Politikk

KrF kan ende med å styrke FrP

Lederen av Kristelig Folkeparti (KrF), Knut Arild Hareide, har tatt sitt politiske veivalg, et historisk politisk veivalg: Hareide ønsker et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet (Ap), Senterpartiet (Sp) og KrF. Det kan bane veien for et nytt sterkt Fremskrittspartiet (FrP).

Knut Arild Hareides valg betyr at KrF-lederen flytter over til rød blokk, men ikke så langt ut av det Hareide kaller sentrum at de havner hos Sosialistisk venstreparti (SV). For Hareide vil sette SV på gangen, på samme måte som KrF har åpnet for regjeringssamarbeid med Høyre (H) og Venstre (V), men ikke FrP. Men både SV og FrP må være med i (eller støtte) den ene eller andre regjering for å få flertall, og det gjør ingen av dem gratis.

Dermed kan den mislykkede valgstrategien til KrF om en sentrum-høyre-regjering ende opp med strategien sentrum-venstre-regjering. Spørsmålet er om det vil bli mer vellykket.

Dristig, men nødvendig

Det er et dristig valg av Hareide. KrF har over tid ligget på 3-4 prosent. Sperregrensen er KrF således blitt godt kjent med. Det er et bittelite parti som endog er omtrent delt omtrent midten, i alle fall om vi ser på stortingsgruppa, den ene delen trekker mot venstre, den andre til høyre i politikken. KrF kan således ende med et politisk veivalg som definitivt splitter partiet, der oppslutningen kan halveres.

Men KrF har ikke annet valg. Oppgjøret må tas, eller som 2. nestleder Olaug Bollestad sa på pressekonferansen: Å stå i spagaten over tid gir stive muskler, og etterpå kommer en ikke av flekken. KrF må rett og slett finne sin politiske sjel.

Partiledelsen er svært opptatt av at partiet selv må eie prosessen, og de presiserer gang på gang at det som går på samarbeid med hvem, er det partiet sammen som skal avgjøre. Ekstraordinært landsmøte blir derfor om fem uker, 2. november. Det vil si på den tiden forhandlingene om Regjeringens statsbudsjett starter på Stortinget. Ifølge Høyres Jan Tore Sanner (Dagsnytt 18) er statsbudsjettet utarbeidet også med tanke på KrF, som slik sett tror KrF vil bli fornøyd med budsjettet. Derfor kom da også Trine Skei Grande (V) med budsjettlekkasjen i går om å bruke rekordhøye 37,8 milliarder på bistand neste år, en økning på 2,3 milliarder kroner. Om ikke annet kan KrF sole seg i glansen av frieri.

For også Ap-leder Jonas Ghar Støre understreker at hans dør står åpen, og selv om Ap ikke er på regjeringsmakt nå, så «er de klar», sier han. Det er vel en sannhet med modifikasjoner hvor klar Ap er, de har jo fortsatt en del interne stridigheter som ikke er ryddet opp. Dessuten vil ikke Støre lukke døra for SV.

Splittelse

Splittet er også partiledelsen i KrF. Verken 1. nestleder Kjell Ingolf Ropstad eller Bollestad støtter Hareides analyse fullt ut. Ropstad og Bollestad vil først gå i forhandlinger med Solberg-regjeringen for å se hvilket gjennomslag de kan få for partiets saker. Får man ikke de politiske fotavtrykk godt nok der, så er begge klar til å vandre over over til Ap.

Så gjenstår det å se hva landsmøtet til KrF lander på.

Det vil forbause meg om en dreven politiker som Hareide offentliggjør sitt valg, endog forklart i boken han lanserte denne uken, uten å være relativ sikker på at han har, eller vil få, flertallet i landsmøtet med seg. Kanskje er håpet at hans annonserte valg vil vippe flere over til sitt syn – eller det kan ende med at han går som partileder, og det til tross for at han ikke har stilt noe «kabinettspørsmål» overfor partiet. Ifølge partiledelsen i KrF, inkludert Hareide, er det stort rom for uenighet, og partiet, inkludert Hareide, vil gjøre slik som det ekstraordinære landsmøtet bestemmer. Det er «vakre» ord, men neppe mer enn ord.

For kan Hareide bli sittende som partileder, hvis landsmøtet peker til høyre, når han er så tydelig på sin forakt for FrP? Neppe.

Det viktigste

Solberg-regjeringen følger doktrinen om at de styrer som de skal sitte til evig tid, men er klar for å gå av hver dag. Hvis KrF vil danne regjering med Ap og Sp kan Solberg tvinge opposisjonen på Stortinget til å kaste Regjeringen ved å stille kabinettspørsmål på statsbudsjettet – med KrFs «velsignelse».

Slik kan altså et lite parti sette et land politisk i forvirring. Det er fullt forståelig det KrF gjør, men det som antakelig KrF ikke vil like er at det vil føre til et FrP som igjen kan vokse til et parti over 20-tallet. For da slipper FrP å spise kameler med Venstre og Høyre – og KrF, da sistnevnte allerede er hensyntatt i statsbudsjettet. FrP kan for eksempel gå knallhardt ut mot den mye omdiskuterte regionsreformen – som de aldri har støttet, de vil fjerne fylkeskommunene, i likhet med Høyre – som er initiert av nettopp KrF, og som til overmål deres eventuelle nye samarbeidspartner Sp ikke støtter. Så vil FrP igjen kunne snakke om egen innvandringspolitikk, i håp om at nasjonen Norges beste settes i front, slik som Sp (stilltiende) støtter. Dette blir ikke enkelt for KrF.

Politisk gjennomslag er det viktigste påpeker KrF, men på spørsmål om Erna (Solberg) kan overtale han, svarer Hareide: – Hun har valgt FrP.

Kanskje er dette en strategi fra KrF for å posisjonere seg for å gå inn i Solberg-regjeringen, da for å sikre seg solide politiske avtrykk i en regjering der FrP faktisk er med. Men i så fall er spørsmålet: Hvem velger KrF?