Integrering og integreringspolitikk

Ideen færre og færre tror på: Integrering

Det begynner å bli mer enn åpenbart at integrering ikke virker. Det handler rett og slett om at de som vil bli integrert, de blir det. Likevel fortsetter vi i samme tralten som før, tilsynelatende i den tro at en eller annet genial løsning skal komme seilende på ei fjøl. Problemet er at våre folkevalgte ikke gjør jobben sin. De dytter problemene på folket og skylder på den til enhver tid sittende regjering.

Da innvandringen fra den ikke-vestlige verden skjøt fart på begynnelsen av 1970-tallet var de fleste rimelig beroliget, kanskje med unntak av finnene som raskt returnerte dem med charterfly. Til Norge kom de som turister, med formålet å få arbeid, for så å skulle returnere med en tykkere lommebok. Slik gikk det jo ikke: Folk ble, fikk varig oppholdstillatelse, og hentet familien hit. Det gikk stort sett greit i begynnelsen: de fleste var hardtarbeidende og ingen spesiell belastning for det offentlige.

Kanskje ikke underlig: På den tiden hadde vi ingen integreringstiltak. De som kom måtte stort sett klare seg selv, og hjelpen fikk de hovedsakelig av hverandre.

Men så begynte det å komme mange, etterhvert veldig mange sett i forhold til folketallet. Bostedsegregasjonen økte, det samme gjorde den sosiale kontrollen. Mens miljøene var små, var det langt lettere å ta del i det norske. På 1970-tallet var kvinner og menn sammen på kafeer, det ble spilt kort i hjemmene og hijab var ikke å se. Med større miljøer kom også moskeene og moralpolitiet fra den muslimdominerte verden.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Regjering etter regjering registrerte endringene, og svarene ble «integreringstiltak». Ulike «frivillige organisasjoner» dukket opp, der alle mente å være rede til å løse problemene bare offentlige midler ble stilt til disposisjon, for eksperter var de jo alle sammen – gjerne i regi av å være født i et annet land enn Norge. I de siste 20-30 årene er det bare kommet til flere lag, foreninger og organisasjoner, ingen har noen oversikt, og det har vi heller ikke med alle de ulike integreringstiltak som vi har brukt milliarder av milliarder på. Troen på integrering har vært et politisk fastlåst prosjekt.

Folk flest fikk skylden

Regjering etter regjering har vist til innvandringens kulturelle, sosiale og økonomiske berikelse. Da det etterhvert ble klart at det var for mye som ikke gikk på skinner, gjaldt det å rette søkelyset mot dem som aldri har vært ansvarlige for dette prosjektet – nemlig folk flest.

«Problemer» ble byttet med «utfordringer», «integrering» med «inkludering» (for det var majoritetsbefolkningen ansvar ikke å ekskludere), «rasisme» ble utvannet og utvidet til «institusjonell rasisme», og vi skulle vite at det «bor en rasist i oss alle» (hvite, vel og merke). Innvandringsregnskap ble blankt avvist, for det kunne virke «stigmatiserende». Å sette krav til innvandrerne selv, var tilnærmet inhumant. Ja, i begynnelsen utløste selv et krav som norsk språk til tomat- og egg-kasting. For å få fart i bosetting i kommunene ble asylanter omdøpt til «flyktninger», antakelig i håp om å vekke folk flest sine humane gener.

Men akk, problemene vedvarte.

Tall og verdier

Siden har ulike tall tvunget seg frem, hvilket er fullt forståelig. All den tid Norge kunne pøse på med penger uten at det gikk ut over andre ting, lot problemene seg (politisk) skjule. Men nå er kostnadene av en slik størrelsesorden at de kreves synliggjort i budsjetter, ikke minst i planleggingsøyemed. Med tallene forsvant først den «økonomiske berikelse». Skatte- og trygdeprofil og sysselsettingstall for ulike grupper lar seg ikke lenger bortforklare, ei heller at mange faller tidlig fra arbeidsmarkedet.

Nå har den «kulturelle og sosiale berikelsen» begynt å vakle faretruende, sist statuert i Brochmann II-utvalgets NOU, med den avslørende tittelen «Integrasjon og tillit». Dessverre lever ikke utvalget opp til forventningene da deres forslag i sum er å få folk i arbeid – og at det er vanskelig, ikke minst fordi så mange av dem som kommer ikke er kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet, samt har ulike valg og verdier (eller kulturelle føringer og livsstilspreferanser, som Brochmann II-utvalget presiserer). Som nevnt før er utvalgets mest givende tekst å finne i dissensene, det vil si merknadene fra Asle Toje og Erling Holmøy. De peker på reelle problemer og synliggjør dermed utvalgets urealistiske løsninger.

Vi kan altså ha så ulike verdier at vi ikke finner frem i et verdifellesskap. «Trøsten» har vært at det vil gå bedre med etterkommerne, hvilket det gjør også, men ikke optimalt. Det handler ikke minst om at de fleste gifter seg innad i egen gruppe, også henteektskap, tradisjonelle yrkesvalg, samt økt press på å opprettholde tradisjonelle verdier fra opprinnelseslandet. Sistnevnte fikk jeg nok en gang bekreftet da leste gjennom søknaden for (igjen) å få startet en muslimsk grunnskole i Oslo. Her heter det at egne muslimske skoler vil bidra til integrering, for da slipper barna blant annet å gå på koranskole i helgene.

Snart må vi bare erkjenne det uunngåelige: Vi tror ikke lenger på integrering. De som vil ta del i samfunnet, gjør det – med eller uten integreringstiltak.

Glem integrering

NRK kan fortelle at en av ti syrere takker nei til Norge. De er skeptiske til norske normer og regler. De opplever det skremmende at gutter og jenter har svømmeundervisning sammen, forstår ikke Norges forventing om at kvinner skal være i arbeidslivet, frykter at barnevernet skal ta barna deres og er redde for at de ikke skal kunne dra på besøk til Syria. Dette er forståelig, like forståelig som den syriske familien som ikke finner seg til rette i vintermørke i Karasjok. De som fravelger Norge er ærlig med seg selv: den verdimessige (kanskje også den klimatiske) avstanden blir for stor, noe som burde fortelle alle og enhver at sikre mottakssentre i nærområdene er et treffsikkert tiltak.

En som heller ikke lenger tror på integrering, er den danske journalisten og «for lengst desillusjonert venstreorientert» Mikkel Andersson. I en blogg på Berlingske stiller han seg sterkt tvilende til at ikke-vestlige innvandrere vil ta seg til dansk kultur og verdier.

For de fleste mennesker kan godt lide deres kultur, religion og identitet og vil ikke give afkald på den, blot fordi de lever i et andet land.

Hvis jeg bosatte mig i Syrien, Iran eller Afghanistan, ville jeg næppe holde op med at mene, at ytringsfrihed, ligestilling mellem kønnene og retten til at være homoseksuel uden at blive straffet var gode ting, og jeg ville heller ikke holde op med at opdrage mine børn til at mene det samme.

Anderssons påstand er antakelig like enkel som sann: Det er umulig å være integrert i den majoritetsdanske kultur hvis man er sterk troende muslim. Rett og slett fordi det innebærer et verdisett som er gjensidig utelukkende på en rekke punkter.

Men hvis man eksempelvis går med tørklæde, fordi man abonnerer på den religiøse begrundelse herfor – at mænd ellers risikerer fristelse, og kvinder er ansvarlige for at undgå dette – er korrekt, så har man et kønssyn, der afviger radikalt fra det majoritetsdanske. Hvis man ikke vil give hånd til medlemmer af det modsatte køn, er man ikke integreret.

Hvis man mener, at Koranen er ufejlbarlig, og henrettelse af homoseksuelle og blasfemikere i den ideelle stat burde indføres – også selv om man anerkender, denne ikke findes – så er man heller ikke integreret.

Så er det helt riktig som Andersson sier at man kan være både lovlydig og hardtarbeidende, eller økonomisk integrert som vi bruker å si, men kulturelt integrert er man ikke. Men skal storsamfunnet vike for å gi etter for særkrav vi i utgangspunktet ikke vil ha? Hvilken «integrering» er det?

Ja, vi er endog kommet dit at assimilering igjen kan uttales uten at man blir stemplet som fullstendig forrykt, selv i Brochmann II-utvalget finner vi begrepet relativt hyppig brukt.

Ta oppgaven på alvor

Når integreringstiltakene i så liten grad gir de forventede resultater, skal vi da fortsette med mer av det samme eller tenke nytt? Sistnevnte viser seg å være særdeles politisk vanskelig, og da ender det etter all sannsynlighet opp med det åpenbare: man strammer skruen til og stiller flere krav. Som Carl I. Hagen gjør i Dagbladet: Her foreslår han blant annet at innvandrere skal avkreves troskapsed til Norge før de kan tildeles statsborgerskap, at Norges lover skal ha forrang for opprinnelseslandets, 18-årsgrense for hijab, forbud mot ansiktstildekking som burka og nikab i det offentlige rom, forbud mot henteektskap som arrangerte ekteskap, sikre at barn kan norsk ved skolestart og asylmottak i Asia og Afrika. I samme artikkel forteller parlamentarisk leder i FrP, Harald Tom Nesvik, at programkomiteen har fått inn rundt 1.000 innspill. Det er å anta at de fleste er på innvandringsområdet og at de omhandler innstramninger/forsterkede krav.

Stadig flere krav skal også håndteres, både praktisk og politisk. Hva skal f.eks. sanksjonene være for i ettertid å bryte en troskapsed, å bruke hijab før fylte 18 år, hvordan vite om et henteektskap er arrangert osv.? Og hvordan oppnå politisk enighet om tiltak? Da handler det ikke bare om politisk enighet om aktuelle tiltak, men markeringsbehovet ulike partier har. Et forslag fra FrP er uspiselig for Ap (om enn så enig), samtidig som FrP er interessert i å markere seg overfor Ap, mens KrF og Venstre er mer opptatt av sitt menneskesyn og synes således villig til å gå på akkord med våre grunnleggende frihetsverdier.

Det uoverkommelige problemet er heller at våre folkevalgte ikke tar oppgaven så alvorlig som de burde. Det «håpes» så sterkt at integreringen går bra (og bedre enn i andre land, hvilket er tull, vi har hatt råd å betale oss ut av det), mens alle tall forteller at det ikke går bra. Det vil heller ikke «gå over» med den høye innvandringstakten Norge har, og med alle de tilpasninger som Norge bedriver. Men når de finner motstand i folket, har de samme kommet med en ny urealistisk og ikke-bærekraftig idé: «Vår moralske plikt» til å ta imot langt flere enn samfunnet kan absorbere.

Men selvsagt, det kan jo ikke de samme vite. Selv har de liten eller ingen kontakt med Det Nye Norge.

Delaktighet og ansvar

Hvis man virkelig tror at de som vil ta del i samfunnet gjør det, hva forteller det oss? At vi må organisere integreringsarbeidet på en helt annen måte. Stikkord er delaktighet og ansvar – fra dag én. F.eks. er det ingen grunn til at ikke personer selv kan være delaktig i driften av asylmottak med kyndig veiledning, og at mottak har egne barnehager, undervisning og arbeidstrening. Tar man ikke selv ansvar vil det kunne få betydning for søknaden.

Så må vi få plass det som det bare er snakk om: midlertidige opphold. Asyl skal kun gis i den perioden vedkommende trenger beskyttelse, hvilket ikke betyr at vedkommende aldri vil kunne få permanent opphold: Det vil i så fall avhenge av vedkommendes delaktighet og i hvilken grad det tas ansvar. Klarte man å bygge nettverk i 1960-70-årene for å hjelpe hverandre, så klarer man det nå også. Vi må bli kvitt klientifiseringen og passiviseringen.

Eller som en politiker spurte meg her om dagen: Si meg, skal du gjøre alle til sosialhjelpsmottakere? Jeg er fristet til å si ja, nettopp fordi det forteller oss hvor galt systemet er. Men enda har jeg ikke hørt en politiker gjennom de siste 20-30 år som har innrømmet at de har tenkt og gjort feil. De samme har en tendens til å hevde «at ingen kunne vite». Men nå begynner vi å bli mange «ingen».