Sannsynligvis ser de skriften på veggen like godt som sine hardeste kritikere. Den handlingslammede politiske og kulturelle klassen forsvarer imidlertid politikken med at internasjonale konvensjoner gjør at tilstrømmingen må fortsette som før. Da kan det være greit å skrive seg bak øret at asylinstituttet og såkalt familiegjenforening aldri var ment å fasilitere regulær migrasjon og kjedeinnvandring av hele grupper og at internasjonale konvensjoner hverken er skrevet i stein eller sendt på telefaks fra Oven.
En meningsmåling Ipsos MMI har utført for Dagbladet viser at 39 prosent mener at vi bør ta i mot færre «flyktninger», som avisen velger å kalle det. Det spørs om ikke tallet ville vært enda høyere dersom det ble spurt om folk vil eller ikke vil at vi skal ta i mot flere, hovedsakelig unge, mannlige asylsøkere uten asylgrunn – som er tilfellet med de fleste som kom i fjor og som stadig ankommer ulovlig over Middelhavet.
– Nesten ingen av migrantene som ankommer Europa over Middelhavet er flyktninger med beskyttelsesbehov. Den siste bølgen av ulovlig innvandring fra Nord-Afrika består hovedsakelig av økonomiske migranter som ikke har rett til å entre Europa, het det i en offisiell henvendelse fra EU-president Donald Tusk til de europeiske lederne som deltok på EUs toppmøte i juni.
De søker riktignok asyl, men mange er økonomiske migranter som utnytter Europas havarerte asylinstitutt. Fortsetter vi å kalle dem asylsøkere eller flyktninger lyver vi vår egen befolkning eller egne lesere rett opp i fjeset.
Og det har nok mange forstått, for i samme måling fremgår det at 31 prosent mener vi bør ta i mot like mange som i fjor – som var rekordlavt hvis vi unntar den påfølgende familieinnvandringen – mens bare 22 prosent mener vi bør ta i mot flere.
Familieinnvandringen er for øvrig større enn asylinnvandringen, så det er misvisende å hevde at tallene er spesielt lave. I 2016 kom det 15 190 som asylsøkere og 16 465 som familieinnvandrere.
– FN slo tidligere i år alarm om at verden sto overfor den største humanitære krisen siden 1945 – men nordmenn er tilsynelatende ikke veldig innstilt på å ta i mot flere flyktninger, kommenterer Dagbladets Torun Støbakk.
Tilsynelatende…?
I september 2016 publiserte Department of Methodology ved London School of Economics en omfattende undersøkelse som tok for seg 18 000 respondenter i 15 forskjellige lands holdninger til innvandring og villighet til å akseptere asylsøkere. Studien konkluderer med at flertallet er innstilt på å ta i mot flyktninger som kan bidra til samfunnet og er personlig forfulgt på religiøst eller etnisk grunnlag, men helst ikke hvis de er muslimer. Økonomiske migranter er heller ikke omfattet av velvilligheten. Det er også lavere vilje til å motta mannlige asylsøkere enn kvinner.
I februar 2017 publiserte likeledes The Royal Institute of International Affairs, avdeling Chatham House, en omfattende undersøkelse av europeeres holdninger til muslimsk innvandring. Undersøkelsen omfattet 10.000 respondenter i ti ulike land (Belgia, Frankrike, Hellas, Italia, Polen, Spania, Storbritannia, Tyskland, Ungarn og Østerrike) og viste at nærmere 56 prosent av Europas befolkning ønsker full stans av muslimsk innvandring. Kun 20 prosent er positive til fortsatt innvandring fra muslimske land.
Men dette er jo innvandring og ikke asyl? Nei, det er denne innvandringen som i all hovedsak utgjør asylinnvandringen. Asylinstituttets hensikt er å gi mennesker som er forfulgt på personlig grunnlag beskyttelse, mens det i dag blir brukt – og massivt utnyttet – til regulær, omfattende innvandring av hele grupper fra «failed states» i Afrika, Asia og Midtøsten.
Over til integreringsfeltet, hvor fremveksten av islam er en åpenbar anstøtssten og innvandrere fra islamske land utmerker seg som lite tilpasningsdyktige. Meningsmålinger om saken er deretter:
Nye tall fra Norsk medborgerpanel viser at et flertall av de som har en mening om saken, sier seg enige i påstanden «vesteuropeiske og muslimske måter å leve på er uforenlige», skriver Bergens Tidende.
Professor Elisabeth Ivarsflaten ved Universitetet i Bergen, som blant annet forsker på nordmenns skiftende holdninger til innvandring og integrering, er ansvarlig for medborgerpanelet og sier at resultatet viser at det finnes en vilje i majoritetsbefolkningen til å inkludere muslimer til en viss grad, men ikke for enhver pris. Det er blant annet kvinnens stilling i det muslimske samfunnet som oppfattes som uforenelig med et vestlig levesett.
– Det går en ganske klar grense mellom å gi respekt og aktivt understøtte religion og tradisjon, sier Ivarsflaten til BT.
Nesten åtte av ti Frp-velgere er enige i at «vesteuropeiske og muslimske måter å leve på er uforenlige. Det samme gjelder rundt halvparten av Høyres og Senterpartiets velgere. Da er det nok dårlig nytt for Høyres velgere at Erna Solberg ikke ser noe særlig behov for en strengere asyl- og innvandringspolitikk. Også hun viser til fjorårets lave ankomsttall – men som altså mer enn dobler seg med familieinnvandringen som følger.
Medborgerpanelets undersøkelse støttes av en rekke andre, også tyngre, målinger og studier.
Det anerkjente analyseinstituttet YouGovs måling i juni 2017 ble foretatt i åtte forskjellige land og omfatter Norge. Så hva synes Solbergs potensielle velgermasse om innvandring og islam? 59 prosent mener at det foreligger en fundamental konflikt mellom islam og det øvrige samfunnet.Små 13 prosent mener at islam generelt er kompatibel med det norske samfunnets verdier.
En meningsmåling TNS Gallup gjorde for TV 2 i desember 2015 viste at hele 35,4 prosent av velgerne mente at Fremskrittspartiet står for den beste innvandringspolitikken. Hver femte Ap-velger og hver tredje Høyre-velger foretrakk Frps innvandringspolitikk framfor sitt eget partis.
Chatham House-studien som er nevnt ovenfor tok i tillegg for seg elitens og befolkningens holdninger til innvandring og islam. Mens 57 prosent av eliten mener at innvandringen er og har vært bra for landet de bor i, mener små 25 prosent av befolkningen det samme. Til Høyres orientering er det den siste gruppen som er størst. Majoriteten av disse (51 prosent) mener ellers at innvandringen har ført til verre kriminalitet og 55 prosent mener at den er en belastning på velferdssystemet. 54 prosent av befolkningen synes da også at landet deres var et bedre sted å leve for 20 år siden.
Når det kommer til islam er imidlertid også eliten skeptisk; en betydelig del av selv denne privilegerte gruppen mener faktisk at all videre innvandring fra muslimske land bør stanses, og at europeisk og islamsk livsstil er uforenelige størrelser (hhv. 32 og 35 prosent mot befolkningens 56 og 55 prosent). En stor majoritet – 61 av prosent av eliten og 73 prosent av befolkningen – støtter forbud mot bruk av ansiktsdekkende, islamske plagg i det offentlige rom.
40 prosent av den norske befolkningen mener da også at integreringen går dårlig.
Men dette er jo bare meningsmålinger, så vil man vite hvordan det arter seg i praksis, kan man bare se nærmere på den raske segregeringen av Oslo, og parallellsamfunnene som vokser frem. Etniske nordmenn, andre og/eller velintegrerte innvandrere flytter fra bydeler med stor andel innvandrere fra hovedsakelig islamske land i Afrika, Asial og Midtøsten. Og dette er ikke noe særnorsk fenomen; det skjer i alle storbyer i Vest-Europa.
Men våre politikere og medier vil helst ikke snakke om det, og gjør sitt beste for at innvandringen, type og tempo, og relaterte problemer ikke skal være noe tema i valgkampen. Bortsett fra når de kan skjelle ut på Frps Sylvi Listhaug, da. Men samtlige meningsmålinger viser altså at det er sistnevnte som er i takt med befolkningen og dermed velgerne, ikke de to første.
Politikere som ikke nå ser skriften på veggen bør rett og slett skiftes ut, og de som ser den, men hevder at vi må opprettholde status quo på grunn av internasjonale konvensjoner, bør minnes om at det er stort tolkningsrom og handlingsrom innenfor konvensjonene. Og er det ikke nok, så både kan og bør konvensjoner som er skrevet for en annen tid og misbrukes i stor stil sies opp eller reforhandles. Vår politiske ledelse er nettopp det; ikke en ideell hjelpeorganisasjon som ikke står til ansvar for andre enn seg selv. Hvis våre politikere har forpliktet oss til å videreføre en politikk som uvegerlig vil splitte landet vårt, føre til en omfattende rasering av retts- og velferdsstaten og således store, langvarige problemer og sannsynligvis sosial uro, så får de rett og slett gjøre hva de kan for å avplikte oss igjen.
Godt valg.