Integrering og integreringspolitikk

Falske forhåpninger

Brochmann II-utvalgsmedlem Asle Toje mener at utvalget burde ha betont det åpenbare problemet med «kvalifisering som universalløsning». Siden flertallet av utvalget mente dette var utenfor mandatet, kan resultatet bli en NOU som skaper falske forhåpninger til en kvalifiseringslinje.

I en kommentar til Brochmann II-utvalgets rapport om integrasjon og tillit (NOU 2017:2) fremmer vi påstanden om at utvalgets sterke vektlegging på kvalifiseringslinja er urealistisk. Ett av utvalgets medlemmer, Asle Toje, deler åpenbart dette inntrykket.

Brochmann II-rapporten mangler ikke på ord, men har de noen betydning?

I en merknad (s. 210) påpeker Asle Toje at utvalget burde ha betont det åpenbare problemet med «kvalifisering som universalløsning». Han mener utvalget kan skape falske forhåpninger til en kvalifiseringslinje.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

For at dette skal fungere må innvandreren kvalifiseres til å bli like effektive som norske arbeidere. Dette er usannsynlig, på grensen til utenkelig, siden innvandrerne i betydelig grad er lavkvalifisert, lavskolert arbeidskraft som ankommer i voksen alder. Dessuten er norske trygder så sjenerøse at de virker som et disinsentiv for en selvforbedringsprosess av slike episke proporsjoner. Utvalget kunne ha påpekt at den eneste måten «kvalifiseringslinjen» ville fungere på, er dersom Norge tok til å håndplukke etterspurt arbeidskraft (slik blant annet Canada gjør) i stedet for asylinnvandringens selv-selektering.

Men, tro det eller ei, dette mente utvalget lå utenfor deres mandat. NOU-en legger altså opp til en hovedløsning som handler om kvalifisering av innvandrere, og så kommer utvalget til at det som må være premissene for en slik løsning ligger utenfor mandatet.

Mandat

La oss se litt nærmere på mandatet, som besto av fem deler. Særlig sentralt i denne sammenheng er problemstillingen knyttet til punkt fire. Her heter det at utvalget skal analysere sammenhengen mellom velferdsordninger og innvandring til Norge.

Herunder skal utvalget analysere og vurdere om gjeldende generelle inntektssikringsordninger, arbeidsmarkeds- og kvalifiseringstiltak, utdanningstilbud og annet offentlig tjenestetilbud er hensiktsmessig utformet og dimensjonert i en situasjon der flyktninger og deres familie utgjør en stor andel av innvandringen.

Utvalget skal også vurdere hvordan de særskilte ordningene som gjelder mottak av asylsøkere og bosetting, opplæring og kvalifisering av flyktninger, bidrar til at de raskt kommer i arbeid og deltar aktivt i samfunnslivet. Utvalget bør på bakgrunn av egne analyser og vurderinger skissere alternative strategier for å kunne møte utfordringer i tilknytning til fortsatt høy innvandring. Kunnskap og erfaringer fra sammenliknbare land bør trekkes inn i analysen.

I min tolkning skal man være i overkant kreativ for å hevde at Tojes påpekning av at å håndplukke etterspurt arbeidskraft er et premiss for både (videre) kvalifisering og raskt å komme i arbeid. Men Toje hadde mer på lager i samme merknad.

Ønsketenkning

Siden flertallet i utvalget inntok en slik holdning, legger Toje til grunn at den videre – og høye innvandringen – vil ha omtrent samme kvalifikasjonsnivå som de som alt har kommet. Vel så viktig, og ærlig, av Toje er det å påpeke at det er liten tvil om at «kvalifiseringslinjen» er hva alle politikere, uansett parti, ønsker.

Det er kanskje derfor mandatet konkluderer på vegne av utvalget: «For at Norge skal kunne opprettholde velferdsordningene på et nivå og med en standard vi har vært vant til, må innvandrere til Norge raskt komme i arbeid og opprettholde høy sysselsetting over tid.» Hva utvalget burde ha skrevet mer om, er hvorvidt dette er realistisk? Det er det trolig ikke.

Troen på at Norge vil produsere de samme verdiene med en betydelig lavere kvalifisert arbeidsstyrke er ønsketenkning. Det er ingen ting i rapporten som tilsier at utdanning vil hjelpe så det monner overfor godt voksne innvandrere som ofte mangler grunnskole og grunnleggende språklige ferdigheter.

Altså håper utvalget egentlig på at lavt kvalifiserte innvandrere vil komme i arbeid til høye norske lønninger som deres verdiskaping ikke tilsier. Dette strider mot de økonomiske tyngdelovene.

Det eneste som overrasker er at dette innlysende faktum fra Tojes side overses av flertallet i utvalget. Det er som å bygge hus uten grunnmur, og vi vet hva det kalles.

Luftslott

Toje, dertil som eneste medlem i utvalget, vil altså ikke ha på seg at man ikke skjønner svakhetene med kvalifiseringslinja, men at man likevel tviholder på at det er den riktigste veien. Det er kanskje i mangel av andre forslag, eller kanskje fordi at sannheten også her blir for ubehagelig. Toje er imidlertid klar, og påpeker at følgende kanskje er den viktigste innsikten fra utvalgets arbeid:

Problemet er at storstilt lavkvalifisert innvandring til en av verdens mest høyskolerte og produktive økonomier vil ikke være bærekraftig fordi vi ikke vil makte å skolere en tilstrekkelig andel voksne lavskolerte mennesker til et nivå der deres arbeidskraft er effektiv nok til å rettferdiggjøre et norsk lønnsnivå.

Siden innvandringen vil være høy, vil det ikke være bærekraftig å trygde disse inn i middelklassen. Den åpenbare konklusjonen er at de langsiktige konsekvenser av høy innvandring, vil være den «etnisk fragmenterte underklasse», som Maktutredningen av 2003 så konturene av.

Dette er helt i tråd med vår vurdering av Brochmann II-rapporten. Innvandringen innebærer fremveksten av en ny underklasse som vi kan økonomisk kompensere for (sosial mobilitet) hvis vi har råd. Har vi ikke råd, vil det resultere i svekkelse av velferdsgoder, eventuelt differensierte velferdsgoder etter andre standarder i dag, eller økte skatter og avgifter – men da for å fortsette å finansiere noe som ikke er bærekraftig. I NOU-en forekommer for øvrig begrepet «bærekraftig» tre ganger, to ganger nevnt av Toje.

Regjeringen skulle nok ha påsett å hatt flere Toje-er i utvalget, spesielt hvis de faktisk ønsker å få resultater i innvandring- og integreringspolitikken. Så langt minner rapporten mistenkelig om et mageplask.

NOU 2017:2 Integrasjon og tillit