Dette tallet så vi rett og slett ikke komme. 17 000. At det skulle være så høyt. Det er ekstremt.
I 2004 opererte vi i en HRS-rapport at det til enhver tid befant seg opptil 5.000 barn og unge (under myndighetsalder) på lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland. Til vår fortvilelse den gang, fikk dette anslaget – i en fotnote i en rapport på omlag 150 sider – all medieoppmerksomhet. Og selvsagt handlet det om å diskreditere rapporten vår. Men anslaget var ikke engang vårt: Det kom fra våre ambassader i sentrale land.
Vårt poeng den gang og som i dag står 100 prosent fast: Ingen, og vi gjentar; ingen, vet hvem disse barna er, kjønnsfordeling, aldersfordeling, hvem som har omsorgen/ansvaret for det enkelte barnet, om det får skolegang eller hvilken eventuelle skolegang barnet får. Det er den store, stygge skandalen ligger, som Stortinget i nå 14 år har snudd ryggen til.
Ja, argumentet fra statsrådshold den gang (Bondevik II-regjeringen) og underliggende myndigheter (UDI) var følgende: Det er foreldrenes rett å bestemme hvor barnet skal vokse opp.
Vi tviler på at en eneste politiker på Stortinget eller i regjering i dag våger å lire av seg et slikt meningsløst argument igjen.
Kan ikke benektes lenger
Heldigvis har vi kommet lengre i debatten i dag. Integreringsproblemene i Norge kan ikke benektes lenger, de er massive. Og, som vi avdekket i 2004, nemlig at barn også dumpes på madrassaer/koranskoler i land som for eksempel Somalia og Pakistan, kan ikke lenger ignoreres. NRK har siste halve året vist til gangs vist hvilke forhold barn utsettes for ved slike skoler. Vold og frihetsberøvelse, kombinert med hjernevask og hat.
I 2009 tok vi igjen for oss to statistikker i en ny rapport: grunnskolestatistikk som viser hvor mange barn som er i den norske grunnskolen, og sammenliknet dette med SSBs statistikk over barn registrert bosatt i Norge i denne aldersgruppen. Spriket var betydelig:
- I Oslo kommune manglet 1 852 elever.
- På landsbasis manglet 3 877 elever.
Økende problem
I HRS er vi sikre på følgende: Våre analyser har nok truffet meget godt. Det er Aftenposten som nå har hentet ut de nye tallene. NAV stoppet barnetrygden grunnet lange utenlandsopphold (over tre måneder) til:
- 17.000 barn i 2017
- 11.000 barn i 2016
- 10.000 barn i 2015
Men verken NAV eller Aftenposten kan fortelle noe om hvem alle disse barna er. Barn kan i teorien turneres rundt av foreldrene hvor som helst i verden, og hvor lenge de vil.
I disse tallene vil det også kunne være en del nordmenn, antakelig et betydelig mindretall (f.eks. jobb i utlandet). Poenget er at dette feltet er ute av kontroll. Det vil si at det kun er NAV som har en slags oversikt. For er det noe staten er flink til, er det å hente inn penger utestående hos skattebetalerne (de gir seg ikke om det så er 1 krone man skylder), eller å stanse ureglementerte trygder.
Hvilken galskap som råder innen dette feltet – dertil i disse «radikaliseringstider» – formulerte en journalist slik til oss i 2004, etter at han hadde sjekket reglementet (eller det manglende sådan): Hvis jeg vil, kan jeg sende alle barna mine på en hesteskole i Argentina og hente dem hjem rett før de fyller 18 år. At det eneste de kan er alt om hesten, og at språket er vrinsking som den samme hesten, får ingen konsekvenser for meg som far.
Slik er «reglene» fortsatt, i alle fall slik regelverket praktiseres.
Realpolitikk, takk
Nå må Stortinget trå til med tydelige tiltak.
- Opprett ett nasjonalt elevregister. Da kan vi i det minste få oversikt over hvor mange barn i grunnskolealder som ikke befinner seg i grunnskolen.
- Foreldre skal redegjøre for hvilken skolegang barnet skal ha i utlandet, og denne skolegangen skal forhåndsgodkjennes.
- Ansvarliggjør begge foreldre rettslig, og eventuelt andre nære familiemedlemmer som kjente til at den unge skulle dumpes/sendes «hjem». Kjennskap til et så alvorlig, kriminelt forhold, skal man nemlig plikte å gå til politiet med. Vi snakker blant annet om frihetsberøvelse – som er straffbart.
- Sett ned et hurtigarbeidende utvalg som pålegges å jobbe frem lovverk som kan frata folk det norske statsborgerskapet. Disse foreldrene har a) Bevist til gangs at de avviser Norge og vårt levesett. b) Den store majoriteten har etter all sannsynlighet ervervet seg statsborgerskap etter innvandring til Norge. Et statsborgerskap som er ervervet, må også kunne være et statsborgerskap man kan miste.
- Foreldre som dumper barna i utlandet, typisk i sitt eget opprinnelsesland, skal fratas trygder (de eventuelt måtte ha) og pålegges solide dagsbøter inntil barnet er hentet tilbake til Norge.
- Gjør som Danmark, og straff foreldrene med inntil fire års fengsel ved dumping av barn.
Dette er en skisse til en begynnelse. Det er bare å brette opp ermene. Hører dere, folkevalgte? Vi vil ha realpolitiske løsninger, ikke mer av gårsdagens politikk: informasjon og dialog, i ånden til den nye integreringsministeren fra Høyre, Jan Tore Sanner. Sistnevnte – informasjon og dialog – har til fulle vist seg ikke å fungere.
Og da har vi ikke engang kommentert at Aftenposten omtaler slike koranskoleopphold som «korreksjonssenter». Korreksjon fra og til?