I dag skal vi være slemme. Ikke mot kvinnen og hennes barn som omtales i VGs reportasje, men med journalisten Silje. S. Skiphamns unnfallenhet.
VG lager en sak om barnefattigdom, og casen deres er Niahana Ali. Hun er 29 år, kom til Norge fra Syria som 19-åring, og er enslig mor til fire barn på henholdsvis to, tre, seks og sju år. Ali er altså skilt, men vi får ikke vite noe om hennes tidligere ekteskap eller barnefaren. Vi får heller ikke vite hvor lenge Ali har vært skilt, eller noe om grunnlaget for opphold i Norge. Vi får derimot vite at Ali, tross sine ti år i Norge, ikke behersker det norske språket. «Mye av tiden har gått med til å være hjemme med barna.» Det kan tyde på at heller ikke barna behersker det norske språket så godt, til tross for at de er født og oppvokst her.
Siden Ali ikke kan norsk og har fire småbarn, som alenemor, er det nok også vanskelig å jobbe. Hun lever således på sosialhjelp, som ifølge VG utgjør i overkant av 12.000 kroner i måneden. I tillegg følger barnetrygd, barnebidrag, tiltakspenger og bostøtte. Bostøtten skal bidra til at hun klarer husleien på 16.000 kroner måneden.
Prinsesseseng
Det er en dryg husleie for det som VG presenterer som «en gammel bygård øst i Oslo.» Vi får ikke vite den eksakte størrelsen på leiligheten, men det heter at barna noen ganger får besøk av barn i «en tilsvarende leilighet» i samme bygård, og den er på «under 60 kvadratmeter». At husleien er høy er fordi vi snakker om noe av det hippeste området vi finner i Oslo, nemlig Grünerløkka, noe VG ikke finner noen grunn til å kommentere.
Men det er ikke bare trangboddhet som plager familien, leiligheten skal også ha muggsopp. Det gjør familien syk. Det Ali ønsker seg er «ikke mer penger. Jeg vil bare ha en leilighet som vi kan bo i uten at barna blir syke». Så er det også slik at datteren ønsker seg en prinsesseseng, men «det har de ikke plass til». Det er noe som minner om denne prinsessesengen, og det er «gullstolen». Men du skal vite at ingen, ingen, ville finne på å spørre Ali om det kanskje er viktigere ting å prioritere enn en prinsesseseng?
For selvsagt ønsker Ali seg både større og bedre leilighet. Det er det nok mange i Oslo som gjør, og det er nok også mange som ønsker å bo så sentralt som mulig. Men de har ikke råd. De setter tæring etter næring, noe som Ali etter all sannsynlighet ikke skjønner hva betyr – fordi ingen har fortalt henne det, og fordi slike reportasjer som VG her bringer er med på å villede de samme. Ali skjønner neppe at det hun forventer er at skattebetalerne skal gi henne og barna et bedre liv, men selv er hun helt uten ansvar?
Hun har vært ti år i Norge, satt fire barn til verden som hun (og eksmannen?) ikke klarer å forsørge, hun har utelatt å lære seg norsk og prioritert å være hjemme med barna heller enn å bidra til samfunnet.
Og så forundrer det noen at barnefattigdommen øker?
Systemsvikt
Det er ikke Ali sin feil (hvis hun ikke bedriver trygdejuks, det vil si bare er skilt på papiret, men gift etter sharia, for å utnytte ordninger for enslige mødre, hvilket selv VG bør vite ikke er helt uvanlig). For det er akkurat på denne måten Norge i årevis har betalt seg ut av en mislykket innvandrings- og integreringspolitikk. Innvandringen har over tid vært for høy og skjevfordelt, samtidig med at få krav har blitt stilt til nyankomne. Slike krav måtte jo følges opp, og det har passet dårlig med et kulturrelativistisk syn, en idé om at det synd på (alle) mennesker fra den ikke-vestlige del av verden, kombinert med berøringsangst overfor det ukjente.
Dette systemsviket har vært påpekt av en rekke aktører over tiår, ikke minst fra fagfolk i ulike roller, slik som for eksempel politiet. Men politikerne har puttet fingrene i ørene og lallet videre. Ingenting, merk ingenting, skal få slitt den humane glorien fra deres partiprogram.
En av de som har prøvd å advare, er politiadvokat Trond Høvik. I Politijuristen nr.2 i 2009, altså for åtte år siden, skrev han et omstendelig innlegg under overskriften: «Er Folkeregisteret et sugerør?». Høviks innlegg den gang var myntet på trygdemisbruk, men det gir også en innføring i hvordan det lønner seg å bruke det norske velferdssystemet for hva det er verdt. Det forteller oss dermed også at vårt generøse velferdssystemet settes på en knallhard prøve hvis innvandrere mener de legitimt kan forvente at deres nye hjemland skal forsørge dem.
La oss håpe at noe har forbedret seg i perioden, for eksempel var det en forbilledlig holdning som Flyktningtjenesten i Modum nylig la for dagen da de kastet ut seks syriske unge menn som klagde på boligstandarden. Men selvsagt, her var det ingen barn i bildet. For da kommer problematikken på bordet med at barna ikke skal «betale» for foreldrenes feil. Likevel kommer vi aldri til å komme videre hvis ikke foreldre ansvarliggjøres.
Det hører også med til historien at Ali nå går på tiltak i regi av NAV. Hun tror at det kan bli lettere å få seg jobb når barna blir større, ifølge VG. Men tror så Ali at andre småbarnsmødre ikke må jobbe? Et slik spørsmål synes å være fjernt for journalisten. Det heter heller at det eneste Ali vil, er å jobbe:
– Da kan barna mine bli stolte av meg. Vi kan flytte til en bedre leilighet og barna kan ha med seg venner hjem uten å skamme seg. Kanskje får vi plass til en prinsesseseng også?
VG: Nihana (29) bor med fire barn i en helseskadelig leilighet