På NRK Ytring – av alle plasser, siden NRK fremstår mer og mer som en islamofil, mangfoldighetsorientert integreringsaktør – har Ulf-Arvid Mejlæander, forfatter, kommunikasjonsrådgiver og styremedlem i Frogner FrP, en kronikk med ramsalt kritikk av gammelmediene. Mejlænder vet nok hva han snakker om, ikke minst fordi han selv har vært journalist i flere aviser, sjefredaktør i lokalavis, sjefredaktør i ukeblad og styremedlem i Norsk Redaktørforening.
«Innvandringskostnadene øker, kulturkonflikter bygger seg opp og islam tar stadig større plass. Faresignalene ved vår tids største samfunnsmessige endringsprosess er godt synlige, men tradisjonelle medier viser begrenset interesse for å utforske dem,» skriver Mejlænader, og slår fast:
«Det svekker pressens relevans og troverdighet.»
Kodeord som «norsk statsborger»
Mejlænder forteller at han, som har arbeidet nesten halve yrkeslivet i mediene som journalist og redaktør, med stolthet har følt seg «delaktig i de hensikter som vi kaller pressens samfunnsoppdrag.»
Den stoltheten har åpenbart fått seg et skudd for baugen, mens gammelmediene famler videre i tåkehavet:
«Men jeg blir flau når medienes tåkelegging av kriminelles etnisitet er så forutsigbar at «nordmann» og «norsk statsborger» blir kodeord for utenlandsk opprinnelse.
Og jeg synes det er uetisk når NRK Dagsrevyen rapporterer om to voldssaker, og oppgir at gjerningsmannen «hadde blå øyne» i saken fra Sandnes, men dropper signalement i saken fra Oslo. Selv om politiet i en NRK-sak om samme hendelse uttalte at de søkte etter personer med nordafrikansk utseende.
I desember 2018 omtalte nettstedet Flysmart24.no at et Norwegian-fly i mars samme år hadde nødlandet etter «aggressiv, upassende, truende og skremmende» oppførsel fra flere passasjerer. Men da Aftenposten omtalte saken luket de ut at de bråkete passasjerene, ifølge flykapteinen, hadde arabisk opphav. Jeg mener denne utelatelsen var en feilvurdering av Aftenposten.
Og det blir villedende når TV 2 Nyhetskanalen gjennom en hel dag repeterer at en arrestert person etter de grufulle drapene på to unge, nordiske kvinner i Marokko var en «spansk-sveitsisk mann», når det dreide seg om en mann med marokkansk opphav, ifølge det marokkanske nyhetsnettstedet TelQuel, som nettstedet Resett siterer.»
Sistnevnte er nå en sannhet med modifikasjoner. Ifølge Document.no hadde den arresterte spansk mor og colombiansk far, og var vokst opp i Sveits, noe han mor fortalte til El Mundo. Det er ikke bare, bare å holde tunga rett i munnen.
Det Mejlænder med fordel kunne etterlyst her, er gammelmedienes begrunnelser for sine valg. De gangene de ymter frempå med noen som helst «forklaring», er det gjerne at det «ikke har noen betydning for saken». Men er det opp til mediene å ta en slik avgjørelse? Og hvis det nå likevel er slik at de mener det, så hvordan forklarer de så at de – endog gang på gang – slipper til «motsatte stemmer» hvis nå faktisk etnisitet eller, gudhjelpe, islam var en faktor?
Alternative medier
Mejlænder mener at man oftere og oftere må ty til alternative medier for å få en klarere budskap, samtidig mener han at makta ligger hos de tradisjonelle mediene:
«Vi får sjelden vite hvem som begår gjengvoldtekter, bruker kniv og banker opp tilfeldige ofre i det nye Norge.
Derfor vakte det oppsikt da TV2 i en reportasje nylig avdekket at 70 prosent av de pådømte for grove voldshendelser i Oslo har innvandrerbakgrunn.
Vi trenger mer informasjon om hvordan befolkningsendringene påvirker samlet belastning på politi og rettsvesen. Ikke for å stigmatisere, men for å analysere innvandringens samfunnsøkonomiske konsekvens og bærekraft.
Det er først og fremst nye, alternative medier som beskriver og problematiserer denne utviklingen. Men bare de tradisjonelle mediene har makt til å sette dagsorden.»
Her tar Mejlænder feil. Alternative medier får i større og større grad makt til å sette dagsorden. Men gammelmediene er livredde for alternative medier, i alle fall hvis de ikke er på venstresiden, derfor kan de opptre direkte uredelig. Enten ved å «stjele saker» uten kreditering eller rett og slett ved å diskreditere alternative medier. Her spiller ofte dette Faktisk.no førstefiolin med sine mange og ofte uberettigede søkelys på typiske detaljer, som en spisset tittel, for å fastslå at (dem de er politisk uenig med) faktisk tar «helt feil». For det er igjen og igjen innvandringsrealistiske alternative medier som får på lanken – kanskje noen skal begynne å tenke på hvorfor de i det hele tatt er opprettet?
Men det som Mejlænder har rett i, er at politikerne gjerne forholder seg til gammelmediene:
«Derfor legges det ikke press på politikere som gjentar sine «sov i ro-budskap» om bedre integrering som løsningen på alt.»
Sammenlign så budsjettene til gammelemediene og alternative medier. Her er NRK i en særstilling, men med et budsjett på ca. 5,5 milliarder kroner i året er min påstand at vi får ufattelige lite igjen for pengene. I de øvrige mediene lekes det mest med sexy personer ingen over 35 år aner hvem er, gjerne ved siden av slankekaker det tar like lang tid å bake som å lese avisen, 3 sekunder, og til dessert får du litt mer om den grusomme #metoo-mannen.
Konfliktsky medier
Mejlænder lister deretter opp en rekke fakta som burde utløst en rekke spørsmål, mer graving og som igjen kan fremme flere fakta:
«Folkegrupper med verdiforankring i islam og kulturelt ståsted i Afrika, Asia og Midtøsten kan bli et tallmessig tyngdepunkt i Norge. I Oslo mottar innvandrere over 70 prosent av midlene til sosialhjelp.
Statistisk sentralbyrå anslår at hver av oss må betale 10.000 kroner mer i skatt fra 2025 for å finansiere kostnadene relatert til innvandring. Mediene vinkler sjelden på konfliktene som kan følge av dette.
Kritikerne peker på at islam på mange områder er knyttet til normer som er lite kompatible med våre. Da burde mediene være på vakt mot eksempler på at vi viker unna, og innordner oss normer innenfor islam.
Men det skapte ingen stor debatt da et norsk hotell slutter å servere svinekjøtt i personalkantinen på kveldstid, etter påtrykk fra de ansatte. Det gikk heller ingen alarmer da en muslimsk bedrift varslet på Facebook at de ville selge halalkylling fra EU som var håndslaktet uten bedøvelse og dermed omgå forbudet mot slakt uten bedøvelse.
I arbeidslivet ble kulturkollisjonen satt på spissen i fjor høst, da en muslimsk vikarlærer nektet å håndhilse på mennesker av motsatt kjønn. To muslimske ledere ble invitert til NRK Dagsrevyen, der de beroliget med at håndhilsning overfor motsatt kjønn er tillatt i islam «så lenge det er behov for det». Hva denne tidsbegrensningen innebærer, og om den peker mot en fremtid der muslimske regler er gjort til samfunnsnorm, fikk vi ikke vite.»
Nettopp – alt det vi ikke får vite, for «Slike spørsmål ble ikke stilt.» Hvem vil forstyrre den medieskapte freden fra «vaktbikkja» som mer og mer logrer for makta. Da skal vi heller ikke si et ord om det avdekte samrøre mellom journalister og politikere – der gammelmediene slipper lett unna med med vrøvl som de selv aldri hadde ville godtatt fra et intervjuobjekt.
I medienes skygge
Gammelmediene opptrer som i den gamle vitsen som han som leser etter nøkkelen han har mistet under lyktestolpen. Ikke fordi han mistet den der, men fordi det er der det er lyst.
«Gjennom hovedstrømsmediene bygges det et bilde av at konflikten relatert til islam kun handler om en liten gruppe radikale islamister. Dette bildet blir bare meningsfullt hvis vi ellers deler grunnleggende holdninger til frihet, demokrati, likestilling og likeverd.
Allikevel må man i hovedsak gå til alternative medier for å få kunnskap om undersøkelser som viser at antivestlige holdninger og intolerante tolkninger av Koranen er forholdsvis utbredt blant muslimer i vestlige land. I undersøkelsen Six Country Immigrant Integration Comparative Survey fra det tyske forskningsinstituttet WZB Berlin Social Science Center fra 2008, der innvandrere i seks europeiske land ble intervjuet, uttalte 65 prosent i en understudie at islamsk lov og sharia var viktigere for dem enn lovene i landet de bor i.
Spørsmålet om flyktninger og asylsøkere bør få varig opphold, med permanent befolkningsendring som konsekvens, står sentralt i migrasjonsdebatten. Fredsprisvinneren Dalai Lama kastet for noen måneder siden ut en brannfakkel da han sa at «Europa tilhører europeerne, og flyktninger bør vende tilbake til sine hjemland for å gjenoppbygge dem». Av større norske medier var det, så langt jeg kan registrere, kun Dagbladet som refererte uttalelsene.
Jeg mener norsk presse fremstår som altfor lik og for lite interessert i vinklinger som begrunner skepsisen mot mer innvandring og mer islam. Derfor risikerer vi at avgjørende samfunnsendringer får utvikle seg i skyggen av medienes flomlys.»
Dette er en presis beskrivelse, da mye av mediekritikken nettopp handler om det gammelmediene ikke bryr seg om. Når det kommer til den politisk betente innvandringsdebatten skal det ikke mye gnist til før det tar full fyr – i den ene eller andre leiren. Her må gammelmediene snart innse at de svikter. De tar verken folks opplevelser eller frykt på alvor. Tvert om skal folket oppdras i medienes verdensbilde, og det er som regel langt vekk fra problemene, og derfor advares det om alternative medier – de bedriver liksom fake news. Men virkeligheten innhenter oss.
Så lytt til Mejlænders råd:
«Noen av de toneangivende redaksjonene må bestemme seg for å bryte ut.
Kløften mellom risikoen i vårt multikulturelle eksperiment og hovedstrømsmedienes historiefortelling må ikke få vokse seg større.»
Og siden NRK Ytring tok imot denne kronikken, hva med å følge opp med å svare oss med hva «folkeopplysningskanalens» bidrag er?