De står frem på rekke og rad og krever flere fritidsklubber og gratis aktiviteter i belastede bydeler. Dette skal etter sigende forhindre at uheldige ungdommer ender opp i kriminalitet av ren kjedsomhet.
Fritidsklubbrigaden i full utfoldelse
Før politiet innrømmet omfanget av gjengproblemene på Holmlia, oppsummeres fritidsklubbsbrigadens forklaringer og løsningsforslag i samfunnsdebattant og forfatter Sarah Zahid kriminaliteten uttalelse:
– Jeg er lei av at man hele tiden snakker om «ungdomskriminalitet». Da skyver du problemet over på ungdommene. Ungdommene er ikke problemet, det er fraværet av hjelpeapparater og ressurser. Sånn sett er det egentlig de voksnes ansvar.
Byrådsleder Raymond Johansen (Ap), som hele tiden har benektet problematikken og senest i april fastslo at Oslo er trygt, viste da også til Ap-byrådets forebyggende tiltak.
– Vi har satt inn flere lærere og styrket bydelsøkonomien med 1,2 milliarder kroner for å sikre bedre fritidstilbud.
«Det er samfunnets skyld»
Det samme gjorde partifellene Frode Jacobsen og Siri Gåsemyr Staalesen, som skjelte ut «fellesskapet for å ha sviktet fordi det ikke er inkluderende nok», og la frem følgende skryteliste fra byrådets plan for bekjempelse av ungdomskriminaliteten i Oslo:
- Aps egen områdepolitikk med områdeløft i flere utsatte områder av Oslo, med en rekke ulike tiltak for inkludering og deltagelse.
- Besøksprogrammet Nye familier: Alle nye familier i Oslo får tett oppfølging og alle nye oslobarn får en god start på livet.
- Bygging av 3000 flere barnehageplasser frem mot 2019, med særlig mange nye barnehager i områder der færrest går i barnehage og flest står utenfor fellesskapet.
- Rekrutteringsprogram for 5000 barn som i dag ikke går i barnehage i Oslo og utvidede ordninger med gratis kjernetid barnehagen.
- Norgesrekord i idrettsinvesteringer for barn og unge, samt styrking av fritidsklubber og andre sosiale aktiviteter for barn og unge.
Dette har jo også vært norsk kriminologis kongstanke siden 70-tallet: myk, fremfor hard, linje – som for eksempel mer inngripen fra politiets side og høyere straffer – er foretrukket fordi forebyggende innsats og hjelpeapparatet virker.
Gjør det? Sverige har drevet sin kriminalitetspolitikk utfra samme tankegang, og der har kriminaliteten eksplodert. Sveriges svar på NRK, SVT, har tatt en titt på hvilken virkning sosiale innsatser har hatt på kriminelle ungdommers løpebane.
Tom verktøykasse
Den er ikke stor, for å si det sånn. Og mye tyder på at det allerede er for sent når de er blitt ungdommer, for avvikende og kriminell atferd kan observeres svært tidlig i løpebanen.
SVT har kartlagt 48 unge som var mellom 15 og 20 år når de begikk grove forbrytelser som mord, drap, grov mishandling og grove brudd på våpenloven.
Granskningen viser at ungdommenes kriminelle og avvikende atferd var kjent av sosialtjenesten i hele 30 av 48 tilfeller, men at den kriminelle utviklingen bare fortsatte. Samtlige er blitt dømt for grove forbrytelser, til tross for at majoriteten ble gjenstand for en rekke sosiale innsatser for å bryte det negative mønsteret.
Det dreier seg i all hovedsak om barn som sloss på skolen, befant seg i kriminelle miljøer eller var mistenkt for kriminalitet eller stoffmisbruk fra tidlig alder. Politiet har selv levert bekymringsmeldinger om flere. I over 60 prosent av tilfellene fantes det varselsignaler før forbrytelsene ble begått.
En som har sett utvecklingen på nära håll är Mattias Lööw vid Helsingborgspolisen.
– Det är klart att det är frustrerande att se ganska tidigt när det är på väg att gå snett. Där önskar man att socialtjänsten får en större inverkan på de här personerna, säger han.
Sosialtjenesten har iverksatt en rekke tiltak og innsatser i 30 av tilfellene, men SVT konkluderer med at det ikke virker.
12 sitter i dag i fengsel eller er i varetekt, mistenkt for grove forbrytelser. Tre er dømt for mord, drap eller drapsforsøk. Ytterligere en er mistenkt for mord. Til sammen er 22 av de 30 dømt for forbrytelser i 2017 og 2018.
«Vi klarer ikke å henge med og trenger nye metoder»
Ansvarlig politiker i Helsingborgs sosialnemnd, Ann-Christine Borgman (MP), medgir at de ikke klarer å henge med utviklingen og at det må utvikles nye metoder fremfor de man benytter seg av i dag.
Påtaleadvokat for ungdsomssaker i Helsingborg, Magnus Larsson, er ikke overrasket over SVTs funn: – Slik det nå er, skjer det ikke stort. Man må gjennomføre et program, så får man tilbakefall og må gå på et annet program. Det leder liksom ingen steder, sier han.
Felles for mange i SVTs kartlegning er at de begynner med småkriminalitet. Når de begynner på gymnas blir forbrytelsene grovere samtidig som de fungerer dårligere på skolen. – Dette er et mønster vi har sett over tid. At de begynner tidlig og siden fortsetter, og vi har ikke lykkes fra samfunnets side å stoppe dem, sier Lööw.
– Lovgivingen utgår i prinsippet fra at et barn som begår forbrytelser, får hjelp av sosialtjenesten og ikke begår nye forbrytelser senere. Loven dekker ikke hvordan vi skal håndtere gjentagelsesforbrytere blant barn, konstaterer Magnus Larsson.
Noe annet loven ikke dekker og hjelpeapparatet ikke er rustet til, er den etniske og klankulturelle komponenenten blant kriminelle med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Den er observert over en årrekke i Sverige, og sosiale innsatser som (kanskje) virker på «etnisk innfødte», fungerer dårlig på de nye kriminelle som vokser frem.
En helt annen type kriminelle
Det skyldes at særlig kriminalomsorgen bygger på en helt annen type kriminelle, mens familien, som vanligvis blir sett på av politi og myndigheter som en samarbeidspartner for å få slutt på den unges kriminalitet, ofte er en del av problemet fremfor løsningen.
For vi står overfor en mentalitet som er radikalt annerledes. De kriminelles – og ofte deres familier – innstilling er rett og slett en annen enn systemet er designet for å håndtere. Den tradisjonelle nordeuropeiske håndteringen av kriminalitet går nemlig ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss»: en som har våre normer internalisert, men som av sosiale årsaker – som f.eks. arbeidsledighet, dårlige fremtidsutsikter, påvirkning fra andre eller rusmisbruk – har endt opp i kriminalitet. Vi møter dem med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer familien deres.
– Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, konstaterte statsadvokat i Göteborg Thomas Ahlstrand i 2016.
Store deler av den observerte adferden er typisk for æres- og klankulturell mentalitet: det gjelder å opptre så aggressivt som mulig for å sette seg i respekt. Og det betyr ikke respekt i vestlig forstand, men i arabisk hvor det betyr frykt. Terskelen for vold er like lav som aggresjonen er høy. De får det et sted fra, og mye tyder på at det er oppdragelsen fra fremmedgjorte foreldre som fysisk har forflyttet seg fra klanssamfunn i den tredje verden, men mentalt oppholder seg der fremdeles – og oppveksten i nå hele, fremmedgjorte områder i Sverige.
Nedarvet tradisjon og oppdragelse
Foreldrene stoler ikke på landets myndigheter og de gir mistilliten videre til sine barn. Problemet nedarves dermed fra generasjon til generasjon. Den kriminelle strukturen i såkalte «utsatte områder» er således bygget opp gjennom generasjoner og har fått utvikle seg i fred over flere tiår, frem til det nå eksisterer en helt alternativ sosial orden. Voldsparaten er høy. Mange av barna i disse områdene blir regelrett oppdratt til ikke å samarbeide med politiet og heller danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da særlig overfor kvinnelige betjenter. Adferden forverres i takt med at de blir eldre.
Når politiet forsøker å pågripe noen i disse områdene, samler store folkemengder seg raskt og forsøker å befri vedkommende. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer. Dette ser vi da også utvikle seg i innvandrertette bydeler i Oslo.
Den nedarvede tradisjonen med å holde en samlet front mot myndighetene tydeliggjøres av foreldre som overfor politiet blånekter for at barnet deres har begått en forbrytelse og bestrider at det er tilfelle til tross for at bevisene er overveldende. Så straffer de selv barnet når politiet har gått. Dette signaliserer til barnet at det er i sin skjønneste orden å lyve til politiet og at «rettsavgjørelser» skjer innen familien. Slik videreføres en tradisjon for å ikke samarbeide med politiet og å stille seg utenfor svensk lov.
Disse ungdommenes asosiale adferd viser seg allerede på skolen i form av støy og øvrig utagerende adferd, trusler og vold både overfor medelever og lærere. Respekten for autoriteter er fullstendig fraværende.
Sosionomveldet har utspilt sin rolle
Dette er ikke noe vi kritiske sitter og finner på, så det er sagt, det blir nøye beskrevet i stadig flere offisielle svenske rapporter.
Det svenske Brottsförebyggande rådet (BRÅ) varslet om nettopp denne utviklingen allerede på 90-tallet. De observerte nemlig fremveksten av innvandrertette bydeler hvor kriminalitet var ansett og ble fremmet som akseptabel adferd.
Forskningssjef hos BRÅ fra 1985 til 1990 var professor i kriminologi ved universitetet i Cambridge Per-Olof Wikström, som som første svenske fikk den prestisjefulle prisen Stockholm criminology price for sin forskning på ungdomskriminalitet i 2016. Han er ikke nevneverdig overrasket over utviklingen, som han mener det kan ta opptil 10-15 år å snu. Wikström har blant annet forsket på betydningen av samspillet mellom individ og miljø, med særlig fokus på samspillet mellom personlig moral og den moralske sammenhengen ungdommer befinner seg i.
I motsetning til venstresnodde kriminologer som alltid hevder at kriminalitet skyldes sosioøkonomiske faktorer, viser Wikströms forskning at de ikke er så viktige som mange tror. I stedet peker forskningen på at kriminalitet bygger på aksepten av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet.
Men de som evig og alltid er på pletten for å gi «samfunnet» skylden for kriminalitet, glimrer pussig nok med sitt fravær når det faktisk viser seg å være tilfelle. Men disse menneskenes foretrukne forklaringsmodell oppleves kanskje som noe ugrei når det aktuelle samfunnet ikke er europeisk?
Gårsdagens sosionomvelde, dialoglinje og fritidsklubbforklaringer har vi forsøkt i mange tiår nå og resultatene har ikke bare uteblitt; situasjonen har gått fra vondt til verre.
Vi trenger nye verktøy og det raskt. Stilt overfor en ny virkelighet, har de gamle utspilt sin rolle.