Innvandring

Voldsinferno med kniv og machete i Oslo. Hva nå?

Oslo har endret seg dramatisk. Hvem som helst kan bli knivangrepet når som helst, og disse knivangrepene skjer så hyppig at mediene knapt klarer å lage en notis, før neste angrep er utført. Hva har skjedd med kniv-nordmenn, liksom? Eller har integreringsminister Jan Tore Sanner og gammelmediene noe klokt å melde oss borgere?

Opplevelsen er at knivene og machetene har begynt å leve sine egne liv i Oslos gater (ikke bare der, men det er særlig i hovedstaden knivene liksom bare har løpt løpsk). Minst åtte er blitt angrepet med kniv på under en måned, heter det i en NTB-melding.

Flere av sakene er forferdelig stygge. (Ja, ethvert overfall med kniv er jo stygt, men noen av overfallene er verre enn andre.) Det siste rapporterte er at 10 – 15 ungdommer skal ha angrepet en mann i 40-årene på Stovner søndag kveld. Angrepet må ha vært svært alvorlig ettersom dette sies av politiets operasjonsleder Line Skott:

Mannen i 40-årene fikk et stort kutt over øyet og blødde en del.

– Han slet med å puste og falt inn og ut av bevissthet. Han ble derfor sendt til sykehus umiddelbart, opplyste Skott tidligere søndag.

18. januar opplevde en mann i 30-årene å bli stukket ned på Sinsen. Han ble kritisk skadd. Hvem er han og hvem brukte kniv?

Det vet vi ikke.

Nesten en uke etter dette ble «en kjenning av politiet» stukket ned på Grønland. Fornærmede er kjent av politiet fra før. Få dager etter dette ble en mann på Ammerud knivangrepet. Og i forrige uke handlet det om angrep på en tenåring på Grønland.

Det går fort

Og angrepet på Kiwi i Møllergata på en kvinne som stod ved kassa for å betale for varene sine, har vi heller ikke glemt. For ikke å snakke om de tre mennene som ble angrepet med kniv på et utested i Storgata i Oslo på søndag, altså i går. Ingen er pågrepet i sistnevnte sak. Og NRK hadde ingen signalement å melde i Søndagsrevyen, selv om det var kjent at nordafrikanere var mistenkte. NRK kunne av alle ting prestere å melde i samme sending at en etterlyst mann hadde blå øyne etter at han overfalte og truet en ung kvinne i Sandnes i går. Blå øyne.

Utviklingen er gruvekkende. Vi «vanlige folk» forstår at de «blå øynene», de er unntaket. Knivstikkingen har tatt seg opp etter migrasjonskrisen i 2015, i tillegg er antakelig en del av de unge gjerningsmennene innvandrerungdom fra islamsk stammekultur. Men vi får ikke de harde fakta på bordet. Det vi får, folket bestående av oss innfødte og patrioter blant innvandrere, er en refs fra Jan Tore Sanner om at så mange i Norge tilhører dem med de «meste ekstreme synspunktene» i debatten om innvandringens konsekvenser.

I forbindelse med en av de siste sakene ble vi kontaktet av noen i hjelpeapparatet. Vi ble fortalt at de hadde meldt til politiet at vedkommende kom til å gjennomføre et knivangrep, det var bare et spørsmål om tid. Politiet reagerte ikke.

Ikke innrømme feil

Og politikere med makt vil ha verre tilstander enn dette. De gir seg ikke. Vi skal ha tusener nye fra dysfunksjonelle islamske stammesamfunn hvert år til Norge. Venstre og KrF leder an. Høyre er med på «leken». Skulle disse partiene innrømme at de har tatt feil og sviktet folket i Norge (patrioter blant innvandrere inkludert), så måtte disse lederne tatt sin hatt og gått. Men det vil de jo ikke. Karriére, en god porsjon tusenlapper inn på konto hver måned, festligheter og pene middager med det øverste etablissementet, kongefamilien inkludert, er da for viktig for den enkelte enn å skulle ta ansvar for miseren de samme har skapt (sammen med de notorisk skyldige; Ap, SV og Rødt).

Jeg tror jo at politisk ledelse i aktuelle parti ville tjent på å beklage offentlig at de har tatt fra oss tryggheten i det offentlige rommet. Situasjonen i dag er at de hisser opp stemningen ved å late som om ikke minst vi som er på det norske demokratiets side bør roe oss ned, vi bør være taktsomme, vi bør jobbe for bedre «integrering».

Det er politisk ledelse som skaper splid. Som skaper uro. Tenk over det neste gang du leser om knivangrep og toppolitikere som maner til kamp mot «ytterliggående krefter», ikke blant de som hater oss, men blant de av oss som reagerer med fortvilelse over den kulturelle revolusjonen de samme politikerne med vitende og vilje satte i gang.