Tirsdag den 7. mai tok statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) ordet på talerstolen i Folketinget og utskrev det lenge ventede folketingsvalget. Det skal finne sted på landets grunnlovsdag den 5. juni 2019. Da er det nøyaktig 170 år siden landet innførte sin første danske grunnlov (1849) og 66 år siden grunnlovsrevisjonen (1953).
Vinneroppskrift
Fra talerstolen brukte statsministeren mye tid på flyktning- og innvandringspolitikken (som samlet går under betegnelsen utlendingspolitikk i Danmark), spesielt den politiske forskjellen mellom blå og rød blokk.
Det er ikke det minste underlig, da nettopp utlendingspolitikken har vært vinneroppskriften ved flere tidligere valg over de siste 20 årene. Slik sett ønsker nok Løkke Rasmussen mest av alt igjen et «innvandringsvalg». I alle fall er det stikk i strid med hva NRK meldte i april, etter å ha besøkt nettavisen Altinget i København.
For Altingets redaktør kunne fortelle NRK at Mette Fredriksen, leder av Socialdemokratiet (søsterpartiet til Ap), også har lagt seg på en stram innvandringspolitikk.
– Det har gjort at vi nå får en stram innvandringspolitikk uansett hvem som blir statsminister. Det betyr at tema ikke lenger blir avgjørende, uansett hvor viktig det måtte være for mange velgere der ute, sa redaktør Esben Schjørring til NRK.
Det er rene ord for penga. For uansett hva velgerne måtte mene, så er altså innvandringstemaet gårsdagens debatt. Kanskje det, kanskje.
Deretter skal NRK ha oss til å tro, etter å ha snakket med noen velgere på gaten, at valgkampen skal handle om, ja, selvsagt: klima og miljø. For vi vet jo hvem som politisk eier disse sakene, i motsetning til innvandring. Vi får også høre om det (forferdelige) Dansk Folkeparti og hvordan partiet har rast på meningsmålingene. Også dette kunne redaktør Schjørring «forklare»: Det er som en konsekvens av Socialdemokratiets innstramninger i innvandringspolitikken.
Utvilsomt står Socialdemokratiet høyt i kurs hos Altinget.
Men dette var altså det NRK klarte å finne ut av den politiske situasjonen i Danmark, og det for under en måned siden. Vi kan vel i beste fall snakke om ønsketenkning, for her er det mange utelatte faktorer – ikke minst nye partier som Stram Kurs og Nye Borgerlige.
Økonomi
Statsminister Løkke Rasmussen prøver å klistre seg selv som garantisten for en fremtidig velferdsstat. Når han peker på forskjellene mellom rød og blå blokk, handler det derfor ikke minst om økonomi.
«De lavere ytelser til flyktninger og innvandrere har medvirket til at asyltallet er blitt markant lavere. Den positive utvikling vil nok rulle tilbake. Det må jeg advare mot,” sa statsministeren fra Folketingets talerstol, med henvisning til et eventuelt regjeringsskifte.
Statsministerens forsøk på å skape usikkerhet om innvandringspolitikken på venstresiden, er nok neppe S-leder Mette Fredriksen enig i. Men en kanditattest publisert i BT 5. mai, via tidligere nevnte Altinget, viser at Løkke har rett. Nesten alle Socialdemokratiets folketingsmedlemmer har erklæret seg «overveiende enige» i at integreringsytelsen skal heves og at kontanthjelpstaket skal fjernes. Det gjelder også S-lederen selv.
Samtidig er det i Danmark, som i resten av Europa, et markant fall i antallet asylsøkere etter folkevandringskrisen fra 2015. Det skiller også dette valget fra det danske valget i 2015 – den gang vandret bokstavelig talt asylsøkere inn i Danmark via motorveiene, i dag er antallet asylsøkere historisk lavt. Da gjelder det for blå blokk nettopp å påpeke at Socialdemokratiet vil bruke mer penger på de som allerede er i Danmark, og at det igjen kan føre til at det blir mer attraktivt å søke asyl i landet. Slik kan man skape inntrykk av en eventuell krise, som altså er samme mal som benyttes for klimapolitikken.
Bedre blir det ikke av at lederen i de Radikale Venstre (RV), Morten Østergaard, har gjort det klart at RV kommer til å stille et ultimatum om en kursendring, og da etter all sannsynlighet mer kostbar, integreringspolitikk, hvis de skal støtte Fredriksen som statsminister.
Socialdemokratiet har altså lite å tjene på at årets valg blir et innvandringsvalg. De har neppe mer å gå på, og må svare for en del dobbelkommunikasjon.
Tar en Löfven?
Heller ikke blå blokk står uten interne utfordringer. Det skyldes ikke minst de to tidligere nevnte nye partiene, som begge ligger an til å få plass i Folketinget. Lederen for Nye Borgerlige, Pernille Vermund (som HRS har presentert i en langlesning-intervju), har fremsatt tre ufravikelige krav for å støtte Løkke som statsminister:
- Det skal innføres en total asylstopp.
- Innvandrere skal forsørge seg selv.
- Kriminelle innvandrere skal utvises konsekvent etter første dom.
Lederen for partiet Stram Kurs, Rasmus Paludan, er imidlertid langt mer høy og mørk: Han peker ikke på Løkke som om statsminister, men seg selv.
Løkke er ikke komfortabel med disse nye partiene. I Folketinget sa han at ikke vil stå i spissen for en regjering som vender ryggen til internasjonale konvensjoner, med henvisning til Nye Borgerliges krav, og at han ikke vil bygge en regjering på mandater fra Stram Kurs.
Dermed ser det ut til at Løkke prøver seg på samme taktikk som Sveriges sosialdemokratiske statsminister, Stefan Löfven, nemlig å skremme velgerne vekk fra politiske partier man ikke liker. Vi vet jo hvor vellykket det har vært i Sverige, der utfrysningen av Sverigedemokraterna (SD) har gjort dem til ett av landet største partier og etter valget i fjor var det nesten umulig å få på plass en regjering: SD var for store til at de etablerte blokkene hadde flertall.
Derfor skal Løkke være forsiktig med den taktikken han kanskje har tenkt å etablere. Ønsker velgere Nye Borgerlige og/eller Stram Kurs, må det tas til etterretning. Men «kampen» er selvsagt i gang, ikke minst når norske medier skal fortelle oss om hvilke partier dette er.
Skaper kaos
I dagens Klassekampen (KK) kan vi lese at disse «anti-innvandringspartiene» ikke bare skaper uro, men de «skaper kaos på borgerlige side». Avisen siterer politisk kommentator Kristian Madsen fra Politiken: «Vi vet vi burde snakke om klima og pensjon, men Rasmus Paludan viste at det stadig er utlendingsdebatten det virkelig er bensin i». Henvisningen er til den første partilederdebatten som fant sted kort etter at nyvalget var utskrevet.
Der «sjanghaiet» den nevnte nykommeren Rasmus Paludan, med sitt islamfiendtlige parti Stram kurs, det hele, ifølge kommentatorkorpset. I debatten sa han blant annet at «muslimer får for mange barn», melder Klassekampen.
Ut fra hva jeg har registrert i danske medier, fikk både Vermund og Paludan gode skussmål i partilederdebatten. Hadde de ledet partier i rød blokk hadde de nok vært «dyktige nyankomne», men her «sjanghaiet» (som vel er en omskrivning av kuppet) de showet, liksom, om vi skal tro KK. Og Paludan ligger selvsagt «dårligst an», for han er visstnok enda mer islamkritisk enn Vermund. For det er som kjent helt uholdbart å si at muslimer får for mange barn, det må i det minst omskrives til at (i dette tilfellet) dansker får for få barn. Men vi vet hva som menes, om vi vil: Befolkningen er i ferd med å skiftes ut, og muslimer, hvis identitet først og fremst er muslimer, tar større og større plass i samfunnet. Når noe så forferdelig er sagt, må en selvsagt legge til: Ja, det finnes mange flotte muslimer som bidrar til det beste i samfunnet. Deretter kan en hviske: Fordelen med disse er gjerne at de ikke først og fremst er muslimer, de er en del av folket. Integrert, om du vil.
For øvrig kan Helene Helboe Pedersen, professor i statsvitenskap ved Aarhus universitet, fortelle i KK at det handler om å sette dagsorden og, i motsetning til hva et par andre tror, har innvandring vind i seilene. Den samme Pedersen kan videre fortelle at Paludan «vil gjøre valgkampen til en religionskrig». Jeg har fulgt lite med på Paludan, særlig fordi har gjør en del stunt som jeg har liten tro er fruktbart i politikken, men å påstå at han vil starte en religionskrig, det er en drøy påstand.
Og vit så at denne statsvitenskapsprofessoren like fullt tror at «Socialdemokratiet kan danne mindretallsregjering og gjøre Mette Frederiksen til Danmarks nye statsminister etter valget».
– De har lagt seg tett opp til velgernes holdninger og vunnet tilbake gamle velgere som hadde gått til DF. Det har tatt nesten tjue år, sier Pedersen.
Det er interessant hva Pedersen påpeker. Alle som har fulgt med i dansk politikk, særlig via norske medier, vet at DF har vært erklært som innvandringsfiendtlig, rasister, islamofobe og alt annet ufordelaktig. Men nå, når Socialdemokratiet åpenbart har kopiert deres politikk, da har de bare «lagt seg tett opp til velgerne». Ser ikke professoren selv hva hun forfekter?
Så det eventuelle «kaoset» som de nye partiene tilsynelatende steller i stand, kan like godt være et svar på velgernes holdninger – fordi DF ikke leverer varene godt nok? Nei, det er vel utenkelig. Det vil jo indirekte bety en enda strammere innvandring- og integreringspolitikk og, gud hjelpe, legitimering av islamkritikk.
Personlig tror jeg valget i Danmark vil handle mye om ytterfløyene, og det på begge sider. Og de vil, som ytterfløyer gjerne gjør, stille krav som i valgkampen er totalt uspiselige for eventuelle samarbeidspartier. Men det er i valgkampen. Etterpå er det gjerne noe helt annet. Det er det som er kaos – for velgerne.