Vi skal ikke le av denne «løsningen»: en teskje i trusen. V skal bare konstatere følgende: Demokrati er en «treg greie». Nå har vi diskutert bekjempelse av tvangsekteskap og kjønnslemlestelse siden 90-tallet, nå typisk omtalt i sekkekategorien negativ sosial kontroll. Selvsagt har både diskusjonen og alle myke tiltak reddet noen (ukjent antall) fra overgrep. Vårt demokrati strekker likefullt ikke til. De to nevnte praksisene er vanvittige. Skal de bekjempes, må det noe helt annet til enn myke tiltak som dialog og informasjon.
Fremdeles har vi eksempelvis ikke en eneste tiltale i norsk historie knyttet til kjønnslemlestelse – det til tross for at det mange ganger er avdekket at norskfødte jenter er blitt kjønnslemletset. Under en håndfull er dømt for tvangsekteskap, og det til tross for at det er grunn til å tro at tusener av unge er rammet de siste 20 – 30 årene.
Politisk mageplask er et understatement.
Listhaugs bukselomme-info
Det var HRS som i sin tid, i 2002, virkelig satte temaet tvangsekteskap og dumping i opprinnelseslandet på dagsordenen. Fadima Sahindal ble i januar 2002 æresdrept av sin far, et mord hun selv varslet, fordi hun ikke ville gifte seg med en fetter i Tyrkia. Fadime elsket svenskiranske Patrick (også han ble drept, i en angivelig bilulykke, fire år før Fadime falt for farens to kuler i ansiktet).
Til Riksdagen før sin død, sa Fadime dette:
”Oavsett vilken kulturell bakgrund man har bör det vara en självklarhet för varje ung kvinna att både få ha sin familj och det liv man önskar sig. Men tyvärr är det ingen självklarhet för många tjejer. Och jag hoppas att ni inte vänder dem ryggen, att ni inte blundar för dem.”
Men det var det de gjorde. Blundet. Både i Sverige og Norge. Da HRS satte temaene på den politiske agendaen i 2002, var det ikke minst takket være Fadimes kamp, og norskapkistanske Jenatte og norskmarokkanske Nadia sin åpenhet om problemene, iført selvopplevd drakt. Sylvi Listhaug var den gang nestleder i FpU. Vi sørget for at hun for første gang i sitt liv fikk møte unge innvandrerkvinner som Jeanette og Nadia og høre deres personlige beretning. Møtet gjorde dypt inntrykk på den unge Listhaug.
FpU-ledelsen ville gjøre noe for de unge jentene. Det ble til en informasjonsbrosjyre på størrelsen med en bukselomme, som inneholdt sentrael adresser og telefonnummer for unge i faresonen, utarbeidet av oss i HRS. Denne brosjyren kunne selvsagt vært kopiert og oppdatert hvert eneste år før høysesongen for overgrep.
Mer av det samme
På NRK i dag morges hørte vi at Regjeringen skal ansettes 13 nye minoritetrådgivere ved skoler på grunn av «negativ sosial kontroll», i dette tilfellet dumping i foreldrenes hjemland. Barn og unge skal informeres om nøyaktig det samme som i 2002: ta kopi av pass og reisedokument, og en oppfordring om ikke å reise på «ferie» til foreldrenes hjemland dersom det er konflikter i hjemmet. Nøyaktig det samme som daværende leder av Norges ambassade i 1992, Sjur Torgersen», sa i Dagbladet 8. november dette året.
Vi kommer liksom ikke videre – mildt sagt.
Noen av oss har mistet troen på denne type tiltak. I alle fall som hovedløsninger. Vi tror på realpolitikk overfor grov kriminalitet (tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, frihetsberøvelse i utlandet). Vi tror altså på domstolen som fremste virkemiddel. Og et lovverk som fungerer. Det gjør det beviselig ikke i dag. Som når foreldre kan si følgende etter at det er avdekket at datteren, født i Norge, er kjønnslemlestet: «Åh, det visste vi ikke. Det må ha skjedd bak ryggen vår!» And they get away with it.
Jan Tore Sanner, integreringsminister, uttalte til NRK radio i dag morges følgende: «Alle som bor i Norge skal ha retten til å bestemme over sitt eget liv.» Nei, det var ikke reprise fra 90-tallet, men datert 7. mai 2018.
Og så er vel utviklingen den motsatte: flere og flere barn og unge vokser opp i æreskultur i hjemmet og omgivelsene. Demografi kalles det. Derfor kunne også NRK fortelle at over 100 barn/unge ble etterlatt i utlandet i fjor, en dobling på to år.
Vår myke kultur knuses
Hvor tror man at man er om nye to år? Ingen land i Europa har klart å få bukt med æreskultur. Ingen, med eller uten teskje i trusen. Og alle piler peker i en og samme retning: Det kommer til å bli verre. Vår myke kultur knuses i møtet med hard æreskultur. Derfor er det kun harde tiltak som vil fungere.
En kartlegging viser at minst 100 000 barn og unge i Sverige lever under æreskulturens svøåe (tall fra 2014, og antakelig langt høyere i dag). Vi snakker Midtøsten-tilstander. Og tilstanden reflekteres i de svenske rettssalene. I 2015 ble det behandlet 66 tilfeller av æresrelatert vold. I 2016 rgistrerte man 100 tilfeller, mens til og med 24. april i 2017 snakker vi om 34 tilfeller, i henhold til Aftonbladet. Sakene omhandler alt fra tortur og æresdrap til sosial kontroll i hverdagen.
I kartläggningen av de 200 fallen framkommer allt från hedersmord, tortyrliknande våld med heder som motiv, påtvingade äktenskap – men också utbredd så kallad ”vardagsheder”: starka begränsningar i vardagen.
Hedersrelaterat våld handlar, enligt Uppsala universitets Nationella centrum för kvinnofrid, i många fall om hot som begränsar en ung persons handlingsutrymme eller rätt att själv välja partner.
I over halvparten av sakene, 127 tilfeller, handlet om tvangsekteskap. 31 av de unge har prøvd å ta livet sitt, tenkt på å ta livet sitt eller driver med selvskading.
Etter at Sverige fikk ny lov mot tvangsekteskap i 2014 forelå det 150 anmeldelser i april 2017. Kun en sak førte til domfellelse. Denne saken omhandlet en 22 år gammel kvinne som ble tatt til Afghanistan og giftet bort der til en slektning. Hennes afghanske kjæreste i Sverige, ble kidnappet og mishandlet av faren hennes og to kamerater av ham. De voldtok han også med et balltre. Faren ble dømt til fire års fengsel. Ifølge Dagens Juridik, er dommen, datert 2016, den første i sitt slag i Sverige.
Ja, vi snakker om en rettslig fallitt. Skal vi som frie stater har nubbesjanse til å bekjempe æreskulturens grufulle uttrykk, er det lovverk og domstol som må være i førersetet. Personlig tror jeg ikke minst på tilbaketrekking av statsborgerskap og utvisning – uten teskje i trusen – som det ultimate virkemiddelet.