I løpet av uken har Frps Siv Jensen og Sylvi Listhaug, Sps Ola Borten Moe og Høyres Linda Hofstad Helleland gitt uttrykk for at norske verdier i forskjellig grad er under angrep. Selv statsminister Erna Solberg medgir at norske verdier er under press, delvis på grunn av den store innvandringen.
Listhaug peker direkte på Ap-leder Jonas Gahr Støres tvilsomme forhold til ytringsfrihet og mener han bør beklage sin håndtering av Muhammed-krisen og det faktum at han kastet redaktør Vebjørn Selbekk til ulvene.
Landets neste statsminister? Foto: Stortinget.no.
VG tauer inn nestleder i Ap Trond Giske til å svare – eller rettere sagt; ikke svare – på kritikken. Giske mener nemlig at det er «underlig og meningsløst» av Listhaug å ta opp saken nå.
– Burde Støre håndtert saken på en annen måte den gangen?
– Det å begynne å ta opp den diskusjonen nå, tre stortingsperioder senere, er helt meningsløst, sier Giske.
Er det?
Med tanke på at Støre kan bli landets neste statsminister er det all grunn til å stille spørsmål. De etablerte mediene synes tydeligvis ikke det, ettersom de hverken stiller spørsmålene eller opplyser om kjensgjerningene. Det er forståelig, for deres rolle i kampen for ytringsfriheten under og etter Muhammedkrisen er ikke stort å skrive hjem om. Både Aps og medienes åpenbare berøringsangst når det gjelder islam kom tydelig frem i 2006 og årene etter.
I 2005 mente daværende kulturredaktør i Jyllands-Posten, Flemming Rose, at gjentatte tilfeller av selvsensur i forbindelse med islam viste at vi var på vei inn i en glidebane som ingen kunne forutsi hvor ville ende. Rose tok derfor opp den problemstillingen stadig flere begynte å bli klar over, skrev artikkelen «Muhammeds ansikt» og publiserte de nå så kjente Muhammed-tegningene. Det endte med trusler, opptøyer, drap og Danmarks største diplomatiske krise siden 1945.
Saken utstilte en rekke vestlige politikeres, regjeringers og mediers rådvillhet, unnfallenhet og ikke minst feighet i møtet med religiøst raseri, trusler og vold. Blant dem var vår egen regjering og våre egne medier, som uten å blunke kastet redaktør i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk – som hadde trykket en faksimile av tegningene – til ulvene og ikke løftet en finger til hans forsvar. Man gikk på gummisåler overfor Islamsk Råd, og Selbekk – som ble truet på livet og likevel fikk æren av å bli kalt ekstremist av utenriksminister Jonas Gahr Støre – ble eskortert av daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen (Ap) og Dagfinn Høybråten (KrF) til tvunget unnskyldningsmøte med 15 imamer i regjeringskvartalet. Man hasteinnkalte til en pressekonferanse, for ifølge Høybråten var det viktig å få ut budskapet om unnskyldningen før fredagsbønnen.
Et av de tristeste bildene som er satt på trykk i «det nye Norge». Foto: VG.
Bildene fra Selbekks kanossagang, flankert av to selvtilfredse politikere, må være blant de mest ubehagelige og skremmende som til da var blitt satt på trykk fra hjemlige trakter i norsk presse. – En historisk forsoning, lallet de seirende imamer lykkelig. Flesteparten av de andre som bivånet den groteske seansen, fikk sannsynligvis, som Ingvar Ambjørnsen, en vond klump i magen.
Støres personlige opptreden stiller i en egen klasse. Riktignok forsøkte han å beskytte norske interesser i utlandet, hvor det var en viss bekymring for blant andre ambassadepersonells sikkerhet, og det er prisverdig. Men hvor nødvendig var det å gjøre situasjonen for Selbekk verre enn den allerede var? Og var det på noen måte nødvendig å sammenligne en fredelig avismann med voldelige ekstremister? Sammenligne tegninger med drap? Ikke så veldig. I tillegg hevdet Støre at man ikke ba de rabiate masser om unnskyldning og har i ettertid bedrevet en utstrakt omskriving av sin egen opptreden. Med blant andre NRK som villig mikrofonholder.
Støre åpnet ballet og dermed presset mot Selbekk med en uttalelse til CNN i januar 2006: «Ekstremister på begge sider må ta skylden for volden dette utløste», sa han. Fra Støres utenriksdepartement gikk det ut en beklagelse til «den muslimske verden», fulgt av denne instruksen til ambassadepersonell i Midtøsten: «Det sendes foreløpig ikke ut noen pressemelding her, det vil virke dumt i forhold til norske medier og vil kunne blåse saken opp her hjemme.» Beklagelsen skal vi komme tilbake til.
I februar endte det altså med Selbekks påtvungede kanossagang i regjeringskvartalet. Det var ikke mange tilløp til kritikk av Støres håndtering og tvilsomme forhold til ytringsfriheten i norske medier. Få, om noen, lederskribenter forsvarte Selbekk mot Støres groteske sammenstilling av kristenredaktøren og morderiske islamister.
Livet gikk videre, frem til fredag før juleferien 19. desember 2008. I en pressemelding opplyste daværende justiminister Knut Storberget (Ap) at man endelig hadde bestemt seg for å fjerne den gamle, sovende blasfemiparagrafen. Det førte til rosende overskrifter i riksdekkende medier i juleferiemodus. Man lot seg ikke merke med notisen om at regjeringen samtidig gikk inn for å utvide §185 – den såkalt rasismeparagrafen – mot hatefulle ytringer:
«Regjeringen vil derfor foreslå å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.»
Lovforslaget ble begrunnet slik: «Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.»
Det var med andre ord ikke kristne og buddhister den nye blasfemiparagrafen var beregnet på å verne.
I pressen var det helt taust, helt til en kampanje utformet i januar 2009 av Lars Gule og undertegnede, støttet av en rekke kjente navn og båret frem av alternative medier som Document.no, Fri Tanke og Rights.no vokste seg stor nok til at den ikke kunne ignoreres lenger. Først da kom de tradisjonelle medienes lederskribenter på banen. 4. februar 2009 måtte Stoltenberg-regjeringen trekke forslaget tilbake.
Forslaget var et alvorlig anslag mot ytringsfriheten og det er grunn til å minne om at Jonas Gahr Støre stilte seg bak det. Da han ble konfrontert med det, svarte han på vanlig ullent vis:
– Når kompromisset fra underutvalget i regjeringen var som det var, og med presiseringene om at det gjaldt hatefulle ytringer mot enkeltpersoner basert på religion, kunne jeg leve med det, og det ga jeg uttrykk for, sier Støre.
Men det var slett ikke det forslaget sa; det presiserte tvert i mot at det var rettet mot «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn» – altså religioner og livssyn – ikke enkeltpersoner.
— Radikal islam er ikke noe problem i Norge, sa en beroligende Støre senere samme år. Sett i lys av hans egen håndtering av Muhammed-krisen og støtte til blasfemi-forslaget for å unngå «alvorlige konflikter i samfunnet», kan han umulig ha trodd på det selv.
7. januar 2015 ble redaksjonen i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo slaktet av to islamister, og debatten om Muhammed-krisen ble satt på dagsorden igjen. Hele ni år etter ble dette fremstilt som at Støre ba Selbekk om unnskyldning:
– Det ble lagt en urimelig stor belastning på Vebjørn Selbekk og Magazinet. Han fikk voldsomt fokus mot seg. Hvis noe vi sa og gjorde bidro til det, så har jeg beklaget overfor Selbekk før og gjør det gjerne igjen, sier Støre.
Hvis noe vi sa og gjorde…? Det er beklagelsen sin det, særlig ettersom Støre beviselig bidro personlig til den urimelige belastningen. Overskriften lyder for øvrig «Erkjenner at Selbekk ble stående alene», og det skulle det vel helst bare mangle at Støre gjorde, for det var akkurat det som skjedde – og alle vet det.
To sider av samme sak, ifølge Jonas Gahr Støre.
Dagens Næringsliv kastet seg også på, og av Støres ellers vage svar fremgår det krystallklart at han ikke har skiftet mening om at den islamistiske volden skyldes «ekstremister på begge sider» og at han stadig likestiller ytringer med vold og drap [mine utv.]:
– Du ble i 2006 sitert på at «ekstremister på begge sider må ta skylden for volden dette utløste». Hva mente du med det?
– Ja, det er i dag folk som har hevet brannbomber inn i moskeer i Frankrike. Det er ekstremister. De som skjøt i Charlie Hebdo, det er ekstremister. Det er miljøer som vil polarisering, som vil fremme ekstreme holdninger på begge sider. De miljøene er marginale, men tar nesten all oppmerksomhet. Det store flertallet kan leve med sterke meninger, det er viktig at dette kommer tydelig frem.
Enter NRK, som villig stilte opp som mikrofonholder for Støres omskriving av sin lite flatterende opptreden i 2006. Ole Torp la ballen godt til rette:
Støre, du var jo utenriksminister i 2006 da Norge ble kritisert og…raseriet over hele den muslimske verden fordi man i et blad i Norge trykket tegninger av profeten. Det kom krav om at man skulle be om unnskyldning, men det gjorde ikke du?
Det var nesten så man falt av stolen over at dette i det hele tatt ble ansett som gangbart i en journalistisk institusjon. Antagelig taler det til Støres fordel at selv ikke han tok sjansen på å svare direkte på Torps forbløffende historieforfalskning:
Ehm… Det var altså en dramatisk situasjon for Norge, hvor nordmenn ble dr…, ble skutt på og angrepet i utlandet og det var viktig å forklare en verden hva som skjedde. Det var også viktig å understreke at ytringsfriheten er fundamentalt hos oss, og i Norge er det redaksjoner og redaktører som redigerer meninger. Det skal ikke vi politikere ha noen mening om. Vi må tåle det som kommer og det som blir skrevet. Det var også en tid da vi så noe som man kan frykte i Frankrike, at noen dreper og truer i religionens navn. Det må ikke ødelegge for de som tror fredelig på religion. Og det er det jo mange mennesker som gjør – særlig folk med muslimsk tro – som kan oppleve at de som dreper og truer i den religionens navn retter mistanke mot dem. Tror det er veldig viktig å stå opp for dem. Det var viktig da og det er viktig idag.
Men Støre ba beviselig om unnskyldning. Ordlyden i Støres budskap til den arabiske verden i 2006 – og som han ikke ville at den norske befolkningen skulle vite om – var denne:
Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer. Jeg har stor forståelse for at disse oppleves som støtende for muslimer verden over. Islam utgjør en åndelig forankring for en stor del av verdens befolkning. Deres tro har krav på vår respekt.
Karikaturtegningene i det kristne bladet Magazinet er ikke konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt.
La meg gjøre det helt klart at den norske regjering fordømmer enhver handling eller uttalelse som uttrykker forakt for mennesker på bakgrunn av deres religion eller etnisitet.
Man la pliktskyldig til at ytringsfriheten er en «bærebjelke i det norske samfunn. Dette innebærer toleranse også for meninger som ikke alle kan slutte seg til. Samtidig setter vår lovgivning og internasjonale forpliktelser grenser mot hets eller hatefulle ytringer.» Ikke engang Kristelig Folkeparti syntes at det pliktløpet holdt mål. Det syntes nok ikke Støre heller, for hvorfor ellers ville han holde beklagelsen unna offentligheten?
Som svar på Sylvi Listhaugs kritikk hopper imidlertid Giske glatt bukk over alle partilederens ulne, unnvikende manøver de siste elleve år.
Han finner det underlig at Listhaug løfter frem debatten om karikaturstriden nå, elleve år senere.
– Hun kan ikke ha mye å utsette på Jonas når hun må gå elleve år tilbake i tid. Etter det har Jonas vært utenriksminister i flere år, helseminister og parlamentarisk leder for Ap. Jeg tror folk vet hva han står for når det gjelder menneskerettigheter, internasjonal fordeling og ytringsfrihet, sier Giske til VG.
Ja, spesielt hva det siste angår gjør vi nok det. Og det vi vet er såpass bekymringsfullt at det eneste underlige her, er at det ikke er flere enn Listhaug som stiller spørsmål ved det.