Det begynte med at Nina Bahar i Skeiv Verden skrev kronikken «Subtil hverdagsrasisme» – som må være det motsatte av festrasisme, får vi tro – hvor hun tok opp alle rasistiske mikroaggresjonene innvandrere og etterkommere i Norge regelmessig blir utsatt for her til lands. Som å bli spurt om hvor man kommer fra, f.eks. Denne merkverdige tankegangen er et resultat av den antirasistiske identitetspolitikken som er så populær blant små miljøer som livnærer seg av å kjempe mot gårsdagens verden og hovedsakelig går ut på å gjøre ethvert mellommenneskelig samvær, eller forsøk på samme, så komplisert og minebelagt som overhodet mulig.
Siden man – selvsagt, identitetspolitikere leker tross alt ikke butikk – kan være mikroaggressiv helt uten å mene det, enn si vite det, vil de fleste etterhvert avstå fra å si noe som helst til noen som ikke har samme hudfarge som en selv. Litt kjedelig for mellommenneskelige relasjoner i samfunnet, men bonusen er at den identitetspolitiske klikken får bekreftelse på det de alltid har visst: etniske (fyll ut ønsket nasjonalitet her) er et meget ekskluderende og rasistisk folkeslag: bare se, de gidder jo ikke engang å snakke med innvandrere og etterkommere!
VG fulgte opp med en artikkel med et bredere kildeutvalg enn noen har sett i Norge siden Andre Verdenskrig: Cora Alexa Døving, Sindre Bangstad, Akhenaton Oddvar de Leon – det er han som mener at hudfarge er det samme som mangfold – og Rune Berglund Steen. Da samtlige lever av å avdekke og bekjempe både rasisme og «rasisme», ble alle skikkelig overrasket over at de bekreftet Bahars verdensanskuelse.
Sosiolog Kjetil Rolness ble ikke imponert, og grep til pennen. Som de fleste oppegående mennesker er han klar over at den identitetspolitikken de overnevnte forsøker å påprakke samfunnet ikke er bra for hverken innvandrere eller «etnisk innfødte»:
Spørsmål eller kommentarer basert på forskjellighet i utseende og språk kan være klønete. Men de bør kanskje tas i litt bedre mening enn et uttrykk for en «underliggende rasisme», en «påminnelse om hvor lite verdifull jeg er på grunn av hudfargen min».
…
Denne uken skrev samfunnsdebattanten Nina Bahar at spørsmålet om hvor du kommer fra alltid har et tilleggsbudskap: «Du er annerledes.» Det er snakk om en «subtil form for rasisme», som på fagspråket kalles «mikroaggresjoner».
På et annet språk kan det kalles vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia. Vi kjenner tankegangen fra den identitetspolitiske galskapen som har forpestet daglig omgang på amerikanske universiteter, og ført til opprettelse av «safes spaces» for alle mulige minoritetsgrupper, også farvede. Dette er ikke en politikk som bygger broer mellom grupper. Den skaper i stedet raseskiller under påskudd av å bekjempe dem.
Et annet eksempel fra denne uken, denne gangen Aftenposten: En innsender som beskriver seg selv som en «forvokst og fyldig jente på 21», ville normalt ikke skrive et avisinnlegg om at setet ved siden av henne på bussen er tomt. Men siden hudfargen hennes mer «brunost enn hvitost», vet hun at rase må være grunnen til at folk heller vil stå enn å sitte der. Det er en stund siden det fantes egne busser for svarte i USA, skriver hun, men eksemplet viser «de rasistiske tankegangene som fortsatt finnes i dag».
Men hvor vanlig er det i 2016 at nordmenn ikke vil sitte ved siden av mørkhudet person i kollektivtransporten? Og vegrer de seg stadig mer?
Rolness var attpåtil frekk nok til å påpeke en opplysning som tydeligvis gikk VG-journalist Irene Rønold hus forbi:
Bangstad sier til VG: «Vi har ikke data for å si noe veldig fyllestgjørende om utviklingen over tid. Men jeg sitter med et inntrykk av at det har funnet sted markante, retoriske skifter. Grensen for hva det er lov til å si offentlig om folk med en annen bakgrunn, er annerledes enn den var for to tiår siden.» Både han og Døving innrømmer at det er «lite forskning på rasisme i Norge, og at det derfor er vanskelig å si noe helt presist om utviklingen».
Likevel er begge overbevist om at rasismen er blitt verre, og at det særlig er muslimer som «får gjennomgå».
…
Hvis forskere mangler data, uttaler de seg ikke lenger som forskere.
Han tok videre for seg musikkartist Jarle Bernhoft, som i et lanseringsintervju hadde dette å si: «Vi som er lyse i huden forstår ikke rasisme godt nok».
Han forteller om den bagasjen han bærer som «hvit mann», og at han, når han lener seg på afroamerikanske musikktradisjonen, «høster frukter av mye lidelse opp igjennom historien».
Men han skal passe seg. Rasismen påvises i stadig i nye og mer subtile former. En av de nye hoggestabbene til den identitetspolitiske venstrefløyen er såkalt «kulturell appropriasjon», altså når man tar elementer fra andre kulturer. For eksempel at hvite gutter som får anlagt rastafletter. Hvis utviklingen fortsetter, vil anklagen snart vendes mot hvite soulsangere: «Hva ville du ha følt, dersom jeg kom og tok noe som er ditt?!»
Han burde visst bedre. For der Rolness forsøkte å snakke sak og viste til de økende problemene med identitetspolitikk, ville identitetspolitikerne – som vanlig er fra den kanten – heller snakke om kjønn og ytre karakteristika som hudfarge og alder. Så han fikk svar på tiltale fra antirasistisk- og forskningshold og ble naturligvis avslørt for hele Norge:
Kjetil Rolness er en hvit, middelaldrende mann. Som fører et hvitt språk.
– Det er et «hvitt» språk, for det første. Det er på ovenfra-og-ned-språket, for det andre. Det er språket til en som ikke kan ta innover seg at det finnes andre måter å oppleve virkeligheten på enn sin egen, som kan ha vel så mye sannhetsverdi som Rolness’ fasit på verden, kontret Nina Bahar.
Leder for Antirasistisk senter – som før kjempet for et fargeblindt samfunn, men nå kjemper for at hudfarge skal oppfattes som en beskrivende karakteregenskap – Rune Berglund Steen kunne ikke begripe at Rolness kunne være så ufølsom å skrive sin artikkel dagen etter innsettelsen av Donald Trump som president!, men Rolness er visst generelt dårlig på timing så ofte som han skriver feil ting på feil dato.
Men hvis datteren skulle vokse opp til å bli antirasist, og beklage seg litt mer over rasisme enn elitens middelaldrende hvite menn synes er ok (herregud, litt må hun tåle, vi har jo stort sett vært greie mot henne), så er det nok fritt fram for apekatt-collagene igjen.
Men vel, hva kan man egentlig vente av en fyr som er så hvit som Rolness?
For hvit, det er`n – det er nemlig konstatert på forskerhold nå, i form av duoen Sindre Bangstad og Cora Alexa Døvings antirasistiske tilsvar:
Når dette er prisverdig, er det fordi man særdeles ofte i Norge fortsatt opplever at det nettopp ikke er personer med minoritetsbakgrunn – som i henhold til alt vi vet om hvem som rammes av rasisme her til lands langt oftere opplever det på kroppen enn, si, – aldrende hvite menn fra den øvre middelklasse i Ullevål Hageby – som uttaler seg om rasisme.
…
Også fordi hvite menns fornektelser og bagatellisering av rasisme – for ikke å nevne aktive medvirkning til den – har en usedvanlig lang historie – også i Norge. Her er Rolness selv et utmerket case in point […]
Case in point – ja, det skal være sikkert og visst!
Men noe har vi vel fått ut av debatten: VG har fått bøttevis med klikk, offentligheten har fått en liten forsmak på hva identitetspolitikk innebærer og hvor «antirasistisk» den i bunn og grunn er, vi har lært at det nå er fullt akseptabelt, og ønskelig, å bruke hudfarge for å karakterisere en person – så hvorfor Bahar klagde i utgangspunktet er det ikke enkelt å forstå; er det ikke nettopp dette hun og meningsfellene vil, da? – og vi har fått et interessant innblikk i et visst forskningsmiljø og tankegangen som trives der.
Og så har vi endelig fått fastlått at Kjetil Rolness er en hvit, middelaldrende mann som snakker hvitt i et overveiende hvitt land. Det lyder absolutt ikke bra, om jeg så må si det.