Innvandring

Kanskje det er på tide å innse at det ikke dreier seg om høyrepopulisme…?

Europas EU-vennlige, innvandringsliberale segment puster lettet ut og forsøker å presentere det liberalkonservative partiet VVD som en seier : valget var tross alt et tilbakeslag for den høyrepopulistiske bølgen. Denne analysen hviler imidlertid på antagelsen om at det velgeropprøret som finner sted i Europa - og USA - beror på at velgerne stemmer på høyrepopulistiske partier fordi de er lettpåvirkelige eller høyrepopulister selv. Men er de egentlig det?

Valget i Nederland er avgjort, og etablerte politikere og medier puster lettet ut. Høyrepopulisten Geert Wilders` parti ble bare nest størst med 13,1 prosent stemmer. Statsminister Mark Ruttes liberalkonservative parti VVD ble det største med 21,3 prosent. Det betyr en liten fremgang for Wilders, og en liten tilbakegang for Rutte. Arbeiderpartiet PVV ble massakrert, fra 25 til 6 prosent. Man kan kalle det hva man vil, men noen overbevisende seier over «høyrepopulismen» er det ikke.

Det blir man fort klar over hvis man tar de siste års uttalelser fra statsminister Rutte om innvandring og integrering med i betraktningen. Flere av dem er til forveksling like Geert Wilders´, bare med den forskjellen at Wilders har stått for dette synet siden han startet Frihetspartiet, og betalt en høy personlig kostnad for det: mannen har i praksis ingen bevegelsesfrihet i det frie, tolerante Europa, han lever med dødstrusler og bevoktes døgnet rundt. Rutte har derimot bare fulgt på i takt med stemningsskiftet i den nederlandske – såvel som den europeiske – befolkningen. Så hvem som i realiteten er populist og ikke her; se, det forblir et åpent spørsmål.

– Hadde Wilders Frihetsparti blitt landets største ville det sendt sjokkbølger gjennom Europa. Det ville tjent som en bekreftelse på en høyrepopulistisk vind øker i styrke, kort tid før de kritisk viktige valgene i Frankrike og Tyskland, skriver for eksempel utenrikskommentator i VG, Per Olav Ødegaard.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Men Ødegaards analyse, som de fleste politikeres, akademikeres og medias analyser av velgeromveltningene som foregår i Europa, hviler nettopp på forutsetningen om at de «høyrepopulistiske vindene» skyldes at velgerne stemmer på høyrepopulistiske partier enten fordi de selv er høyrepopulister eller fordi de lar seg lokke av høyrepopulistenes sirenesang.

Hva om denne forutsetningen er feil? Da ryker analysene som er bygget på den også.

Og det er gode – og til dels dokumenterte – grunner til å tro at forutsetningen den politiske, akademiske og mediale klassen opererer med er feilaktig.

For å forklare hvorfor jeg mener det, er jeg nødt til å forklare litt om mitt eget ståsted og således oppklare et ofte tilbakevendende spørsmål om mine politiske preferanser. Jeg er sosialdemokrat. Jeg tror oppriktig på velferdsstaten – om enn den har behov for reformer – og jeg tror på demokratiet, rettsstaten, ytringsfrihet, likestilling, likeverd, prinsippet om at alle er like for loven, religionsfrihet, arbeidstakeres rettigheter, fagbevegelser (selv om en mindre politisert variant hadde gjort seg), ordensmakten, solidaritet, beskyttelse av seksuelle, etniske og religiøse minoriteter, beskatning og egenbetaling etter evne, å gjøre sin plikt og kreve sin rett, dugnadsånd, sammenhengskraft og bærekraft.

I tillegg er jeg for en viss innvandring, asylinstiuttet slik det opprinnelig var ment og at kulturutveksling generelt er av det gode. Ja, jeg tror til og med på menneskerettigheter – vel og merke når de er basert på sunn fornuft og realitetene på bakken, ikke på en menneskeart som ikke finnes og forankret i halvreligiøse, ideologiske skrivebordsteorier. Av person er jeg mer pragmatisk enn ideologisk. Derfor er jeg naturlig hjemmehørende i – det som en gang var – Det kongelige norske, pragmatiske Arbeiderparti.

Men mest av alt tror jeg på nasjonalstaten, for det er den hittil eneste entiteten i verdenshistorien som har lykkes med å levere og beskytte alle de overnevnte, dyrebare godene – som slett ikke er noen selvfølge, slik mange later til å tro. De kom heller ikke dalende fra det blå; de er kjempet frem, både ved hardt arbeid og betydelig blodsutgydelse. Derfor er jeg av den formening at nasjonalstaten bør bevares som den garantisten den er for disse rettighetene. Jeg har overhodet ingen tro på en grenseløs verden eller en stor, internasjonal form for sentralmakt. En gang i en veldig, veldig fjern fremtid, kanskje, men ikke før menneskeheten er totalt forvandlet. Det finnes et ordtak som etter min mening har mye for seg: man skal ikke gape over mer enn man kan svelge.

Men det mener jeg Europa har gjort og gjør.

Det handler som vanlig om innvandring, og nær sagt samtlige meningsmålinger og studier bekrefter dette. Et flertall ønsker ikke mer innvandring, spesielt ikke når den fører til mer islam i våre samfunn, til et Europa som allerede har tatt imot millioner fra den tredje verden på særdeles kort tid.

Selv mener jeg at innvandringens omfang, tempo og karakter er en trussel mot alle de tingene jeg har kjær og helhjertet støtter opp om. Et antall vi kan håndtere og absorbere, ja, men ingenting tyder på at vi er i stand til det med det innvandringsvolumet og – tempoet vi har hatt de siste tiårene. Befolkningsprognoser viser for øvrig at den vil øke betraktelig i årene som kommer hvis ingenting blir gjort. Alle meningsmålinger tyder på at flertallet i Europa er av samme formening når det kommer til innvandringens størrelse og karakter. Det finnes et eneste land på planeten jeg føler meg hjemme i og jeg vil ganske enkelt ikke at det skal forvandles til noe ugjenkjennelig. Og jeg er ikke religiøs; riktignok liker jeg visse kirkelige tradisjoner, som for meg er kulturhistoriske, men hva personlig kristne innerst inne tror og føler har jeg ikke noe ønske om å forholde meg til i hverdagen. Enda mindre vil jeg forholde meg til islamske religiøse eller kulturelle normer som er meg totalt fremmed, og som i mange tilfeller frontkolliderer med alt et moderne samfunn er tuftet på. Hva den enkelte muslim føler, tror og praktiserer i egen privatsfære og menighet er helt og holdent deres sak – medmindre det strider mot norsk lov og/eller får negative konsekvenser for tredjepart, som f.eks. tvangsekteskap – så lenge det ikke blir forsøkt påtvunget andre. Men jeg vil motsette meg ethvert fremstøt for «islamsk» påvirkning på styre og stell eller i det offentlige rom, for jeg mener det er en forferdelig dårlig idè – og tilstanden, ikke minst toleransenivået for enhver annerledestenkende, i minst 57 land illustrerer hvorfor. Det hevdes dog fra flere hold at det islamske styret i Al-Andalus var supertolerant i forhold til det da katolske Europa, hvilket neppe skulle så mye til, og det er godt mulig. Men det var altså i perioden 711-1492; vi lever i 2017 og situasjonen er den omvendte.

Det er for øvrig helt legitimt for Europas konservative muslimer å kjempe demokratisk for at deres visjon for samfunnet skal realiseres, og hvis de skulle mene at islamske religiøse eller kulturelle påbud og forbud er av det gode, er det fullt ut akseptabelt å kjempe for å implementerer disse idealene. Det skjer da også daglig, som kampen for å få hijab, bønnerom og kjønnssegregring inn her, der og alle steder. De skal bare være klar over – og vi like klare på – at det er like legitimt å kjempe demokratisk imot.

Med innvandringen har også klanmentaliteten og et ytterst reaksjonært kvinnesyn meldt sin ankomst, hvilket er en trussel mot rettsstaten og prinsippet om likhet for loven, likestilling og ikke minst: kvinners bevegelsesfrihet. Politikere åpner som vanlig munnen og ut ramler den samme gamle visen om integreringstiltak; men beklager, folkens, jeg har ikke noen tro på det lenger. Ting tar nemlig tid; det bør være nok å minne om at det har tatt minst tusen års bevisst arbeid for å kvitte oss med vår egen klanmentalitet, men vi trenger ikke se lenger til debatten om etniske nordmenn for å bli klar over at den fortsatt gjør seg gjeldende. Så at innvandrere fra klanssamfunn – og da snakker jeg gruppevis, ikke enkeltindivider – i stort skal legge fra seg en tusenårig nedarvet samfunnsinnretning, sedvane og mentalitet tidsnok til at den nåværende innvandringen og integreringen kan komme på rett kjøl samtidig som vi fortsatt tar inn like mange hvert år som vi nå gjør, er en utopi.

Hvorfor tidsnok? En gruppe på noen tusen, sikkert noen titusener også, med antidemokratiske, antiliberale og klanorienterte mennesker fra patriarkalske kulturer er ikke, eller burde i alle fall ikke være, noe problem å håndtere for et moderne demokrati. Med tiden ville vi nok også lykkes med å integrere såpass små grupper. Men vi snakker hundretusenvis, og antallet øker jevnt og trutt. Europas befolkning øker hovedsakelig på grunn av innvandring fra Midtøsten, Asia og Afrika og deres fødselsrater. Så mens vi enda baler med innvandringsrelaterte problemer fra flere tiår tilbake, vokser de gruppene som etter alle parametre klarer seg dårlig med mange tusen i året. Store deler av disse gruppene vil klare seg godt. Kanskje en majoritet, til og med. Men den delen som ikke gjør det, selv om den skulle være i minoritet, utgjør likefullt et betydelig antall. Hva vil skje med samfunnet hvis eller når store, uintegrerte grupper med kollektivistiske verdier som strider mot det liberale, individbaserte demokratiets blir store nok til å få reell politisk innflytelse? Dette spørsmålet bekymrer åpenbart flere enn meg.

Beskyttelse av minoriteter er en selvfølge i et sosialdemokrati, men disse minoritetene er altså i ferd med å bli svært, svært store og takket være innvandring vokser de, mens «den innfødte» befolkningen minsker. Og når all dokumentasjon i tillegg viser at de gruppene som vokser raskest integrerer seg dårlig – igjen, ikke alle, men det overordnede bildet er entydig – ja, så har vi et stort, tilnærmet uløselig problem som stadig øker i omfang. Det vil få ditto konsekvenser for våre samfunn. Europas politiske ledelse pusler på sin side bare med kortsiktige tiltak, som ikke vil vare, ikke er bærekraftige og ikke løser noen verdens ting på sikt. Situasjonen de har manøvrert oss inn i, har økt folks utrygghet og dermed banet veien for omfattende sosial uro litt lenger frem i løypa.

Skiftende europeiske regjeringer har tilsynelatende valgt å styre etter det simplistiske prinsippet om at «kjennskap gir vennskap», uten å ta nødvendig høyde for at hva mennesker med alle sine feil og mangler angår, så kan kjennskap også resultere i gjensidig, genuin antipati. I den grad Europas myndigheter har lagt merke til at det siste kan være tilfelle, har man like systematisk brukt mye energi på å unngå reelle debatter om den førte politikk på dette området. Man får bare innse at «fremmedfrykt» er en temmelig mangelfull forklaringsmodell; europeere har aldri levd så tett inn på muslimer i så stort antall noen gang – og omvendt – og spenningene har bare økt. Det er rett og slett farlig å utforme og føre politikk basert på et forenklet og rosenrødt syn på menneskelig atferd. Folk, uansett hvor de kommer fra, er folk på godt og vondt, belemret med instinkter og følelser som de er; ingen av oss er evig smilende engler med sukker på.

Derfor mener jeg at innvandringen fra særlig islamske samfunn, som erfaringsmessig har størst problemer med å integrere seg, bør bringes ned på et minimum eller stanses. Det mener faktisk et flertall i dagens Europa.

Er dette høyrepopulisme? Er det noen av høyrepopulisme-brukerne som vil ta seg bryet med å forklare hva det i så fall er som gjør det til det? Før noen eventuelt svarer, bør de ta med i betraktningen at innvandrings-, integrerings- og islamspørsmålet splitter de aller fleste politiske partier og leire på tvers. Det viser meningsmålinger og det kan observeres i debatten. For å ta to tilfeldige eksempler: SVs dyktige Andreas C. Halse og den upåklagelig venstreorienterte Espen Goffeng er to debattanter som i stor grad ser de samme problemene som HRS og jeg gjør. De formulerer dem kanskje annerledes og har kanskje andre løsningsforslag, men vi er i utgangspunktet enige om mange av problemstillingene. Er de da høyrepopulister midt oppe i alle sine venstrekredensialer?

Det er for øvrig ikke bare innvandringsspørsmålet som splitter partier og leire på tvers, det gjør også holdningene til EU. For min del er jeg mot, og også det blir for tiden utlagt som en høyrepopulistisk greie. Til gjengjeld kjenner jeg ikke så få ihuga EU-tilhengere, og om vi er rykende uenige på dette feltet, så er vi skjønt enige når det gjelder innvandringen og relaterte problemer. For å si det enkelt: på innvandrings-, islam- og EU-feltet finnes det ikke noe høyre og venstre. I nåtidens største politiske konflikter er høyre-venstre-aksen en like falsk som foreldet skillelinje.

Personlig er jeg ikke så tett i pappen at jeg lar meg lokke av politikere som var de Rottefangeren fra Hameln, uansett hvor mye gull og grønne skoger de ellers måtte love. Så tette i pappen tror jeg heller ikke det er så mange som er i befolkninger som både kan lese og skrive. Mine meninger er mine egne, formet av det jeg har klart å tilegne meg av kunnskap, samt observasjoner, kombinert med hva jeg oppfatter som bra og hva jeg oppfatter som dårlig.

Sosialdemokratiske jeg oppfatter ganske enkelt den innvandringspolitikken som føres som dårlig nytt for alt annet jeg holder kjært og høyt i hevd. Jeg ønsker derfor en drastisk omlegging av politisk kurs på dette området. Da skjer følgende for de fleste demokratisk innstilte mennesker: man ser seg om etter den politikeren eller det politiske partiet som a) later til å ha forstått problemstillingen, b) gir uttrykk for dette og c) legger frem mulige løsningsforslag. Dette er da også demokratiets kjernefunksjon.

Er det ingen av de etablerte partiene som formulerer bekymringene man har, forstår dem, deler dem eller foreslår noen løsninger – fremfor alt å få innvandringen kraftig ned og legge frem noen realistiske tiltak for å hamle opp med de integreringsproblemene vi allerede har – ser man seg etter andre. For Nederlands vedkommende er denne andre tydeligvis Wilders; han er i praksis et ensaksparti. Og hvis den ene saken er viktig nok for en velger – og det er den når det gjelder innvandring; for den er europeere flests primære bekymring, samtidig som den påvirker absolutt alle andre politikkområder, alt fra boligmarked og skoleplasser til helsetjenester og statsbudsjett – så stemmer man på det uansett hva annet partiet måtte å ha å by på. Er dette høyrepopulistisk eller er det normal velgeratferd i et demokrati?

Og man bør som sagt ikke kaste seg blår i øynene hva gårsdagens valgresultat angår; Rutte har i mange tilfeller hørtes ut som et ekko av Wilders. Legg til at Nederland er under et uhørt angrep fra Tyrkia som Rutte har taklet på den eneste måten man kan takle en aggressiv statsleder som forsøker å utvide sin makt på og at Rutte har fordelen av å lede et statsbærende parti, og det ville vært rart om Wilders skulle klare å toppe det. Valgresultatet kan uansett ikke tolkes som noen oppslutning til en fortsatt innvandringsliberal linje.

Man kan si hva man vil om Wilders, og for så vidt Ruttes, retorikk, men noe av det som skremmer folk mest i en urolig og sosialt omveltende tid og derfor er farlig – skremte mennesker i flokk er et livsfarlig dyr – er inntrykket av at landets ledelse ikke er styringsdyktig; at alt flyter og at den politiske ledelsen ikke kan, vil eller tør ta fatt i reelle problemstillinger. Da vender folk seg til dem de tror, eller aller helst håper, at kan, vil og tør.

Det nederlandske arbeiderpartiet ble derimot slaktet. Siste måling for Ap her hjemme viser også et kraftig fall. For mitt vedkommende har det vært utenkelig å stemme på det innvandringsliberale Høyre – som attpåtil har de uansvarlige lekepartiene Krf og Venstre på slep – som tenker mer på næringslivets ønske om billig, innvandret arbeidskraft enn de negative konsekvensene for vår hjemlige arbeider- og lavere middelklasse, som for øvrig inkluderer mange av de innvandrerne som allerede er her. Ap har derimot ikke vært spesielt innvandringsvennlig, men mer pragmatisk, til tross for at de som andre politiske partier har latt humla suse i alt for lang tid. Ap under Jonas Gahr Støre er en annen skål, så for tiden er denne sosialdemokraten partipolitisk hjemløs. Gahr Støre fremstår for meg som en type politiker det ikke går an å stole på lenger enn man kan kaste vedkommende. Bytt ham ut med hvem som helst – bortsett fra Helga Pedersen – og bytt tilbake til verdslig pragmatikk fra luftig ideologi, og jeg fyller ut forhåndsstemmen min øyeblikkelig. Kort sagt: de etablerte politiske partiene må slutte å snakke som om det fortsatt var 1989 og slutte å føre en innvandringspolitikk fra verden av igår. Å legge frem forslag om mer av det samme vil ikke gjenvinne velgernes tillit. I påvente av at det skal skje er et mulig alternativ Fremskrittspartiet, ettersom dette er det eneste partiet som synes å ville ta tak i det jeg primært bekymrer meg for.

Fortsatt som sosialdemokrat, uansett hvor mye det behager andre å stemple alt de ikke liker eller orker å forholde seg rasjonelt til som høyrepopulisme.

Det må politikere, akademikere og medier gjerne fortsette med og partier må gjerne fortsette å styre etter den overfladiske høyrepopulist-analysen. Bare ikke kom og klag etter at dere er knust i valg og opplagstall, eller etter at folk i desperasjon har snudd seg til noe enda verre. For det finnes, bare så det er sagt.