Kommentator Halvor Hegtun i Aftenposten klør seg i hodet og lurer på hvorfor hovedstrømsmediene (MSM) bare får kjeft for dekningen av masseinnvandringen til Norge. De har da, i årevis, skrevet om innvandring og integrering, har de ikke?
Joda, og det er da heller ingen som som har påstått det motsatte. Det vi kritiserer er vinkling, harelabb-behandling av statistikk, rapporter og forskning, manglende vilje til å gi et realistisk overordnet bilde og redaksjonelle leder- og kommentarartikler som – for å si det høflig – er påfallende verdensfjerne.
Ingen nytenking eller innstramninger her, takk!
Når nå Aftenposten først er på tale, later det til at redaksjonen er klar over de økende problemene, men samtidig går de på lederplass konsekvent ut mot enhver tilstramning. Man støtter som vanlig en «streng, men rettferdig innvandringspolitikk», som ingen vet hva betyr og ingen heller tar seg bryet med å definere. Det er nok lurt, for «streng, men rettferdig innvandringspolitikk» har vist seg å være et særdeles bekvemt slagord for innvandringsliberale i mange, mange år nå.
MSM skal ha for at flere av dem innrømmer at Frp, inklusive den «forhatte» Carl I. Hagen, har hatt mye rett. Til gjengjeld går de konsekvent ut med kritikk og motstand hver gang Frp eller politikere fra andre partier setter søkelyset på saker som virkelig gjør vondt. Da blir det sagt på feil måte, av feil person og på feil tidspunkt, må vite. Man går nærmest konsekvent ut mot nytenkning eller foreslåtte tiltak som kanskje kan virke.
Norske redaksjoner er ellers veldig snille, så de er veldig i mot ting som for eksempel barnefattigdom, æresvold, asyljuks, tvangsekteskap, radikalisering og religiøs fanatisme. Det er det jo ikke bra at vi har i landet vårt. At det øker gjør det jo bare enda verre.
Så alt dette, og mer til, må vi bekjempe, det er MSM skjønt enig om. På lederplass sjenerer man seg da heller ikke for å komme med forslag: mer penger generelt og mer penger spesielt til alle mulige integreringstiltak som åpenbart ikke virker. Alt annet enn det ene tiltaket som virkelig vil avhjelpe situasjonen: kraftig begrensning av asyl- og familieinnvandring fra land/kulturer som erfaringsmessig utgjør enorme «integreringsutfordringer» ingen – etter snart 40 års forsøk – vet hvordan vi skal løse.
Uriaspost
Det hender man ymter frempå om at man er delvis enig i det, men så snart myndighetene gjør et forsøk – for ikke å snakke om når de er frekke nok til å forsøke å håndheve norsk lov og vedtatt politikk ved å uttransportere personer som har fått avslag på asyl – går alarmen, og vi får snørr- og tårerreportasjer i alle kanaler. Samtlige er vinklet mot myndighetene og den «strenge, men rettferdige innvandringspolitikken». Politiske opportunister som Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken, og NGO-Norge, ser sitt snitt til å slenge seg på den medieskapte stormen, og runddansen er i gang.
Behandlingen Frps Sylvi Listhaug har fått av en samlet norsk presse trenger neppe noen nærmere beskrivelse, men det er grunn til å minne om at Arbeiderpartiets egen hardhaus, Pål Lønseth, heller ikke ble behandlet nevneverdig rettferdig eller høflig da han var statssekretær for justis- og beredskapsminister Grete Faremo i 2009-2013 og var utkommandert på vakt på en lignende uriaspost som Listhaug: forsvare utslag av vedtatt politikk som vakte mediene og NGO-enes misnøye.
Så tilbake til Hegtun:
Men fra de ukorrekte er det bare kjeft å få. Er det fordi de ikke leser aviser? Eller er det fordi de gremmer seg over at MSM også får seg til å nevne, for balansens skyld, at svært mye av integreringen også har gått oppsiktsvekkende bra? Ting som at vi har færre drap pr. år enn i 1973 og hundretusenvis av mennesker med minoritetsbakgrunn som skikker seg vel og bidrar som best de kan til å holde velferdsstaten oppe?
Jaha, ja. Det er bare det, at det samtidig er hundretusenvis som ikke skikker seg like vel og de er såpass mange at de bidrar som best de kan til å senke velferdsstaten. Og de blir fler og fler fordi tilstrømningen, som for tiden er kunstig lav når det gjelder asylsøkere, men ikke når det gjelder familiegjenforening/etablering, fortsatt er særdeles høy. Og det gjelder spesielt grupper som erfaringsmessig ikke kommer i jobb, men ender opp som trygdemottagere. Og vi vet også en annen ting: integreringen går feil vei. Arbeidsdeltagelsen synker med botid, den øker ikke.
Frisering av tall
Og så er det myndighetenes flotte frisering av de allerede nedslående tallene, da. Utrolig nok regnes man som sysselsatt hvis man har én – 1 – times arbeid i uken. Det får naturligvis statistikkene til å se bedre ut enn de er, selv om ingen ved sine fulle fem vil anse én times jobb i uken som å være «sysselsatt». Hva tror Hegtun at disse personene ellers lever av? Det er bare å ta en titt på landets stadig mer oppblåste sosialbudsjetter.
Men det gjør sjelden vår angivelig maktkritiske presse. De tar de friserte tallene for god fisk, slår dem lykkelig opp og lar være å kikke myndighetene nærmere i kortene.
Blant grupper fra Afrika og Asia (og dermed Midtøsten, som ligger i begge deler) er sysselsettingen på henholdvis 48,6 og 56,1 prosent. Somaliere, som teller 40 000 og er den gruppen som får flest barn og blant gruppene som får flest familiegjenforeninger, og derfor vokser svært raskt, er bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid.
I tillegg til skyhøy arbeidsledighet i disse gruppene, kommer omfattende sosiale problemer og overrepresentasjon på negative statistikker som kriminalitet.
Nødvendig utestemme: DET FINNES INGEN GRATIS VELFERDSORDNINGER!
Vi liker godt å skryte av velferdsstatens «gratis» goder, men surprise, surprise: de er alt annet. Barnehager koster penger, skoler koster penger, helsetjenester koster penger, NAV koster penger, rettssystemet koster penger. Mye penger. Da har vi ikke en gang nevnt de direkte kostnadene for integreringstiltak, beregnet av integreringsminister Jan Tore Sanner til rundt 17 milliarder i året, og de mer usynlige utgiftene som for eksempel offentlig bostøtte/kommunale sosialboliger. Hvor mye ressurser, menneskelige såvel som økonomiske, som går med til å demme opp for masseinnvandring og feilslått integrering er det antagelig som ingen som vet.
Og som nevnt: disse gruppene vokser veldig raskt: I 2011 var antallet ikke-vestlige innvandrere 276 447. I dag er det 407 518.
I 2016 innvandret faktisk et helt nytt Hamar. I fjor et helt nytt Kongsberg. Innvandringen er altså like høy som en mellomstor by i året, og alle skal ha boliger, barnehager, skoler, helsetjenester – og noe å leve av. Av de 21 300 som nettoinnvandret i 2017 (samlet innvandring 58 200 minus 36 900 som utvandret) er 76 prosent (16 188) fra Afrika eller Asia. De største enkeltgruppene var fra Syria, Eritrea og Afghanistan – alle grupper som erfaringsmessig har lav utdanning/arbeidskvalifikasjoner og har vist seg utpreget vanskelige å få i sysselsetting. Alle grupper som allerede ligger på Topp 5 over «husholdninger med vedvarende lavinntekt».
Botid er ingen mirakelkur
Ja, men disse gruppene har jo kort botid i Norge, så det ordner seg sikkert under marsjen? Vel, vi har en aldri så liten pekepinn som sier det motsatte: Nummer 6 på listen over «husholdninger med vedvarende lavinntekt» er nemlig Pakistan, som er den ikke-vestlige innvandrergruppen med lengst botid i Norge. Dette indikerer at botid ikke bøter nevneverdig på problemet. I tillegg vet vi at integreringen av asylsøkere og familiegjenforente på særlig arbeidsmarkedet går feil vei: Etter fem års botid er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger.
I Norge får bare en av fire asylsøkere jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I statsbudsjettet for 2015 var det satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Og det ankommer altså årlig 16 000 flere fra disse gruppene .
Rekordår hvert år
Hvordan presenterte for eksempel Aftenposten det? Sånn:
«Rekordfall i innvandringen til Norge i fjor»
Fallet var riktignok betydelig i forhold til de såkalte rekordårene 2015 og 2016, men man unnlater behendig å problematisere det faktum at innvandringen til Norge fra særlig Afrika og Asia fortsatt er meget høy og har vært det i årevis. I den grad at nesten hvert år siden 1970 har vært rekordår, med fjoråret som et av få unntak.
Rekordår hvert år (faksimile SSB)
Noen av gruppene får også flere barn enn den øvrige befolkning, og således har den ikke-vestlige befolkningen økt med 131 071 personer på bare syv små år. Det er en voldsom vekst, og befolkningseksplosjonen i Afrika og deler av Asia tyder ikke på at den vil bli mindre i årene som kommer. Dette tallet inkluderer innvandrere og deres norskfødte barn. Visse problemstillinger går imidlertid i arv, som for eksempel språkproblemer. Og heller ikke her er det noe som tyder på at botid er noe tryllemiddel:
En rapport fra Utdanningsetaten i Oslo i 2013 viste at til tross for at nesten alle norskpakistanske barn er født i Norge, måtte fortsatt hele syv av ti ha ekstra språkundervisning for å kunne følge den øvrige undervisningen. I mai 2014 viste en rapport fra SSB at bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole. Av gutter med samme bakgrunn i Asker og Drammen står syv av ti igjen etter skolegang uten noen studie- eller yrkeskompetanse.
Økende gjeldsbyrde
Så vel; det er utmerket at «hundretusenvis av mennesker med minoritetsbakgrunn som skikker seg vel og bidrar som best de kan til å holde velferdsstaten oppe» – i alle fall halvparten av de arbeidsføre i de aktuelle gruppene – men det er et stort problem at litt over og litt under halvparten av dem ikke gjør det fordi disse gruppene vokser fort og mye. De som kommer i jobb, havner også ofte i lavtlønnsyrker på grunn av manglende utdannelse og mangel på arbeidskvalifikasjoner markedet etterspør.
Følgelig er det et gjennomdokumentert faktum at der det blir bosatt store grupper innvandrere fra Afrika, Asia og Midtøsten, går skattegrunnlaget ned og sosialutgiftene opp.
Resultatet er allerede tydelig i Oslo, som nærmest er i ferd med å drukne i gjeld. Byens gjeldsbyrde vil stige fra 71 prosent i 2016 til svimlende 97 prosent i 2020. I penger innebærer det en gjeldsøkning fra dagens 37,8 milliarder til 56,6 milliarder i 2020. Oslo kommunes lånegjeld vil øke fra 20 000 kroner per innbygger i 2013 til 107 000 kroner per innbygger om 12 år (2030).
Ingen utømmelig kilde
Noen av oss tror altså ikke på myten om kongeriket Norges hemmelige, aldri visnende pengetre og vi tror heller ikke at selv innvandringsliberale pressefolk kan tegne penger. Denne innvandringen vil knekke statsfinansene, og det blir færre penger til barnehager, skoler, helsetjenester, NAV og rettssystem. Færre penger til fritidsklubber – innvandringsliberalernes vidundermiddel mot alt av sosiale problemer, fra kriminalitet til radikalisering – færre penger til integreringstiltak og bosetting. Og mindre til sosialbudsjettet, som igjen betyr mindre penger for trygdemottagere å leve av. Da blir det nok trivelige tilstander her, skal du se.
En jevnt voksende majoritet i hele Europa forstår og ser dette. Så hvorfor gjør ikke mediene det og tar konsekvensen av det på lederplass og i kommentarer?
Spør Halvor Hegtun. Han kan sikkert gi deg et fornuftig svar. I motsetning til oss kjeftesmeller leser han tydeligvis aviser og kan derfor imøtegå oss med faktuelle eksempler på statistikk, forskning og rapporter som dokumenterer at integreringen går oppsiktsvekkende bra.
For å sette tingene i perspektiv, bør du nok samtidig spørre Hegtun om hvordan han definerer «dårlig integrering». Personlig lar jeg være, for jeg er redd jeg vil miste nattesøvnen av det.