Det politiske spillet styrer Norge i alle ledd og forføyninger. Hvem av våre folkevalgte som har makt og myndighet til å ivareta Norges ve & vel, er ikke lenger et åpent spørsmål. Svaret er kort og godt: ingen.
Fredag 26. april åpner KrFs ordinære landsmøte. Det kommer nok til å bli en turbulent helg etter alt bråket i partiet den siste tiden. KrF har befestet seg som et mikroparti, og etter at de gikk i regjering med Høyre, FrP og Venstre, som for øvrig fikk Knut Arild Hareide til å gå av som partileder, har det gått fra verre til verst. I slutten av mars kunne partiet notere bunnrekord på målingen: 2,4 prosent. Det er det laveste partiet er målt til noensinne.
Men KrF må «få noe igjen» for å sikre en flertallsregjering – og statsminister Erna Solberg (H) har planen klar. Hun gir dem, i første omgang, de foreldreløse barna av IS-krigere.
Utsalg
I gårsdagens medier solgte hun ut opplegget, og fikk samtidig frem at å hente disse barna til Norge ikke er noen enkel sak. Dermed har Høyre tatt sitt forbehold: Når problemene (og de kan være betydelige, husk vi snakker krigstraumatiserte barn med foreldre som har valgt å tilslutte seg det groteske IS) melder seg i for eksempel barnehage eller skole, så kan Høyre vise til at: ja, som vi sa, det ville ikke bli enkelt.
Ved utsalget av saken vektla Solberg at problemene står i kø allerede før barna eventuelt er i Norge. Hvordan identifisere disse foreldreløse norske barna, når foreldrene er døde eller forsvunnet? Er man så heldig at man har noe å DNA-teste mot? Skal man stole på hva eventuelle «IS-venner» forteller? Eller hva om to av barna i en søskenflokk på fem er norske og de øvrige har en eller flere andre fedre? Som kjent er disse kvinnene IS’ fødemaskiner og de gifter seg raskt på nytt ved ektemannens død, eventuelt de er kone to, tre eller fire. Skal vi så skille søskenflokken, eller også ta de barna som ikke har noen rett til norsk statsborgerskap?
Statsminister Solberg skjønner at folk er redde for at IS-terrorister skal komme til Norge. Derfor kom da også justisminister Jøran Kallmyr (FrP) – beleilig nok – samtidig med nyheten om at norske barn som eventuelt blir hentes hjem fra Syria, ikke skal få familiegjenforening med utenlandske foreldre. Men dette forhindrer ikke foreldre med norsk statsborgerskap å returnere til Norge. Dessuten vet Kallmyr og Regjeringen bedre: Det er umulig for Norge å vedta en slik regel uten å tape i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Det er prisen for en rekke av de konvensjoner vi er tilknyttet, hevet over norsk lov, for øvrig også uten folkets samtykke. Barn har rett å være sammen med sine foreldre, og familier skal i utgangspunktet ikke splittes. Dessuten vil det kreve at Norge beviser at de samme utenlandske foreldrene faktisk har (hatt) tilknytning til IS. Hvordan har norske myndigheter tenkt å kunne legge slike bevis på bordet? Med andre ord: Mer politisk spill.
MUF-problematikken gjenoppstår?
Dessuten bør statsminister Solberg huske hva som skjedde med de såkalte MUF-erne (midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening) for et par tiår siden. MUF-erne ble et problem for den ene regjeringen etter den andre, og selv kalte Solberg den gang MUF-praksisen for «veldig uproft». Nå kan det være at Solberg, med begge hendene på rattet, ender opp med å iverksette noe like uproft – og kanskje langt mer farlig.
Skal vi klare å forhindre familiegjenforening for barna av IS-foreldre, må det skje i et internasjonalt samarbeid. Men kanskje dette kunne være en ypperlig sak for den «fantastiske» FN-plattformen for migrasjon? Skulle ikke denne plattformen gi et rammeverk for å håndtere globale utfordringer knyttet til migrasjon? At terrorister skal ha fri tilgang til ett land må kunne sortere under «globale utfordringer».
Så har vi problematikken med faktisk å få barna ut av det kurdiskkontrollerte området Syria, men det problemet har de lokale myndighetene løst superraskt – for de vil nok gjerne bli kvitt både barna og deres IS-foreldre. Og norske medier er behjelpelig, for Aftenposten har vært i kontakt med utenrikskomiteens leder Abdulkarim Omar:
– Hvis norske myndigheter sender meg en e-post, så kan vi starte forhandlingene om hjemsending av norske barn, sier han til Aftenposten.
KrFs vinnersak
KrF var raskt på ballen etter Solbergs utspill for å fortelle at dette hadde de jobbet med lenge i Regjeringen.
– Vi har jobbet i regjeringen over tid for å finne løsninger for ungene. De det kan være enklest å få ut, er de foreldreløse. Alle har samme rett, men i noen situasjoner må vi se på hvem vi kan hjelpe først, påpekte KrFs Olaug Bollestad.
Påtroppende KrF-leder Kjell-Ingolf Ropstad var like klar:
– KrF i regjering har stort engasjement for at ungene ikke skal lide, at de skal komme hjem, fastslo Ropstad.
KrF har utvilsomt en urokkelig tro på at dette er en vinnersak for partiet, da partiet «setter barna først». Derfor viser de da også til at ingen barn er ansvarlige for foreldrenes valg og at barna er uskyldige. Dessuten har ikke KrF tenkt å gi seg her, de ønsker alle norsk barn av IS-krigere tilbake til Norge. De «bare» starter med de foreldreløse først, for det tror de er det enkleste.
Det mest absurde i dette er at KrF ikke med et ord forteller hvordan de har tenkt å håndtere returen av disse barna i praksis. Hvem og hvilken kompetanse har Norge til å håndtere disse barna og eventuelt deres foreldre?
Det finnes allerede erfaringer om barn av IS-krigere, og vi trenger ikke se lengre enn til Sverige.
Hva barna er eksponert for
I desember i fjor publiserte SVT Nyheter en unik film som gir et fire minutters rystende innblikk i en jihadfamilie. Alle i filmen, i alle fall dem som er store nok, snakker svensk. Den viser blant annet en far som gjør seg klar til jihad med små barn tilstede. For sin 5-årige sønn skryter faren av at han har drept en kafir (vantro) og en guttunge på kjøkkengulvet trener med skytevåpen instruert med «Allahu Akbar». 5-åringen kommer for øvrig med et råd til sin far da han tar på seg en skuddsikker vest og magasinet til kalashnikoven legges i ryggsekken:
«Du skal ikke skyte drrr, drrr, men du skal skyte ta, ta, ta, ellers tar ammunisjonen slutt», råder 5-åringen.
Filmen åpner for øvrig med en sekvens fra Syria, der en burkakledde kvinne skyter med kalashnikov på en slette. «Nå skal vi se på mamma, når mamma gjør jihad», sier faren til sine barn, der vi også hører spedbarnsgråt i bakgrunnen. Deretter følger en rekke bilder av kvinner og menn i Syria, og vi blir fortalt at alle disse har kommet fra Sverige.
På slutten av 2018 var det antatt at rundt 150 IS-sympatisører samt et ukjent antall barn var vendt tilbake til Sverige. En leder i Expressen (18/12-18) pekte på at den brutaliseringen som barna ble eksponert for gjør dem vant til vold fra tidlig alder – og at det nettopp er en del av den «ideologiske utdanningen». De oppdras med andre ord til neste generasjons soldater for kalifatets sak. De lærer også at å være martyr er en en hellig og fin ting. Hva skjer så med små barn som hjernevaskes til å hate vantro, og som etter all sannsynlighet både ser og erfarer vold og misbruk?
Og hvem skal så ta seg av barna? Skal besteforeldre – som beviselig selv har endt opp med barn som har tilknyttet seg IS – få «en ny sjanse»?
Som vi spurte da: Hvordan skal barnehagen, skolen eller barnevernstjenesten identifisere erfaringene disse barna bærer på? Hvordan skal vi stoppe atferden og tankegangen som de har lært og eventuelt fortsatt lærer hjemme? Hva skjer i et barns hode når de tror at deres barnehage- eller klassekamerater er deres største fiender? Hvordan stoppe det, ikke minst i et frihetsorientert Vesten hvor vi stadig peker på foreldrenes/foresattes rett til å ta avgjørelser for sine barn, og ikke minst «tros- og religionsfriheten».
Splitter
Hvordan vi eventuelt skal håndtere situasjonen er imidlertid det som diskuteres minst. Både politikerne og mediene bruker den heller gjerne i et spill. Da vi omtalte saken i går var det også ett av poengene: Mediene legger opp til en splitt/hersk, og dermed kan det produseres saker på løpende bånd.
«Erna Solbergs utspill om barna til norske IS-krigere splitter regjeringspartiene» lyste det raskt mot oss, og vi ble servert en skuffet Per-Willy Amundsen (FrP) som mener at et vedtak om å returnere barn av norske IS-krigere er uklokt. Abid Raja (V) på sin side vil ha mer – alle norsk barn bør hentes, og slektninger i Norge kan ta seg av dem. Men antakelig har både stortingspolitikerne Amundsen og Raja – og samtlige andre fra regjeringspartiene – fått munnkurv. Her skal det ikke hisses opp til noen «interne» konflikter.
Når KrF på landsmøtet, som også får besøk av statsminister Solberg, skal skryte av hva partiet har fått til i Regjeringen med barna av IS-krigere i Syria, så er det å håpe at ett eller annet klokt hode stiller de viktige spørsmålene: Vet vi hva vi kan stå overfor? Kan dere forsikre oss om at det er trygt? Hva er den konkrete planen?
Så er spørsmålet hvordan FrP kommer til å forholde seg til en denne gavepakken til KrF og ikke minst: hva skal Solberg og Regjeringen gi FrP i kompensasjon? FrP har sitt landsmøte helga etter KrF. Og siden også FrP synker som en stein på meningsmålingene, er det vel bare å forvente at deres landsmøte blir en like gedigen fest som KrFs.
For hva gjør man ikke for å beholde makta? Men det spørs hvor lenge det holder.