Salzgitter er en by sørøst i Tyskland i delstaten Niedersachsen med rundt 100.000 innbyggere. I løpet av 2016 kom 2.000 syriske migranter byen. Barnehager meldte om personalmangel, og over 80 prosent av barna kunne ikke snakke tysk. Og stadig flere kom. Hos utlendingsmyndighetene var det lange køer, mens saksbehandlere holdt på å bukke under for arbeidspresset. Salzgitter ble, især for syrere, en magnet på grunn av sine billige leieboliger.
Overborgmesteren i Salzgitter, Frank Klingebiel, mente det var på tide å trekke i håndbremsen – og det selv om det kunne bli snakk om en hard oppbremsning.
Tilflyttingsstopp
Etter ni måneders hardt overtalelsesabeid fikk Klingebiel i oktober 2017 tillatelse av delstatsregjeringen i Niedersachsen å nedlegge et øyeblikkelig forbud mot at innvandrere flyttet til byen. Tilflytningsstoppet gjorde byen kjent langt utover Tysklands grenser.
«Vi er ikke stolt av beslutningen, men vi skammer oss heller ikke over den. Den har gitt oss mulighet til å trekke pusten», sier overborgmester Klingebiel til Berlingske.
Salzgitter ligner en søvnig og uanselig provinsby, rapporterer Berlingske, og fra Klingebiels kontor kan man se utover plassen foran rådhuset. Hos den lokale bakeren tar noen pensjonister sin formiddagskaffe, mens en gruppe hijabkledde unge jenter krysser plassen for å rekke en halvtom buss.
Klingebiel mener beslutningen var en forutsetning for vellykket integrering.
I alt 5.700 innvandrere utgjorde forut for tilflyttingsstoppen 5,7 prosent av innbyggertallet i Salzgitter. Det skal være det tredobbelte av gjennomsnittet for delstaten Niedersachsen. Til sammenligning utgjorde innvandrerbefolkningen i Oslo i 2017 nærmere 33 prosent.
Kraftig kritikk fra de vanlige
Ankomsten av 190 migranter i måneden i 2016 satte press på den i forveien fattige kommunen. Kun med et tilflyttingsstopp kunne man for alvor hjelpe både innvandrere og lokale barnefamilier, vurderte overborgmesteren. Men han ble møtt med kraftig kritikk da byen stengte dørene for flere innvandrere. Flyktningerådet i Niedersachsen kalte beslutningen for «et fatalt signal», mens forskere, politikere og kommentatorer advarte andre byer om å følge Salzgitters eksempel.
«Hva vil skje hvis alle kommuner gjorde det? Skal flyktningene sendes ut på en øde øy, slik som Australia har gjort det? Det går naturligvis ikke. Det ville ikke hjelpe på integreringen,» lød det fra migrasjonsforsker Thomas Bauer i tidsskriftet Focus. Tankene mine går til våre egne forskere Helga Eggebø og Jan-Paul Brekke, som nylig avleverte rapporten som fastslår at en streng politikk for familieinnvandring er til hinder for god integrering.
Men til tross for innvendingene, fulgte flere byer etter. Byer som Delmenhorst, Wilhelmshaven og Cottbuss har også innført tilflyttingsstopp for asylanter ankommet Tyskland etter 2016. Klingebiel forstår dem.
«Det er min opplevelse at vi nå er i stand til å styre den sosiale sammensetning i byen og i et lengre perspektiv vil unngå ghettoer. Det er ikke en oppgave som er løst i morgen eller om et år. Men det kommer til å skje innenfor de neste syv, åtte eller ti år», sier han til Berlingske.
Integreringskonsulent i Salzgitter, Dincer Dinc, selv sønn av en tyrkisk innvandrer, støtter fullt opp om innvandringsstoppen. Han forteller at mens ankomstene sto på for fullt var det tidvis kaos.
«Folk sto i lange køer opp og ned i gangene. De stod i kø hos myndighetene, på arbeidsformidlingen. De hadde saksmapper med hundrevis av papirer. Vi kunne jo slett ikke yte rettferdighet til alle de mennesker som søkte om hjelp hos oss. Hadde det kommet flere, ville det hele brutt sammen», sier Dinc.
Det kommer jo ikke flere
Erfaringene i Salzgitter er ikke enestående. Folkevandringskrisen førte til et enormt finansielt og logistisk press på tyske kommuner som på kort tid sto med ansvaret for å finne plass, ressurser og personell til nyankomne. Underveis følte mange kommuner seg latt i stikken av regjeringen i Berlin. Kansleren sa «Wir schaffen das», men hun sa ikke hvordan vi skulle klare det, sier Klingebiel.
I dag har strømmen av asylsøkere avtatt i Tyskland som i resten av Europa, men parlamentarikerne i Berlin har mistet blikket for kommunenes langsiktige utfordringer, mener Klingbiel, som gjerne så at kommunene fikk flere øremerkede midler til integreringsoppgaven.
«Når man snakker med medlemmer av forbundsdagen, sier de: Nå er verden i orden, det kommer ikke nye asylsøkere lengre. Det er faktuelt korrekt, men integreringen av dem som er kommet vil være en oppgave for Tyskland de neste ti år. Man har en fornemmelse av at integreringspolitikk ikke er på radaren i Berlin.»
Men hvor «faktuelt korrekt» det er at det ikke kommer flere, kan nok diskuteres. I 2016 mottok Tyskland i overkant av 700.000 førstegangsasylsøkere. I 2017 var det en nedgang på 43 prosent, til i underkant av 200.000 asylsøkere. Samtidig får færre opphold. I 2017 fikk 43,4 prosent av asylsøkerne opphold, i løpet av årets fire første måneder er innvilgelsesprosenten på 32,5 prosent.
Men i Salzgitter kan det være faktuelt riktig at ikke flere kommer. Uansett forteller dette oss at hvis det er mulig for byer i Tyskland å innføre tilflyttingsstopp, så bør det være fullt mulig også i byer i Norge. Kanskje særlig Oslo trenger en pust i bakken? Det var vi for øvrig frekke nok til å foreslå i 2014, rett og slett fordi det er det beste for Oslo.