Politikk

Norsk kulturkanon

Høyres programkomité har luftet ideen om å etablere en norsk kulturkanon. Samtlige partier, utenom FrP som selv foreslo det samme for 11 år siden, slakter forslaget. Hva forteller det oss? At de som folkevalgte ikke først og fremst ivaretar norske interesser? At de ikke forstår hva en kulturkanon er? At de frykter å tråkke innvandrere på tærne? At det skal bidra til et oss og et dem?

Det er dristig av Høyres programkomité å relansere forslaget om en norsk kulturkanon. Da Fremskrittspartiet (FrP) i 2006 presenterte samme forslag i Stortinget, etter kopi fra Danmark og med henvisning til Nederland, ble ideen dårlig mottatt fra samtlige andre partier. Det hører også med til historien at kulturkanon-ideen fikk kritikk i Danmark, men ble gjennomført likevel. Nylig også relansert, hvilket jeg kommer tilbake til.

Begrepet «kanon» (fra gresk) betyr rettesnor, regel eller forbilde. En norsk kulturkanon skal altså fortelle oss noe om betydningen av fortiden for fremtiden. Hva er det som gjør at en slik idé vekker så mye motstand?

Reaksjoner i 2006

Motstanden mot en norsk kulturkanon ligger utvilsomt i fornektelsen (eller angsten?) av noe som norsk – ikke minst med referanse til Norge som et flerkulturelt land. La oss se på noen av reaksjonen i 2006 (fra Stortingsdebatten):

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Arbeiderpartiets Espen Johansen var saksordfører for FrP-forslaget. Han åpnet med å fortelle at vi alle er «enige om at norsk kulturarv er viktig» og at det gir oss «identitet og fellesskapsfølelse». Men så var det stopp. Johansen fulgte opp videre slik: «Det er veldig viktig at vi i kulturdebatten og i utviklingen av kulturlivet ikke skaper et inntrykk av at det er et skille mellom norsk kultur og annen kultur.» Nettopp sistnevnte benyttet Ap-saksordføreren hele sitt innlegg for å begrunne. Med andre ord forfektet Ap at det ikke er forskjell på norsk kultur og f.eks. pakistansk kultur eller for den saks skyld russisk kultur. Noen som kjøper den?

Høyres Olemic Thommessen lurte på hva en norsk kulturkanon, og debatten om en slik kanon sitt innhold, skulle lede frem til. Han fant det umulig å «veie og måle kunstverk», og la til at «kulturinntrykk og impulser fra andre land også har kommet til vårt land og blitt bearbeidet i forhold til det som har vært vårt utgangspunkt.» Den gang tolket altså Høyre en kulturkanon snevert (til en rangering av ulike kunstverk), og det var tydeligvis viktig å påpeke at Norge verken i nåtid eller fortid er konservert på et Norgesglass uten kontakt med omverden.

SVs May Hansen tolket en kulturkanon til å være «begrensende og ekskluderende kulturpolitikk» og benyttet ellers anledningen til å fortelle om regjeringens, som SV da var en del av, «kulturløft»  med vektlegging på «det kulturelle mangfoldet». Hun ville også ha seg frabedt at noen skulle definere «hva som er den beste kulturarven for meg». SVs svar i kortversjon var det flerkulturelle Norge og (enda) mer penger til kulturområdet.

Ola T. Lånke fra KrF holdt på å få «kaffen i vrangstrupen» av forslaget. Kanskje ikke så underlig siden Lånke, «med sin bakgrunn» som han sa, tolket «kanon» i teologisk versjon, hvilket da er en betegnelse på den avgrensede samling av skrifter som kirken anser som autorative. Slik ble «assosiasjonene uhyggelige», som man kan være enig i, men denne tolkningen til Lånke var i utgangspunktet forkjært. Han innrømmet da også, fordi han i tillegg hadde snust på danskenes forslag og debatt, at en norsk kulturkanon ikke helt var å avvise.

Senterpartiets Erling Sande hadde stort sett Høyres meninger, men endte med å juble for SVs argumentasjon – kanskje ikke så underlig: de satt jo i samme regjering.

Anne Margrethe Larsen fra Venstre la seg tett opp til Aps argumentasjon, hvor hun blant annet minnet oss om at Ibsens «Peer Gynt» ble skrevet i Italia (sic!). Venstre slo fast at en kulturkanon ikke var veien å gå.

Sakens kjerne

Leder av Høyres programkomité Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Regjeringen.no

Forslaget fra Høyres programkomité frontes av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, men kanskje var kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) sin julehilsen en prøveballong. Her tok hun til orde for å være stolt av det norske med ulike eksempler – og kritikken haglet. Ikke minst ble det trukket frem at kulturministeren feilaktig trakk frem at en skole hadde nektet elevene å synge Deilig er jorden, som om det var det mest vesentlige. Sikkert vesentlig nok for den aktuelle skolen, men jeg betviler at saken hadde blitt så mye bedre om Helleland heller hadde brukt eksempler som kjønnssegregert undervisning eller burkini i svømmeopplæringen. Og det til tross for at det ville vært mye bedre eksempler på «selvtillit for den norske kulturarven», der som kjent likestilling mellom kjønn er en hardt tilkjempet verdi.

Da er jeg ved sakens kjerne. En norsk kulturkanon handler ikke ensidig om en «ti-på-topp-liste» over kjente norske kulturskatter eller kulturuttrykk. Disse er, som jeg også kommenterte til Hellelands julehilsen, bare ytre kjennetegn på en felles historie, i et langt eller kortere historisk tilbakeblikk. Når Helleland nevner «Marit Bjørgen» er det en metafor for Norge som ski-nasjon. De aller fleste av oss skjønner det, men ikke alle, og nettopp det sier kanskje noe om behovet for en felles samtale.

Hva er det i vår fortid som er en viktig rettesnor for vår fremtid? En bevisstgjøring av vår kulturarv, altså Norges historiske plattform, vil for noen handle om Henrik Ibsen eller Camilla Collett, for andre om demokratiet, ytringsfrihet, kristendommen, bunad eller stavkirker – eller fårikål. Når Røe Isaksen er blitt spurt hvilket tidsperspektiv han ser for seg, har han gitt et rimelig greit svar: Det bør ha gått en viss tid, slik at vi faktisk vet at det blir en del av kulturarven. Kanskje det i fremtiden vil handle om Kygo, Thomas Knarvik, Hadia Tajik, Hege Storhaug eller hijab, men hvordan fortolker vi vår kulturarv her og nå?

Som vi har sett av reaksjonene i 2006 var det nettopp den snevre måten å fortolke en norsk kulturkanon på (og sikkert også at forslaget kom fra FrP) som satte en stopper for prosjektet. Men det er ikke en eventuell liste i seg selv som er det endelige målet, men prosessen, slik som også Røe Isaksen har argumentert for, ikke minst fordi Norge er blitt et mangfoldig samfunn. Langt på vei for døve ører. Men i dag kan vi ta lærdom fra erfaringene i Danmark. Kulturkanonen fra 2006 ble for snevert anlagt. Den presenterte 108 verker fordelt på ni kunstarter. I dag defineres den som en kunstkanon, ikke en kulturkanon.

Danskenes nye kanon

Den relanserte kulturkanonen i Danmark, nå under navnet Danmarkskanonen, kan gi oss en rettesnor. Der kunne befolkningen fra juni til november 2016 sende inn sine forslag til danske verdier og tradisjoner. Så tok et utvalg over, bestående av seks faglige kuratorer, som valgte ut 20 overordnede samfunnsverdier blant forslagene. Disse ble sendt til en folkeavstemning, og man sto så igjen med 10 overordnede verdier. Disse er:

  • Velferdssamfunnet: I det danske velferdssamfunn nyter borgerne en høy grad av beskyttelse mot sosiale og fysiske risikoer og har nytte av en rekke offentlige goder.
  • Frihet: Frihet er en grunnleggende verdi for det danske demokrati. I den vestlige tradisjon henger folket frihet sammen med den enkelte borgers frihet.
  • Tillit: Den danske tillitskulturen bygger på en forventning om at ens medborgere og offentlige institusjoner er troverdige.
  • Likhet for loven: Danmark ligger ofte i toppen av internasjonale målinger om tillit og lav korrupsjon.
  • Kjønnslikestilling: Det danske samfunn bygger på likeverdighet mellom kjønnene. Det vil si at menn og kvinner skal ha samme rettigheter og muligheter.
  • Det danske språk: Dansk er morsmål for mer enn 90 prosent av befolkningen i Danmark. Språket er ikke bare et kommunikasjonsredskap; det er en kulturbærer.
  • Foreningsliv og frivillighet: Foreninger utgjør en grunnleggende måte å organisere fellesskap på i hele Danmark.
  • Frisinn: Frisinnet bygger på en premiss om at alle mennesker skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv. Å utvise frisinn betyr å ha en fordomsfri og tolerant innstilling og tankegang.
  • Hygge: Hygge betraktes som en særlig måte å være sammen på under avslappede forhold. Hygge har sitt eget meningsinnhold og mange sier det ikke kan defineres.
  • Den kristne kulturarv: Kristendommens forestilling om nestekjærlighet og de protestantiske tanker om arbeidets betydning, det personlige ansvar og alle menneskers likhet overfor Gud, har satt sine spor inn i det moderne Danmark.

Du ser det du også? La oss omdefinere den norske kulturkanonen til en verdikanon først som sist. Det blir neppe mindre bråk av det, men vi slipper kanskje å gå i samme fella som 2006. For det er akkurat der de andre partiene er på vei igjen. I Aftenposten høres Venstre, Sp, SV og Ap ut som et ekko av seg selv fra 11 år tilbake. Intet lært, intet skjønt?

Men de samme partiene har skjønt mer når det kommer til verdidebatten. Det så vi f.eks. i 2011 da Aps Integreringsutvalg, ledet av Jonas Gahr Støre, la frem sine nye tiltak i integreringspolitikken. Her het det blant annet om samfunnets verdigrunnlag:

– Når samfunnet blir mer mangfoldig, må samfunnet være tydelig på sitt samfunnsfundament. Vi mener det sterke norske samfunnsfundamentet bygger på demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Dette fundamentets muligheter og forpliktelser gjelder for alle, uavhengig av etnisitet, religion eller politisk og kulturell tilhørighet. Det er her vi finner verdigrunnlaget for integreringspolitikken, sier Støre.

Jeg skal hoppe bukk over at dette stort sett var en blåkopi av HRS. Det er mer interessant at både Sp og SV tilsluttet seg Aps forslag. Men en kulturkanon forstår de altså fortsatt ingenting av. Tilsynelatende.