Integrering og integreringspolitikk

To «søstre» som ikke er søstre

For det handler ikke om hudfarge.

I Klassekampen (11. mai) hører vi at Sumaya Jirde Ali nylig har besøkte Sverige, Der følte hun en «ro jeg hadde glemt hvordan kjentes.»

Kort oppsummert skriver Ali at hun ikke er redd i Sverige, hun får ikke panikk i svenske gater, her er ingen ute etter henne.

«Den hverdagslige tilværelsen henger fredelig over oss. (…) Jeg er fortsatt Sumaya, huden er ennå svart, hijaben er ennå på. Men her, i Sverige, er jeg norsk. (…) Hvorfor aksepteres jeg alle andre steder enn hjemme?»

Det har kanskje noe å gjøre med hvordan Sumaya Jirde Ali oppfører seg hjemme, altså i Norge?

Undertegnede forstår at det kan oppleves som forvirrende med en «multikulturell bakgrunn». Særlig når det oppleves som å stå i spagaten mellom to vidt forskjellige kulturer. Ali er ikke alene om å kjenne på den følelsen. Det er mange ungdommer som opplever å bli dradd mellom to kulturer, og som kjent er to mer enn en, ergo «multikulturell».

I Norge føler en seg kanskje utenlandsk på grunn av utseende og på grunn av at en oppfører seg og gestikulerer på «unorsk vis», mens en i opprinnelseslandet føler seg fremmedgjort på grunn av at en oppfører seg og gestikulerer på mer «norsk vis».

En slitsom mellomposisjon som kan virke splittende identitetsmessig. Men det er håp.

Ali kan ta noen grep som kanskje kan få henne til å føle seg litt mer inkludert i det norske felleskapet. Et forbilde sånn sett er hennes medsøster norsksomaliske Shurika Hansen som kler seg vestlig, som taler som en nordkvinne, og som har tatt et brutalt oppgjør med såkalt æreskultur i Norge.

Det handler om hvor du posisjonerer deg verdimessig.

Hansen oppfordrer blant annet feminister til å brenne hijaben. Hun har et brennende engasjement for likestilling, feminisme og sosial kontroll som må sies å være rotnorske kampsaker, som i sin tur har gitt henne full aksept i det som gjerne kalles de innvandringskritiske miljøene på Facebook, mens de samme som er svært kritisk til blant annet Sumaya Jirde Ali. Det handler med andre ord ikke om hudfarge.

Når vi ser Shurika Hansen, ser vi en nordmann. Hudfarge blir underordnet, pigment blir fullstendig irrelevant. Det er faktisk hva hun sier som definerer henne som nordkvinne. Hun tenker og taler samme språket som nordmenn flest. Hun er en i flokken.

Ali burde dempe retorikken, tenke over hva hijaben signaliserer, holde likestillingsfanen høyt, holde opp med å gå til angrep på store deler av den norske befolkningen med grove rasismebeskyldninger – samtidig som hun går i forsvar og trekker innvandrerkortet når hun blir kritisert.

Som man reder, så ligger man.