«Det er et potensielt problem,» sier Francis Fukuyama til Berlingske når journalisten forteller han at ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere vil utgjøre 13,1 prosent av befolkningen i 2060. Grunnen til han får forelagt disse tallene, er at Fukuyama i en rekke bøker har fremhevet Danmark som et mønstersamfunn med skyhøy tillit og lav korrupsjon.
I Norge beregnet Statistisk sentralbyrå i 2016 innvandrerbefolkningen (1. og 2. gen) til å utgjøre en sted mellom 29 og 40 prosent i 2060, der langt de fleste er ikke-vestlige.
Hvis Danmark skal unngå sosiale konflikter i kjølvannet av tilstrømningen av mennesker fra fremmede kulturkretser blir spørsmålet om nasjonal identitet avgjørende. «Det avhenger av hvordan innvandrere og i særlig grad deres barn og barnebarn blir assimilert i det danske samfunnets verdier,» slår Fukuyama fast.
Global megatrend
HRS har tidligere (februar 2018) omtalt statsviteren, forfatteren og professor Francis Fukuyama, da i forbindelse med et glimrende intervju i Klassekampen, men det var før hans siste bok «Identity» var publisert. Den kom i september, og ligger til grunn for intervjuet i Berlingske.
Ifølge Berlingske dissekerer Fukuyama i boka «tidens flammende besettelse av kulturell, rasemessig, nasjonal og religiøs identitet. Identitetspolitikken, som krever særlige hensyn, rettigheter til og anerkjennelse av minoritetsgrupper basert på kjønn, etnisitet og religion, er ikke et randfenomen på amerikanske eliteuniversiteter.» Det vitner for øvrig også vår hjemlige debatt om avkolonisering av akademia om. Fukuyama mener identitetsperspektivet er en global megatrend, som i ytterste konsekvens kan ende med å ta livet av det liberale demokrati.
Fellesnevneren for så forskjellige fenomener som Brexit, islamistiske bevegelser, russisk nasjonalisme, såvel som studenters krav om å utestenge hvite menn fra universitetenes pensum, er kravet om anerkjennelse av identitet og særlige hensyn som fører til en dyp og ofte krigersk utilfredshet med den liberale verdensorden, skriver Fukuyama i boka, hvor han advarer mot den giftige besettelse av identitet, rapporterer Berlingske.
«Det er farlig, for så snart man endrer den politiske diskusjonen fra økonomisk politikk til identitet, så blir identitet ofte definert som biologi. Mange av høyrebevegelsene ønsker en definisjon av nasjonal identitet som baserer seg på etnisitet. I lys av den reelt eksisterende diversitet i eksisterende samfunn og den fortsatte innvandringen – og det faktum at moderne samfunn ikke er definert av en enkelt religion eller etnisitet, så er det farlig,» sier Fukuyama.
Økonomi som kultur
Fukuyama hevder at han allerede på 90-tallet forutså at religiøs ekstremisme, sekterisme og uhemmet nasjonalisme ville føre til nye konflikter.
Han forteller at i de europeiske land har forsvaret for den kristne og den nasjonale identitet for lengst slått røtter i virkeligheten. Når store deler av den europeiske middelklassen og arbeiderklassen flokker seg om innvandringskritiske høyrepartier – som lover grensekontroll og gjenreisning av nasjonens stolthet – skjer det på bekostning av venstrefløyen som ser ut til å ha mistet grepet om sine velgere med paroler om omfordeling og sosial rettferdighet, sier Fukuyama, og viser til fenomenet Trump.
Fukuyama mener at man egentlig skulle tro at globaliseringen ville føre til at den tradisjonelle politiske venstrefløy ville vinne frem, men i stedet ser vi en svekkelse av sosialistiske og sosialdemokratiske partier i Europa. Han viser for eksempel til at mange som pleide å stemme på det franske kommunistpartiet, nå stemmer på Front National. Ifølge Fukuyama har de hatt suksess med å fortolke den økonomiske utviklinger som kulturelle spørsmål.
Men selvom Fukuyama advarer mot den identitetspolitiske fristelse til å dele opp den demokratiske offentlighet i celler baseret på kjønn, etnisitet og religion, innrømmer han at grupper, som han selv betegner som «populistiske», har gode grunner til å føle sinne.
Demokratisk kontrolltap
«En av de legitime årsaker til populistisk utilfredshet er etter min mening at innvandreres rettigheter i Europa er blitt utvidet, men ikke av demokratisk vedtatt lovgivning. Både EU-Domstolen og den europeiske menneskerettighetsdomstol har utvidet rammeverket for retur av innvandrere. De har gjort det vanskeligere å sende folk hjem,» sier Fukuyama til Berlingske, og fortsetter:
«Det er instanser som ikke står til demokratisk regnskap og som ikke står til valg. Det er forståelig at den europeiske offentlighet spør seg selv: Hvordan er vi havnet i en situasjon, hvor en instans som ikke er demokratisk ansvarlig, bestemmer hva vi kan og ikke kan gjøre?»
Denne fornemmelsen av demokratisk kontrolltap med innvandringen har blant annet vist seg med FNs migrasjonsavtale, hvor det har utviklet seg til en stillingskrig mellom tilhengere av internasjonale samarbeidsavtaler og de som ser avtalen som et skritt på veien til nasjonalstatenes død. For selv om denne migrasjonspakten ikke er juridisk bindende, så er det en tendens til at slike avtaler blir fullstendig ignorert av stater som ikke bryr seg om demokratiet, mens det blir fulgt opp av stater som faktisk bryr seg om demokratiet. Dermed ender det med å kun bli forpliktende for land som oppfører seg som gode borgere. «Så det er god grunn til å være skeptisk,» sier Fukuyama.
Han mener at spørsmålet om hvor mange innvandrere et land skal ta imot er svært kompleks, og kan ikke gjøres til gjenstand for internasjonal lovgivning.
Så selv om han tolker kultur og identitet som «verdenshistoriens brennstoff», som setter fart på nye konflikter og anerkjennelseskamper, holder han fast på nasjonal identitet som nødvendig for det liberale demokratiets overlevelsessjanser.
Nasjonal identitet
Ifølge Fukuyama kan man bare se skjelne til Midtøsten om man ønsker å se hva mangel av nasjonal identitet bærer med seg.
«Syria, Irak, Libya, Yemen, Afghanistan, Somalia – alle land som bokstavelig talt er falt fra hverandre, fordi de ikke har nasjonal identitet. Man kan ikke ha en stat uten nasjonal identitet. Assad-familien mener at beskyttelsen av og lojalitet med alawitterne er viktigere enn Syria. De har gjennomført en forferdelig undertrykkelse for å beskytte seg selv. Det er et ekstremt eksempel, men det viser at nasjonal identitet er viktig,» forklarer Fukuyama.
Samtidig er det vesentlige med Fukuyamas budskap at nasjonal identitet ikke skal tolkes i etniske kategorier. En skal kunne velge nasjonal identitet uansett etnisk opprinnelse.
«For man kan ha en nasjonal identitet som er demokratisk, liberal, åpen og tilgjengelig for mennesker som ikke tilhører den samme etniske gruppe som de mennesker som grunnla landet,» sier han og fremhever sin egen bakgrunn som bosatt i USA som etterkommer av japanske innvandrere.
«Noen ganger oppdager jeg selv at jeg sier: Vi utkjempet den amerikanske borgerkrig, hvilket er litt tåpelig ettersom min forfedre først kom til USA 50 år etter borgerkrigens slutt. Ikke desto mindre er det en del av den amerikanske erfaring, og jeg synes det er helt legitimt for en person som kom etter krigen å referere til den som en del av den nasjonale erfaring,» sier Fukuyama.
Gamle tanker i nye tider
Francis Fukuyama tanker representerer ikke noe nytt, men det viser hvor tilbakelente, for ikke å si feige, vi i årtier har vært i det såkalte «flerkulturelle samfunn». Allerede i 2003 hadde HRS en kronikk i nettopp Danmark (også republisert i Klassekampen) der vi tok til ordet for verdimessig assimilering. Kronikken ble for øvrig av den daværende danske statsråden Bertel Haarder karakterisert som «vågal». Her skrev vi blant annet:
Men nettopp assimilering er helt avgjørende for å nå målet om et demokratisk og velfungerende fleretnisk samfunn. Ikke-vestlige innvandrere må assimileres inn i demokratiets grunnpilarer: Prinsippene om likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet.
Nettopp disse humanistiske og demokratiske prinsippene utgjør sannsynligvis de mest markante forskjellene mellom Skandinavia og land som hovedtyngden av ikke-vestlige innvandrere utvandrer fra.
Å assimilere nye befolkningsgrupper inn i disse verdiene er antakelig den største gaven vi kan gi både dem og oss selv, og dermed også muligheten for å beholde et demokratisk og harmonisk Skandinavia. For pakistanere vil en slik assimilering bety at det brutale, fascistiske og uislamske kastesystemet som videreføres her, kastet på historiens søppeldynge. Til glede for liten og stor, kvinne og mann.
Som alle husker var nettopp assimilering på den tiden noe av det mest fremmedfiendtlige en kunne tenke seg – og for noen er det slik enda. Men hvor avgjørende en slik tanke er vitner hele historien om.
I boka Islam. Den 11.landeplage (2015) viser Hege Storhaug til den danske presten, forfatteren, filosofen, politikeren, folkeopplyseren og salmedikteren Nikolai Fredrik Severin Grundtvig (1783-1872) som ansees som landsfaderen bak utviklingen av Danmarks identitet og nasjonalfølelse. Storhaug refererer til Grundtvigs tanker om at alle, uansett rase eller opphav, kan bli fullverdig del av det danske folket hvis man selv ønsker det og «har øre for morsmålet og flamme for fedrelandet».
Hun avslutter for øvrig samme bok med et sitat fra middelalderverket Kongespeilet fra 1200-tallet, hvor det heter i en tale kongen gir til sønnen:
Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Et land kan bli hjulpet om det står vel til i grannelandene og kyndige menn ordner med tilførselen derfra. Men om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet.
For å vinne fremtiden, må en kjenne historien.