Over tid har vi blitt fortalt at «Oslo er en trygg by», men for de fleste lyder det nok noe hult. For hvorfor sies dette? Dessuten er det et spørsmål om hvem byen er trygg for, og om det er betydelige forskjeller hvor i Oslo en beveger seg.
Sent i går kveld ble en jente (15) og to unge kvinner (18 og 22) overfalt i løpet av 45 minutter av samme mann. Alle overfallene skjedde på Oslo øst. Ifølge politiet på Økern T-banestasjon klokka 23:25, Linderud T-banestasjon kl. 23:44 og Veitvetveien kl. 00:10. Gitt «ruten» og tidsrommet er det vel trolig at gjerningsmannen har tatt T-banen i retning Veitveit, hvor han for øvrig også ble pågrepet i morgentimene i sin leilighet.
Politiet gikk i natt ut på twitter med en detaljert beskrivelse av antatt gjerningsmann, selv om ikke NRK fulgte opp med annet enn «Mann ca 25 år og ca 180 cm».
De fornærmede ble ikke ranet, og politiet tror overfallene er seksuelt relatert. Mannen er således siktet for to voldtektsforsøk, og for en seksuell handling. Politiet har en video av det ene overfallet som viser at den fornærmede blir lagt i bakken.
Seksuelt relaterte overfall er neppe noen unik sak i Oslo. Det som gjorde denne saken unik, er nok at det skjedde tre slike overfall på så kort tid. Både forsøk på og fullbyrdede overfallsvoldtekter har det vært en rekke av de siste årene, men mediene følger ikke opp – og politiledelsen er nok strålende fornøyd med den late pressen. For vi skal tilsynelatende ha et trygt Oslo.
Men slik er det ikke. Stadig flere, spesielt kvinner, fratas mer av friheten. Kvinner forteller at de allerede tidlig på kvelden gruer seg til å dra hjemover, typisk bosatt på østkanten av byen, enten de går, sykler eller bruker kollektiv transport. Men slike bekymringer fanges ikke opp.
Økning
Kriminalitet, og spesielt voldskriminalitet, er et av de samfunnsområdene hvor det er størst forskjell på kvinner og menn. Dette er spesielt tydelig innen seksualkriminalitet. Et samfunn med lav kriminalitet har derfor spesielt stor betydning for kvinners levekår og frihet. Kriminalitetsutviklingen og samfunnets evne til å bekjempe kriminalitet er således avgjørende for å bedre kvinner livsvilkår.
For noen år siden så vi nærmere på problemstillingen med kvinner og vold i Oslo (rapport HRS-N-4-2014). Ikke minst vekket denne problemstillingen interesse hos oss ut fra det bildet som var begynt å etablere seg som en sannhet; nemlig at kriminaliteten i Oslo er på vei ned. Men, som vi påpekte i 2014, hvorfor Oslopolitiets ledelse selv fremstiller kriminaliteten i Oslo som (sterk) nedadgående, var – og er – for oss uklart. Det kan være at de ønsker å fremstille seg som «flinke og effektive», men det står igjen i sterk kontrast til at det samme politiet år etter år etterlyser mer penger og høyere politidekning. Samtidig får det som konsekvens at folket (og beslutningstakerne) blir lurt og tror på myten om at det er mindre kriminalitet i Oslo nå enn før.
Noe av problemet med å se på kriminalitetsutviklingen i Oslo er at det ikke eksisterer noen offentlig tilgjengelig statistikk med lange tidsserier. Statistisk sentralbyrå (SSB) har kun lange tidsserier for den nasjonale kriminalstatistikken. Den beste offentlige tilgjengelige oversikten er derfor Oslopolitiets årsrapporter om kriminaliteten i Oslo, men disse har også endret karakter. I overnevnte rapport så vi på den da tilgjengelige tidsperioden 2004-2013, og på de fire kriminalitetskategoriene som vi fant spesielt relevante for kvinner og vold (lovbruddsgruppene «familievold», «fysisk vold», «voldtekter» og «ran/utpressing»).
Det interessant var at for kategorien voldtekter og voldtektsforsøk i Oslo, var det også tilgjengelig en noe lengre tidsserie som gikk tilbake til 1994, fra Oslopolitiets eldste rapporter om voldtekter. Her fant vi at i 1994-1996 var antall anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk i Oslo i snitt på 104 i året. I 2011-2013 lå snittet på 241 per år. Merk så at dette var anmeldte voldtekter/voldtektsforsøk, og flere har da også prøvd å forklare, eller kanskje bortforklare, økningen med økt tilbøyelighet for å anmelde slike overgrep. Dette gjelder også politiet selv. Men økningen var så stor og entydig over tid at det etter vår vurdering var overveiende sannsynlig at den faktiske forekomsten av voldtekter må ha økt i Oslo innenfor disse 20 årene. I 2017 ble det registrert 347 voldtektsanmeldelser i Oslo politidistrikt (som omfatter Oslo, Asker og Bærum).
Anmeldte voldtekter per innbygger i Oslo økte med hele 46 prosent i løpet av de syv årene 2005-2012. I tillegg sammenlignet vi antall voldtekter i kriminalstatistikken fra Oslopolitiet og fra politiet i New York. I 2012 var det registrert 40,9 voldtekter og voldtektsforsøk per 100.000 innbygger i Oslo. Tilsvarende tall for New York var 14,6. Voldtektsraten i Oslo var altså nesten tre ganger så høy som i USAs største by New York.
Overrepresentasjon
I tillegg var det et velkjent og dypt urovekkende faktum at et stort flertall av de kjente gjerningsmennene for den mest alvorlige og fryktskapende typen voldtekter, overfallsvoldtekter, hadde innvandrerbakgrunn, mens et stort flertall av ofrene hadde etnisk norsk bakgrunn. Ifølge Oslopolitiets rapport om voldtekt i 2011, som også fikk stor oppmerksomhet i media, hadde for eksempel hele 45 av 48 mistenkte for overfallsvoldtekter i Oslo utenlandsk opprinnelse (kun en hadde etnisk norsk bakgrunn). Dette kom også klart frem i Oslopolitiets rapport om voldtekter fra 2007, der det blant annet ble påpekt at overrepresentasjonen blant gjerningspersoner med innvandrerbakgrunn var økende:
«Selv om majoriteten av de registrerte gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, har en høy andel en annen landbakgrunn enn norsk. Personer med annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene i de anmeldte voldtektene, sett i forhold til befolkningssammensetningen i Oslo. I 2007 hadde gjerningspersonen i 72,8 % av forholdene en annen bakgrunn enn norsk. Det tilsvarende tallet i 2004 var 63,2 %, mens det i 2001 var 53 %».
Men så skjedde det noe i politiledelsen, eller rettere sagt i den såkalte strategiske stab. For der ble «strategien» at innvandrerproblematikken skulle dempes betydelig ned i kriminalitetsbilde, og særlig i tilknytning til voldtekter.
Ba mediene vise nøkternhet
Voldsforskerne Marianne Sæthre og Veslemøy Grytdal hos Oslopolitiet i 2011 gikk ut i Journalisten.no med en klar oppfordring til mediene om «mindre sensasjonspolitikk og større nøkternhet» i forhold til overfallsvoldtekter spesielt. Dette skjedde etter at Oslopolitiets voldtektsrapport fra 2011 hadde fått et helt annet fokus enn de tidligere rapportene, der en nå forsøkte å forklare økningen i voldtekter ut fra at kvinner har blitt «mer promiskuøse».
Det var altså langt på vei kvinners egen skyld, innenfor rammen av «vår nye seksualkultur», samtidig som man dempet fokuset på gjerningsmennene.
De fikk imidlertid svar på tiltale fra den tidligere lederen av Pressens Faglige Utvalg (PFU) og daværende redaktør av Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, som kritiserte dem for å blande kortene: «Forskernes kritikk oppfatter jeg som ideologisk og politisk basert, ikke forskningsbasert.»
Berøringsangst for egen forskning påpekte også forfatter og journalist Jon Hustad: «Forskerne vil ikke si det alle andre ser. Deres poeng er altså at folk kommer fra forskjellige steder? Vi vet at det er en grotesk overrepresentasjon av voldtektsmenn fra tredje verden og at dette har med kultur å gjøre. Forskerne burde studere hvor jentene risikerer mest ved å gå utfordrende kledd, Tromsø eller Mogadishu. Mediene har et samfunnsansvar for å fortelle om dette.»
Men de etablerte mediene fulgte åpenbart langt på vei «rådene» de fikk av politiet. Når leste du sist om en overfallsvoldtekt? Kanskje de har fullstendig opphørt? Men vi vet bedre.
Økt risiko
Nettopp denne fortielsen av det reelle kriminalitetsbilde er i seg selv et problem, men vel så uforståelig er det at spesielt kvinners utrygghet ikke tas på større alvor.
Da det for noen år siden pågikk en ransbølge i Oslo, såkalt grovt tyveri fra person på offentlig sted, valgte politiet en slags «spot on»-strategi, eller det som på fagspråket går under «hot spot policing», det vil si å konsentrere politiinnsatsen i de områdene som har hyppigst forekomst av (angitt) kriminalitet: 1) Vit hva som skjer, 2) Ha en plan, 3) Handle raskt og 4) Hvis det virker, gjør mer. Virker det ikke, gjør noe annet.
For å stoppe ransbølgen ble det ikke bare nedsatt en egen innsatsgruppe (på over 20 personer) med hovedoppgave å ta ranerne, men de hurtigetterforsket og fikk kjeltringene fremstilt raskt slik at de kunne få en dom allerede ved fengslingsmøtet. I tillegg hadde politiet gjort en analyse av hvor og når tyveriene skjedde mest, og sivile politibetjenter patruljerte i de aktuelle områdene. Det var altså en økt risiko for å bli tatt. Da forklarte politiledelsen «at den type kriminalitet som rammer folk flest og som skaper så stor utrygghet, skal prioriteres».
Vi ser nå at samme strategi etterlyses på grunn av økningen i ungdoms- og gjengkriminaliteten i Oslo. Bare i januar i år ble 77 personer anmeldt for bæring av kniv på offentlig sted i Oslo, som nesten er en dobling fra samme periode i fjor. Det var til sammen registrert 240 trusselhendelser i Oslo i fjor der kniv var våpen. Stortingspolitiker Jan Bøhler (Ap) har blant annet tatt til ordet for at politiet skal foreta flere knivkontroller, som i realiteten er en kroppsvisitasjon, med begrunnelsen «økt risiko for å bli tatt».
Men når det kommer til seksualiserte overgrep mot kvinner i det offentlige rom synes strategien å være mest mulig fortielse, som igjen kan føre til en falsk trygghet. Setter vi ikke ord på sannheten, hvordan skal vi da komme oss videre?