I fjor høst ble to unge menn (på 19 og 17 år), enslige mindreårige asylsøkere (EMA), fra Afghanistan drept av en landsmann (18), også han EMA, i en leilighet i Trondheim. I tillegg ble en annen forsøkt drept, men klarte å stikke fra åstedet.
Nå er det tatt ut tiltale mot 18-åringen. Han tiltales for overtredelse av straffelovens § 275, som lyder: «Den som dreper en annen, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år». Han er også tiltalt for drapsforsøk på tredjemann.
Ifølge tiltalen brukte gjerningsmannen kniv og hammer under drapene. Ofrene ble påført flere slag mot hodet, samt flere knivstikk, melder TV 2, som også viser til at påtalemyndigheten skriver i tiltalen at «gjerningsmannen var psykotisk under drapene, og legger derfor ned påstand om at 18-åringen overføres til tvungent psykisk helsevern.»
Rettssaken starter i Sør-Trøndelag tingrett mandag i neste uke. Det er satt av ni dager til saken.
Saken er svært tragisk i seg selv, og viser med all tydelighet hvor utfordrende det kan være for unge mennesker å finne seg til rette i et land som kulturelt, sosialt og økonomisk er av en helt annen karakter enn hva de er oppvokst med. Men kanskje vel så vanskelig: Mange av disse unge er sendt av familien. De er slett ikke «enslige» i ordet asylbetydning, og de trenger heller ikke være mindreårige (altså under 18 år). Hvor belastende kan ikke det være for disse unge menneskene? Ikke minst fordi gjenværende familie kan enten forvente at penger sendes i retur eller familien bruker den unge som et anker for selv å få innpass i landet på familiegjenforening. Hvilket press er ikke det for en ung sjel?
Dette vet vi er et enormt problem. Likevel fortsetter vi praksisen med EMA.
Familien til de døde
Kort tid etter drapene kom det frem en av de avdødes kamerater, også han EMA fra Afghanistan, hadde tatt kontakt med familien til avdøde Nasratullah Hashimi (19). Det kom frem at familien i Afghanistan hadde dårlig råd. Det ble argumenterte for at den norske stat måtte betale for å få kisten hjem. Samtidig ble det iverksatt en innsamlingsaksjon for å få sendt kisten hjem, og bare etter ett døgn sto det over 100.000 kroner på denne kontoen. Men dette viser også at Hashimi hadde familie, og personer i Norge hadde ingen problemer med å raskt få tak i dem.
Om familien til Hashimi ønsket hans kiste hjem, så var det visstnok ikke noe slikt ønske fra familien til Reza Alizada (17). Han ble begravet på Havstein kirkegård i Trondheim, betalt av Trondheim kommune. Så skulle det vise seg at heller ikke Alizada var enslig. Han hadde mor, far og fire søsken i Tyrkia, mens storebroren Qasem (19) var å finne som student i Tyskland.
Qasem kom raskt Trondheim for å bidra til bisettelsen av broren, og den øvrige familien kom fra Tyrkia på sjudagers besøksvisum – og søkte så asyl i Norge. Historien er at da familien dro fra Tyrkia ble de fratatt sine identifikasjonsdokumenter. Hvorfor de skulle bli fratatt papirene, er det ikke fremkommet noen forklaring på.
Uansett: Familien fikk avslag på asylsøknaden – og anket.
Propagandajournalistikk
Det er trist i en så tragisk sak, der en ung mann er tiltalt for dobbeltdrap og et drapsforsøk, at familien til en av de drepte nekter å forholde seg til reglene. For det første har de sendt sin unge sønn til Norge, hvor han ble tatt godt imot, og så ender Rezas unge liv på slikt tragisk vis – drept av en annen EMA.
Men Dagbladet fornekter seg ikke:
«Reza Alizada (15) reiste over halve verden for å få et trygt liv. Han skulle bli politi, men ble ett av drapsofrene i dobbeltdrapet i Trondheim i fjor høst.»
Reiste han over halve verden? Eller kom han fra Tyrkia? Og hør så hva moren sier til Dagbladet (min utheving):
– Vi sendte Reza til Norge for at han skulle få en framtid i et trygt land. Så blir han drept, og det har knust hjertet mitt. Nå er Reza begravet her, så da må vi også være her. Det er bare ved graven at vi får fred. Vi kan ikke dra herfra, sier mor Zia Gol.
Ingen kritisk spørsmål fra Dagbladet. Bare en historie som trygler om asyl for familien:
Gradestokken viser minus 14 og sola er i ferd med å gå ned ved Havstein gravplass, med utsikt Trondheimsfjorden. Kulden sniker seg inn overalt, men det merker ikke mamma Zia (36). Hun gråter, hikster og roper etter sønnen sin:
«Reza. Reza. Vi er her, alle sammen. Reza. Reza. Du må våkne. Reza». ( … )
Moras voldsomme sorg er hjerteskjærende. Hun rugger fram og tilbake mot sønnens grav. De hvite, iskalde hendene hennes klamrer seg til den største steinen som familien har lagt ved graven.
«Reza. Reza. Reza. Vi er her». Sier mora gråtkvalt.
Døtrene Farzaneh (14) og Jasmin (11) ser på grava mens tårene triller nedover de spinkle og bleke ansiktene. Åtte år gamle Abolfazl sitter stiv og ser på, mens yngstemann, fireårige Mohammad Jahya fikser litt rundt graven og fryser veldig. Far ser, tar et varsomt grep om minstesønnen, før han nok en gang hvisker til kona og døtrene at de bør gå nå.
Er gammelmediene hevet over å skulle forholde seg til ethvert gjeldende regelverk, er det derfor de gang på gang forfatter slik propagandajournalistikk? Så kan det være at propagandapress tilsier at familien får bli, da våre politikere ikke har ryggrad til å møte realitetene med egen politikk. For Reza var ingen EMA, men familien slipper å svare for det. Hvis det bare er ved Rezas grav familien kan få fred, så kunne det vært løst på en annen måte. Men vi later som om vi ikke forstår.