Dagbladet.no har i dag – den 7. oktober 2017 – en omfattende artikkel om såkalt «æreskultur» og sosial kontroll av spesielt jenter. Artikkelen baserer seg på at «politiet slår alarm» da det skal gjelde «langt flere enn vi tror».
De får ikke gå ut av hjemmet etter skoletid. Å være med venner på fritida er uaktuelt. Heller ikke å delta i bursdager eller bli med på leirskole er lov. Går de i for trange klær, kan de bli låst inn på rommet i timevis. Har de guttevenner eller snakker med den mannlige læreren om leksene på Facebook, kan de bli straffet.
Lever ikke jentene opp til kulturen i familien, kan de i verste fall bli truet på livet eller bli drept.
Slik er hverdagen til langt flere jenter enn det vi er klar over, tror politiet.
Det sentrale spørsmålet i denne sammenhengen bør også være hvem som er «vi». Hvis «vi» referer seg til politiet sier det mest om kulturen som over tid har befestet seg i politiet. I angst for å bli tatt til inntekt for å være fremmedfiendtlig og generaliserende har en unngått problematikken. Majoriteten av disse jentene og unge kvinnene har jo stort sett vært tause uansett, og derav lite «plagsomme» for offentligheten.
Plog for upløyet mark
De få som tok til orde for denne problematikken for bortimot 20 år siden ble raskt «glemt». Vi som har stått i dette betente feltet noen år, har imidlertid med oss en bagasje som gjør at vi husker og vi har også fått kjenne på børen med å være plog for upløyet mark.
Norsk-pakistanske Jeanette var den første andregenerasjon, altså født i Norge av innvandrerforeldre, som sto offentlig frem og fortalte om den såkalte æreskulturen hun var underlagt, om den sosiale kontrollen og at hun var en tvangsgiftet barnebrud som selv fødte barn. Året var 1999. Da var hun i begynnelsen av 20-årene.
Her kan du lese en kortversjon av Jeanettes historie.
Jeanette tok raskt del i HRS’ arbeid, da vår målsetting nettopp var å bidra til at jentene og kvinnene fikk mulighet til å få den friheten vi andre nyter godt av i dette samfunnet. Ikke minst møtte Jeanette og andre unge kvinner politikere som de fortalte om sine erfaringer. Også medier skrev side opp og side ned om deres historier. For endelig kunne de gi problematikken et ansikt. Ikke alle sto offentlig frem, men så lenge noen ansikter kunne fronte de både oppsiktsvekkende og tragiske historiene, var det godt nok.
Men de unge kvinnene ble også «farlige».
Trussel
De unge kvinnene ble raskt en maktfaktor – og en trussel. De ble en trussel mot antirasismeindustrien som i årevis hadde fôret politikerne med at nordmenn var rasister. Det var dette som var integreringsproblemet nummer 1, ble det hevdet fra dette holdet. De unge kvinnene ble en trussel for en rekke såkalte innvandrerorganisasjoner som, til tross for å hevde å være eksperter på integreringsfeltet og de som «visste hvor skoen trykket», aldri hadde nevnt problematikken med ett ord. Tvert om hadde sentrale organisasjoner bevisste skjult de interne verdiproblemene i aktuelle miljø. De unge kvinnene ble en trussel mot ideen om det vellykkede flerkulturelle samfunnet, fordi de fortalte at problemet var «deres egne», typisk egen familie, og i «deres miljø». Og de ble en trussel mot islam – fordi mange av de samme unge kvinnene fortalte at praksisen med æreskultur og sosial kontroll fant mye av sin næring i islam.
Det ble raskt mobilisert mot dem. Men hvordan gjøre det? «Alle» skjønte jo at det ikke var spesielt lurt å gå i rette med disse unge kvinnene. Abid Raja, da som talsmann for World Islamic Mission, prøvde, men innså antakelig at det kunne han selv tape ansikt på. Strategien ble således å splitte dem. Det ble satt ut rykter, som resulterte i at ingen visste lenger hvem de kunne stole på. Aktører i mediene, her kan spesielt daværende VG-journalist Kadafi Zaman nevnes, var behjelpelig med å spre drittpakker. Da ikke først og fremst mot de unge kvinnene, selv om det indirekte gikk ut over dem også, i alle fall noen av dem (ikke minst Jeanette), men mot HRS. Vi ble det brysomme mellomleddet som lot disse unge kvinnene komme til orde.
Det hele ble skrekkelig brysomt for en rekke politikere. Hva nå? HRS ble «vanskelig», for det ble hevdet at vi utnyttet disse kvinnene til egen vinning. Hva nå den vinningen skulle være, er en smule vanskelig å få øye på. Det er vel ikke mange oppegående menneske som frivillig går til denne oppgaven. Det finnes knapt et så politisk betent og minelagt felt.
Politisk dilemma
Det som imidlertid skilte disse unge kvinnene og mediene, da som nå må legges til, var at mens mediene gjerne ville blottlegge deres historier, ville de unge kvinnene selv ha løsninger. De ville at politikerne skulle sette inn tiltak. Få stopp på den sosiale kontrollen. Få slutt på tvangsekteskapene. Filleriste den såkalte æreskulturen. Gi jentene og kvinnene frihet, ikke minst for generasjonene etter dem.
Som Jeanette har påpekt i ettertid: Vi var nok naive. Vi trodde at hvis vi bare fortalte våre historier, om enn så vondt det var, så ville politikerne handle.
For det politiske spillet trådte raskt inn. Vi hadde på denne tiden god kontakt med de fleste politiske partier på Stortinget, ikke minst flere av dem som i dag tilnærmet erklærer oss som fiender: SV, Venstre og KrF. Men vi hadde også kontakt med FrP. Og selv om alle partiene tok godt imot de unge kvinnene og deres budskap, flere tok da også til tårene over det de ble fortalt, så var det nettopp FrP som raskt la tiltak på bordet.
Da gikk det i svart for de andre partiene. Et forslag fra FrP var ensbetydende med at de andre stemte imot. Og da endog en av disse kvinnene, Nadia, i en reportasje på NRK, hevdet at hun mente at FrP hadde den beste politikken på området, var det raskt kroken på døra for HRS fra SVs side. De ringte sporenstreks og sa at de ville trekke sin støtte til oss, da «vi» frontet FrP. Samme politiske dilemma ble det for de øvrige partiene.
Med andre ord: Stortinget ofret jentene og kvinnene på det politiske alteret.
Bortforklaringene
Så startet bortforklaringene. Her ble spesialbestilte forskningsrapporter et kjærkomment bidrag. Disse handlet om skillet mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap (som de unge kvinnene selv mente var et kunstig skille), om hvor «få» det gjaldt (selv om jentene påpekte at det gjaldt mange, ja, de fleste med opprinnelse fra disse kulturene), at det ikke hadde noe med islam å gjøre, osv. osv.
Problemene skulle snakkes ned. Det ene problemet etter det andre ble bortforklart. Selvfølgelig opplevde de unge kvinnene, de som ploget veien med fare for eget liv og evig utstøtelse, nederlag. «De tror ikke på oss, det nytter ikke», sa en av dem etter at vi nok en gang hadde vært på et «forskerseminar» og hørt om de fortreffelige arrangerte ekteskapene og om hvordan islam kunne bøte på problemene. «Vi skulle aldri nevnt islam», fortsatte hun, «for de miljøene står så sterkt, og jeg er redd dem.» Samme unge kvinne hadde for øvrig blitt utsatt for seksuell trakassering i moskeen familien hennes frekventerte.
Så var polariseringen i full gang. Stadig nye stemmer dukket opp, med avstand eller hyllest til den ene eller den andre, det ble kamp om taburettene, om å være «den riktige» stemmen i offentligheten, det ble etablert skyttergraver og mobilisert «soldater» – og slik er det vel enda. Men de eneste vi svikter ved ikke å stå samlet er oss selv, i den forstand at vi ikke når målet om frihet også til disse jentene og kvinnene (og menn, må bemerkes). Vi bidrar til konflikter som «motstanderne», mørkemennene i islam og æreskulturtilhengere, tjener på.
Det vi burde diskutere, om enn så uenige vi er, er løsninger. Hvilke tiltak må settes i verk for å forhindre såkalt «æreskultur» og sosial kontroll?
Åpenhet
Dagbladets sak i dag har tittelen «Jenter blir innelåst, overvåket og truet på livet: – Det er bare toppen av isfjellet». Vi som samfunn kan dessverre bare takke oss selv. Fortielsen om problemenes omfang og styrke har ført til at vi har lullet oss inn i en drømmeverden. Jo visst er det behagelig å ikke vite, men det løser altså ingen problem. Vi var på vei for over 20 år siden da «isfjellet» ble synlig, og her kan jeg jo legge til at Hege Storhaug var den første i Norge som skrev om tvangsekteskap – og det i Dagbladet i 1992 (!), men tiltakene uteble, selv om det ble skrevet den ene handlingsplanen etter den andre. Slike handlingsplaner har nemlig en tendens til å bli en samling målsetninger nettopp uten konkrete handlinger.
Når politiet nå finner det riktig å gå ut med en slik «alarm», kan det være at vi kan takke den sittende Regjering, og spesielt statsråder som Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen. Akkurat når det gjelder økt åpenhet fra politiet er nok justisminister Amundsen den vi kan takke mest. Han har ved flere anledninger sagt at han ønsker mer åpenhet fra politiet, ikke minst for å unngå «svenske tilstander». Listhaug på sin side har vist seg å stå rakrygget når hun fronter politiske tiltak, til tross for sterk politisk – og personlig – motstand.
Men akk, så har det seg jo slik at begge tilhører FrP. Listhaug møtte mange av disse unge kvinnene allerede på begynnelsen av 2000-tallet, det samme gjorde Amundsen, som også er den lengstsittende talspersonen for innvandringsfeltet hos FrP. Dette sakskomplekset kjenner han godt til – derfor har han også et fortrinn når det gjelder politiske løsninger fra den juridiske siden. Han har således begynt i riktig retning: mer åpenhet fra politiet. La oss få problemene opp og frem. Da vil det antakelig komme enda flere stemmer til. Enda flere som tør å stå opp for egen og kanskje også familiens frihet. For det er mange familier som er låst i denne «æreskulturen», de ønsker ikke å være der, men restriksjonene for dem kan også være mange, ikke minst utstøtelse fra egne miljøer, ryktespredning og trusler.
Og jo flere som målbærer problemene, jo mer kunnskap får politikerne – og mer politisk mot. Da nærmere vi oss også mer målrettede tiltak.