Innvandring

Voldtektsmenn ser seg selv som ofre

Aftonbladet følger opp granskningen av gruppevoldtekter. Bare fire av 112 dømte innrømmer noen form for skyld. To intervjuer avslører en påfallende offermentalitet og en slående mangel på empati. Hva er det egentlig myndighetene slipper løs på sin egen befolkning?

Aftonbladet har gransket 112 dommer for gruppevoldtekt mellom 2012 og 2017. Granskningen viser at antallet dommer for gruppevoldtekt har mer enn fordoblet seg på bare fire år. De fleste domfelte er unge, var ruspåvirket og kjente offeret fra før. Av 112 domfelte er 82 født i land utenfor Europa, mens 27 er født i Sverige. Av dem er det bare 13 som er født av to svenskfødte foreldre. Det betyr at nesten ni av ti domfelte for gruppevoldtekt har innvandrerbakgrunn, over syv av ti er selv innvandrer.

Bare fire av 112 dømte innrømmer skyld

De vanligste statsborgerskapene for gjerningsmennene er Sverige, Afghanistan, Irak og Somalia. Mens syv av ti voldtektsforbrytere var mellom 15 og 20 år, er ofrenes gjennomsnittsalder 15 år. I ettertid blir ofrene ofte utsatt for trusler og hat, og sliter tungt psykisk i lang tid etter gruppevoldtekten. De plages blant annet av mareritt, problemer med skolearbeid og selvskading.

Av Aftonbladets oppfølging fremgår det at bare fire av de 112 dømte innrømmer noen form for skyld. 33 av mennene som er dømt i de 58 granskede gruppevoldtektsdommene hevder at det var frivillig eller at det var offeret som tok initiativet.

Hver femte – 24 av 112 – fornekter enhver seksuell kontakt med offeret, til tross for fysiske bevis for det motsatte. Bortforklaringene på hvordan deres sperma havnet på offeret er så hinsides at det er forbløffende at noen i det hele tatt kommer på dem, for ikke å si ytrer dem.

Sosiøkonomiske faktorer og klasseforskjeller?

Professor i kriminologi Jerzy Sarnecki og den øvrige bortforklaringsbrigaden har i årevis påstått at årsaken til innvandrere og etterkommere med bakgrunn fra Afrika og det islamske Asias voldsomme overrepresentasjoner på voldtektsstatistikken generelt, og gruppevoldtekt spesielt, skyldes levekårene i de europeiske vertssamfunnene. De fremhever sosioøkonomiske faktorer og klasseforskjeller som grunnårsak, til tross for at også store grupper «etniske» europeere og innvandrere fra andre deler av verden lever under nøyaktig samme forhold. Gruppevoldtekt har likevel ikke vært noe vanlig fenomen i Norden, hverken nå eller historisk. Noen forklaring på dette hullet i det sosioøkonomiske resonnementet får vi imidlertid aldri.

Sosionom Annika Wassberg har jobbet i 23 år med barn og unge som begår seksuelle overgrep. Hun utdanner også andre profesjonelle i å bedømme gjerningsmenns gjentagelsesrisiko. Wassberg mener at fagfolk opptrer famlende i oppdrag rundt unge som er født og/eller oppvokst i tradisjonelt mannsdominerte kulturer.

Hennes uttalelse til Aftonbladet peker da også på det kulturelle aspektet Sarnecki og andre fornekter:

– Jeg har møtt mange unge gjerningsmenn hvis foreldre tilslutter seg tanken om at jenter som fester eller omgås gutter får skylde seg selv om de blir utnyttet seksuelt. De er urene. Selvfølgelig forekommer lignende tanker hos visse «svenske» unge gjerningsmenn, men de får som oftest ikke støtte fra omgivelsene, sier hun.

Med seg i bagasjen har eller får de følgelig et syn på seksualitet og kvinner som er direkte farlig for jenter og kvinner oppdratt i likestilte samfunn med bevegelsesfrihet og rett til selvbestemmelse.

«Jeg så at hun gråt, men jeg gjorde ikke noe galt»

Flere gir uttrykk for et svært skrudd syn på seksualitet og da særlig jenters:

  •  Hun sa at det gjorde vondt, men jeg oppfattet det som at hun nøt det, sier en.
  • Jeg forstod etter en stund at hun hadde blitt tilfredsstilt ettersom det var blod rundt skjeden, sier en annen.
  • Jeg så at hun gråt, men jeg gjorde ikke noe galt, hun var med på det, sier en tredje.

De dømtes offermentalitet og mangel på empati er slående.

Lever ut mannlighet?

Gruppevoldtekter handler mindre om sex og mer om leve ut egen mannlighet i grupper av gutter og menn, ifølge eksperter. Det finnes som regel en leder som fungerer som den seksuelle drivkraften, mens resten av gruppen henger seg på. I rettspapirene finner Aftonbladet uttalelser som disse fra gjerningsmennene:

  • Han dunket meg på skulderen, jeg forstod at det var min tur.
  • Hun gråt og ba ham slutte, men det [hun] var jo kjæresten til kompisen min.
  • Lederen delte ut oppgaver – «hold fast armene hennes, jeg holder for munnen hennes».

Aftonbladet intervjuer også to unge menn som er dømt for gruppevoldtekt, Reza og Sam, som begge var 18 da de begikk voldtektene. De hevder at de er uskyldig dømt, til tross for fysiske bevis og vitner. Ingen av dem føler noen skyld, men til gjengjeld føler de seg som de reelle ofrene.

Reza ble dømt sammen med to andre for gruppevoldtekt på en 15 år gammel gutt. Han ble dømt til halvannet år i fengsel, og ser seg selv som offeret i saken. 19-åringen er homofil, og hevder at han aldri har fått noen informasjon om sex. Han påstår at sexen var frivillig, men ble ikke trodd i retten. I tillegg til det 15 år gamle offerets skader, ble vitnemålet hans bedømt som svært troverdig.

Sam ble dømt sammen med en annen for gruppevoldtekt på jente, og fikk to års fengsel. Han forklarer Aftonbladets reporter at når man har sex, så vil det av og til gjøre vondt for jenta, men hun kunne bare sagt at han skulle slutte, så ville han gjort det. Vitner forteller derimot om noe helt annet: De hørte offeret skrike høyt og ringte derfor politiet. Sam og vennen ble pågrepet på stedet, og i politibetjentenes vitnemål heter det at offeret var panikkslagen og opprørt. Alle tre var beruset.

Han mener seg uskyldig i voldtekt fordi han altså ikke er noen voldtektsmann. Og voldtektsofferet? Tenker han noen gang på hvordan hun har det?

Jada, og hun har det bare bra, tror han. Hun er jo ute i det fri, går på skole og er sammen med familien. Selv har han, stakkars, fått livet sitt ødelagt. – Det som hendte henne, det kommer jeg til å glemme, sier han.

Skremmende mentalitet

Begge voldtektsmennene kom som enslige, mindreårige asylsøkere fra Afghanistan under den enorme asylinnvandringen til Europa høsten 2015. De ble ønsket hjertelig velkommen av svenske myndigheter og en rekke pressgrupper, som – i likhet av våre egne av slagsen – er for en angivelig human asylpolitikk.

Hvor human den oppleves for de etterhvert tallrike ofrene for den, kan man jo bare lure på.

Mentaliteten Aftonbladet avslører er ikke noe nytt. I april 2017 ble tre asylsøkere ved mottaket i Kongsberg dømt for gruppevoldekt av en kvinne i juli 2016. Under rettssaken kom en av de dømte med denne forklaringen:

– Jeg så at det var en jente som hadde lagt seg på ryggen. Jeg visste ikke om hun sov eller var død, hun sa ingenting, sa mannen om da han gikk inn på rommet i leiligheten.

Han visste ikke om hun sov eller var død, men voldtok henne ikke desto mindre da det var hans tur.

I Østerrike ble det ramaskrik da den 20 år gamle asylsøkeren Amir A. fra Irak forklarte seg slik om voldtekten på en 10 år gammel gutt i en svømmehall: Det var en «seksuell nødssituasjon», for han hadde ikke hadde sex på fire måneder. Og det ga ham tydeligvis rett til å forsyne seg? Offeret fikk store skader, og Amir A. ble dømt til syv års fengsel. Skandalen ble ikke mindre av at dommen ble redusert til fire år fordi man ikke kunne være «sikre på at Amir A. hadde forstått at offeret sa nei». Altså ikke forstått at det ti år gamle barnet, som han voldtok analt – med store skader til følge; en smerte gutten må ha gitt uttrykk for underveis – ikke ønsket noe seksuelt samkvem med en vilt fremmed mann.

Forståsegpåernes skadelige tullball

Hvis det er slik at myndighetene representert ved rettsystemet mener at vi ikke kan forvente at en asylsøker forstår at slikt som dette er et nei, nei og atter nei i seg selv, så må de rett og slett begynne å tenke seg om.

Alt for mange gutter/unge menn ankommer med en mentalitet som er dagens Europa fullstendig fremmed. Kombinert med det den prisbelønte algiriske forfatteren og journalisten Kamel Daoud kaller «den muslimske verdens sykelige forhold til sex» og kvinnefiendtlige holdninger, gjør det dem farlige for omgivelsene.

På en måte er mange av disse guttene/unge mennene ofre. Ofre for sitt eget kulturelt betingede syn på seksualitet og kvinner, nedarvet gjennom generasjoner. Men da må ikke våre myndigheter og asylindustrien få lov til å fortsette late som noe annet heller. Og da må vi heller ikke oppdra eller lære særlig jenter til å omgås disse guttene/unge mennene som om de var som en tilfeldig Ola og Niklas.

For forklaringer om at de ikke visste bedre eller ikke forsto ordet nei fordi de ikke kan språket, må avvises som det våset det er. De vet utmerket godt at det de gjør er galt. Skrik av redsel, avsky eller smerte fra en jente eller kvinne, for ikke å nevne gutter, er nemlig universelt; man trenger ikke kunne språket eller normene i de respektive land for å forstå det. At hun/han må holdes fast av overgriperen/overgriperne mens de tvinger seg på er jo også et kraftig hint om at ofrene ikke ønsker å ha noe fysisk samkvem. Dette kroppsspråket er identisk i alle kulturer herfra og til månen.

Fordi de kommer fra klanssamfunn, er de fleste også klar over hva slags konsekvenser slik adferd medfører. Voldta en kvinne fra en annen klan i hjemlandet, og dine – ikke sjelden noen slektningers også – dager er talte. Voldta en kvinne hos en klan du er gjest hos, og du rekker ikke en gang å begynne nedtellingen. Det er det de aktuelle asylinnvandrede guttene og mennene i realiteten gjør her; de voldtar vertsskapets jenter, gutter eller kvinner mens de er gjester. Så asylindustriens påstander om at de ikke vet bedre er tull.

Hva verre er: det er dypt skadelig tull, for offeret, vedkommendes pårørende, asylinstituttet, alle asylsøkere som skikker seg, jenter og kvinners hardt tilkjempede rettigheter og bevegelsesfrihet og selve samfunnets stabilitet. Ingen kommer til å finne seg i disse tilstandene i lengden. Det er vel også derfor så mange forsøker å feie problematikken under teppet, og at stadig flere saker ikke kommer til offentlighetens kjennskap/blir gjengitt sterkt redigert hva gjelder hvem, hva og hvordan.

Det humane Europa – for hvem?

Skal vi beholde og opprettholde et humant Europa, så er vi nødt til å gjøre noe med alle som benytter asylinstituttet til å forgripe seg på vertsbefolkningen eller begå øvrig personfarlig kriminalitet.

Et minimum for Europas myndigheter og de øvrige som ønsker å beholde dagens asylinstitutt inntakt er å sørge for å øyeblikkelig sende det eneste signalet vi vet at fungerer – og foreta de lovendringene som må til for å gjøre det mulig: Er du asylsøker og begår seksuelle overgrep og/eller annen personfarlig kriminalitet under eller kort etter søkeprosessen, er det summarisk avslag på eller tilbaketrekning av asyl, og blir du dømt er det rett ut. I de tilfellene det ikke er mulig, er det rett på lukket mottak i påvente av at det blir det. At de får trøbbel i hjemlandet er ganske enkelt ikke vårt problem. De har selv tatt et valg – ingen tvang dem til å begå voldtekt.

Myndighetene og Refugee Welcome-brigaden må gjerne tro at det de driver med er humant, men det er ikke det. Spesielt ikke for de som blir utsatt for grove overgrep – og deres pårørende – av folk som angivelig trenger beskyttelse, men heller ikke for samfunnet i sin helhet.

Det er på tide å ta grep, for sånn som det er nå kan vi bare ikke ha det.