.» Så følger DNs Erik Helmerson med at mange ser «mørkhudede mennesker» og blir «irritert».

Lavmålet er til å ta og følge på. Så Arpi prøver seg med en oppfølging der han spør om det er uanstendig å tro at en rask demografisk forandring leder til økt innvandringsmotstand, og om det er rasisme å konstatere at bybildet er forandret på svært kort tid? Lindberg viser til at også andre som har sagt det samme som Arpi, for eksempel Expressens Jens Liljestrand i sin kommentar om de demografiske endringene på landsbygda i Sverige, og migrasjonsforsker og nasjonaløkonomen Joakim Rust som hevder at det er de kulturelle forskjellene som skaper mest motstand til innvandringen. Eller Expressens Patrik Lundberg som viser til nasjonaløkonom Emma Naumans doktoravhandling, der hun i en studie av flyttemønsteret i landets 12 største kommuner (1990-2007) slo fast at svensker flytter fra områder med mange ikke-vestlige innvandrere. «Mange» i dette tilfeller handler om fra 3 til 4 prosent. Så Arpi snakker fakta, med andre ord.

HRS har gjort samme øvelsen flere ganger. Første gang i 2008 med notatet «Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?», som selvsagt ble møtt med beskyldninger om fremmedfiendtlighet. Vårt poeng var å påpeke den demografiske utviklingen, samtidig som vi stilte det ubehagelige spørsmålet: er det en styrt og ønsket utvikling?

Innse problemene

Siden den gang er det blitt mer og mer åpenbart at integreringen av spesielt ikke-vestlige fungerer dårlig. Samme erfaring har de i Sverige (og øvrige land i Europa), men nettopp siden innvandringen har vært mye høyere og raskere i Sverige enn i de fleste andre land, sliter svenskene mer enn de fleste. Lindberg viser til antallet «utenforskapsområder» (få sysselsatte i kombinasjon med lav valgdeltakelse eller stor andel elever som ikke klarer å fullføre skolen) vokste fra tre i 1990 til 186 i 2012. Videre viser han til at politiet har identifisert 22 særskilte områder (no go-soner) der de har store problemer med å gjennomføre sitt oppdrag, og der få tør vitne mot gjengmedlemmer som holder «området som gissel». Dette er også områder, sier Lindberg, som har innslag av «voldelig religiøs ekstremisme» (han nevner ikke islam, men det er jo også et faktum som vi etterhvert må tørre å snakke om) og at religionsfriheten begrenses – hvorpå han viser at at i «visse områder» (og vi vet hva som kjennetegner dem) vokser antisemittismen. Han eksemplifiserer med at den jødiske forsamlingen i Malmø har gått fra rundt 3.000 medlemmer på 70-tallet til dagens 380 personer. To bedriftsledere har for øvrig donert 40 millioner kroner til forsamlingens sikkerhetsarbeid.

Samme problematikk har vi i Norge. Sikkerhetstiltakene for jødiske forsamlinger er høynet, ikke minst etter terrorangrep på jøder i for eksempel Paris, Brussel og Købehavn. Men dette skal vi ikke snakke for høyt om, men det vi derimot kan snakke høyt og lenge om, endog fra Stortingets talerstol, det er islamofobi. Men spørsmålet er nok heller om ikke muslimer, spesielt de frihetselskende, må beskyttes mot sin egne – for, som også Lindberg påpeker, det er nok av moralpoliti i Sverige som vil begrense kvinners frihet, forhindre vestlig klesstil i tillegg til å skape jihadister, samt at såkalt æresrelatert vold øker. «Det er faktisk ikke underlig at folk frykter at dere døtre skal kalles for hore om de ikke bruker hijab i grunnskolen, eller om folk er redd for at deres sønner skal bli dratt inn i gjengkriminalitet», skriver Lindberg, og viser den stadig økende voldsspiralen i Sverige, der antallet som er blitt skutt ihjel i kriminelle miljøer har økt fra ca. fire i året på begynnelsen av 90-tallet til 45 i 2018.

«Jeg tror mennesker trekker rimelige konklusjoner når man kopler sammen den demografiske forandringen med integreringsproblemer som økt æresrelatert vold og gjengproblematikk. Det er altså ikke et økt innslag av mørk hudfarge som skremmer, men de innskrenkede individuelle rettigheter og friheter som skremmer,» fastslår Lindberg. Dette gjør at mange ikke ser særlig lyst på fremtiden, men likevel «setter en elite av sosialdemokrater og venstreliberale skribenter seg til doms» over dem som uttrykker slik bekymring.

Man kan undres over hvordan de tør avsi disse «dommene». Med den hastigheten problemene vokser frem i Sverige, er det bare et tidsspørsmål før mye kan klappe sammen. Hvem skal innvandringsliberale og MSM skylde på da – på SD, fordi de har stått og står i skittstormene? Men det er nok med SD som med oss. Det finnes liten glede i å ha rett, når så mye ødelegges på veien.