Italias Regjering må øke budsjettunderskuddet for å få på plass sine valgløfter. Dette skjer samtidig med at nervøse investorer på de internasjonale finansmarkeder har presse den italienske obligasjonsrenten opp i nærheten av smertegrensen for det dypt forgjeldede sydeuropeiske land, skriver Berlingske.
Frykten er en ny eurokrise – eller at Italia tar skrittet fullt ut og forlater EU, et Italexit. Det har fått EU-kommisjonen til å trekke det gule kortet.
Valgløfter koster
Utgangspunktet er den såkalte «folkets finanslov». Her vil utgiftssiden i neste år statsbudsjett beløpe seg til 42,9 milliarder euro, hvorav om lag halvparten skal dekke inn valgløfter:
- Borgerlønn: 9 mia. euro.
- Lettere adgang til å gå ut i pensjon: 7 mia. euro.
- Flat skatt, i første omgang kun for visse arbeidsgrupper: 2 mia. euro.
- Garantifond for bankkunder: 1,5 mia. euro.
- Styrket arbeidsformidlingssystem: 1 mia. euro.
- Flere ressurser til politiet: 1 mia. euro.
Dette tilsvarer et planlagt budsjettunderskudd på mellom 2,8 og 1,8 prosent de kommende tre år. EUs krav er maksimum 3 prosent. Så hvorfor dette bråket?
Penger og makt
Kommisjonen hevder det handler om at den forrige regjeringen, den sosialistiske vel og merke, hadde lovet å redusere underskuddet til 0,8 prosent i 2019, som et ledd i å redusere Italias enorme statsgjeld (på ca. 130 prosent av BNP). Men statsviter Giovanni Orsina ved LUISS-universitetet i Roma mener konflikten handler vel så mye om politikk.
«Regjeringen bruker advarslene fra EU som propaganda, samt vise velgerne hvordan de tør stille krav og tale Brussel midt imot. Samtidig har Regjeringens mange motstandere både i og utenfor Italia interesse i å blåse saken opp i håp om at presset, især fra finansmarkedene, vil føre til Regjeringens fall», sier Orsina til Berlingske.
Den relativ nyvalgte regjeringen i Italia (mars i år) omtales gjerne som «høyrepopulistisk» eller «protesregjering», er dannet av Liga og Femstjernebevegelsen. Begge partiene, ledet av henholdsvis Matteo Salvini og Luigi Di Maio, er innvandringsrestriktive, men har ulik økonomisk politikk. Femstjernebevegelsen har borgerlønn som sin fanesak, mens Liga går for flat skatt og lavere pensjonsalder og er lite begeistret for de mange milliarder til borgerlønn (som i realiteten først og fremst er arbeidsledighetstrygd). Men de ser ut til å beholde det politiske vennskapet, kanskje ikke minst fordi Salvini gjør det godt på meningsmålingene og De Maio har slått fast at regjeringsdeltakelse handler om konkrete politiske resultater.
Politisk taktikk
Orsini mener Regjeringen forsøker å oppnå høyest mulig budsjettunderskudd ved å kjøre konfliktene så langt det lar seg gjøre. Men hvis det hele går så langt at det risikerer å bryte sammen, så vil de inngå kompromisser med EU-kommisjonen.
Både Liga og Femstjernebevegelsen er prinsipielt tilhengere av folkeavstemning om EU, så det kan være at Regjeringen også har en plan B om å forlate EU. Men Orsini mener at i første omgang er målet et annet.
«De søker etter, sammen med meningsfeller i andre land, å få økt innflytelse i EU og slik sett endre reglene for EU-samarbeidet. Men det er min personlige vurdering. Forleden spiste jeg middag i et selskap av Italia førende politiske iakttagere og meningene rundt bordet var vidt forskjellige. Mange er overbeviste om at Regjeringen er parat til at gå hele veien.»
Liga-leder Salvini har tidligere vist at han mestrer politisk strategi, men om det handler om Italias beste kan man ikke vite – verken fra Regjeringen eller EU-kommisjonen.